RVTS Sør

Behov for tjenestestøtte? Send forespørsel.

PotensialJakt

Kan barn og unge som sliter, heles også gjennom å bidra i felleskapet ut fra sitt potensial?
Foto: Sidharth Bhatia

Profilbilde

Eva Dønnestad
Spaltist og fagformidler, RVTS Sør

Publisert: 17.10.2019 00:30
Spaltist

Mange barn og unge som sliter, lengter etter at noen skal se alt det fine de er.

All latteren de har inni seg. Den hemmelige styrken. Ønsket om å gjøre en forskjell. Alt de kan bidra med. Samtidig som de har det vondt og trenger hjelp.

I intervjuer og i grupper med unge de siste årene, er dette noe som ofte kommer fram og som engasjerer dem: Ønsket om å bety en forskjell, være noe for noen. Samme hvor vanskelig de har det. Eller har hatt det.

Kanskje det å vende blikket bort fra seg selv og bidra i fellesskapet er veien til at de får det bedre og finner mening?

Som en student delte med meg tidligere i år: «Nå har jeg kjent på ensomhet sååå lenge, ringt kontakttelefoner, snakket med psykologer og ingenting har hjulpet. En ny bekjent på studiet inviterte meg til å bli med i Røde Kors Ungdom, til å bidra med noe i samfunnet. Da kjente jeg for første gang på lenge at ensomheten ble litt mindre inni meg. Jeg kjente at jeg var viktig for noen.»

Hjelpere: Samspillere som skal forløse potensial
Hvilken rolle må voksne som arbeider med barn og unge trene på framover? Jo, de er ikke bare gode hjelpere og gode menneskemøtere. De kan også være potensialforløsere, samskapere og fellesskapere.

Og skal de skyte noe, er det gullfuglen i hvert menneske.

De skal lete etter gullet, det verdifulle stillferdige eller den høylytte kraften hvert menneske bærer i seg for å overleve og utfolde potensialet sitt. De skal å oppdage det som til tider, er godt skjult bak følgende av store eller mindre påkjenninger.

Eller som Tor-Johan Ekeland spør i et intervju med RVTS Sør: «Hva er en hjelper når hjelperen ikke lenger er ekspert, men en samspiller som skal forløse og løfte den andre som subjekt slik at den han skal hjelpe blir aktør i livet sitt og kjenner tilhørighet?»

Vi trenger gode voksne som leter etter hvert menneskes potensial – den iboende kraften, til tross for avmakt og smerte.

Denne samtidigheten – at vi både møter smerte og gir rom for glede på samme tid – vil føre til at vi også må gi rom for latter og smil, midt i det triste, vanskelige og vonde.

Ikke prestasjon og måling
Med ordet potensialjakt mener jeg ikke å jakte på talenter og prestasjoner. Jeg mener dette: Å åpne for å slippe til den værekraften hvert menneske har i seg. Til å takle livet, til å søke den andre, til å bidra i fellesskapet, til å søke mening gjennom å bety noe for noen andre. Til å vende blikket fra egen navle ut til andre og verden utenfor. Dette som ikke skal telles, evalueres eller måles, bare slippes fri og tas imot.

Med potensial mener jeg fokus på kraft, glede, latter, bærekraft, tåleevne, muligheter, fryd fantasi, noe lystig, midt i det som kan være vanskelig. Ikke for å flykte fra det vonde, men for å klare å bære det.

Jeg ser for meg potensial som et frø. Som skal vannes og gjødsles av gode medmennesker. Det har ingenting med prestasjon og mestring å gjøre. Det er hva et menneske kan være for seg selv, i livet sitt, for den andre og for fellesskapet. Vi kan heles i fellesskapet. Det kan skape en balanse. Minne oss på at vi er mer enn våre sår, smerte og skader.

Reisen fra individ til relasjon til bidrag i fellesskap
«Jeg var innlagt i flere uker, alene på et ribbet rom. Det var ingen varme øyne der, ingen kropper å lene seg mot. Så jeg lagde dem. Diktet dem.  Jeg sa at jeg så milde øyne på veggen. Som fikk meg til å føle meg vakker og verdifull. Jeg sa at det kom en person hver kveld og holdt rundt meg. Da prøvde de å finne hvilken diagnose det var og mente jeg var i ferd med å bli verre.»
- Jente (22) med erfaring fra psykisk helsevern store deler av tenårene.

Dette kan si litt om hvor dypt det stikker i oss, behovet for å bli sett på en god måte, behovet for å tilhøre et fellesskap. I en tekst skrevet av Kari Bremnes heter det: «Det sku bo folk i husan, husan e som folk Folk træng hus og hus træng folk i all si tid.»

Og hele helsevesenet og barnevernet kunne gjerne synge: Det må være levende mennesker i systemene. Mennesker er verktøyet i møte med dem vi skal hjelpe. Mennesker med følelser, latter, varme nærhet alt som inngir tillit.

Hvem blir et barn som sitter alene på et rom? Uten noen å bli til sammen med? Uten blikkene til å bli seg selv – og noe mer enn seg selv i? Det blir isolert, ensomt. Ja, vi vet relasjonen kan være avgjørende for god utvikling, men vi vil også trekke det videre til det å bidra i fellesskapet. Hvem er vi når vi ikke får være noe sammen med noen eller for noen?

Axel Honneths filosofi om anerkjennelse utfordrer til en symmetri, sier Paul Leer- Salvesen til RVTS Sør i et intervju. Han fortsetter: «Den vi skal hjelpe, har noe å komme med. Har svar, rettigheter og ressurser. Fagpersoner må finne fram til hva den som er krenket har å komme med. Aldri slutte å tenke at den vi skal hjelpe, har noe å bidra med. Skal vi anerkjenne den andre, er det ikke nok å bli glad i og respektere, men vi må også forvente at han eller hun har noe å tilføre.» 

Trenge hjelp og bidra på samme tid
Når noen gir rom for det friske i oss og har tro på oss når vi kanskje ikke tror på oss selv, kan det gi næring til god selvfølelse og utvikling. Da kan vi lettere tenke: «Jeg er en del av noe utenfor meg selv, jeg hører til i et fellesskap som kan støtte meg, men som jeg også kan bidra i.»

Da blir ikke mennesker bare passive mottakere av hjelp, de blir aktører. De kjenner de kan bety en forskjell for noen. De kan til og med heles gjennom å bidra. Fellesskapet er avgjørende for å kjenne tilhørighet, dele, bety noe, finne mening.

Kan vi på samme tid ha det vondt å bety noe for andre? Kan vi på samme tid vende blikket innover til smerten – og utover for å gjøre en forskjell i fellesskapet? Ja, forskningen viser det, og erfaringene bekrefter det:

Relasjoner og fellesskap er legende. Vi hører til hos hverandre.

Og for oss som synes begrepet reguleringsstøtte til tider virker noe teknisk er det jo fint å tenke på at både gode fellesskap og lekenhet er begreper som er en del av denne støtten.

Arnhild Lauveng sier: «Vi psykologer vet mye om hva som gjør folk trygge, om hvordan rutiner og små ting i dagliglivet kan gi følelse av fellesskap og gi rom for det friske i oss.» (Psykologtidsskriftet, juni-07)

Tilhørighet i en flokk
RVTS Sør skal være bevisste på dette i våre kompetansehevingsprogrammer og i vår formidling: Alle barn og unge skal kjenne tilhørighet i en flokk. Der de kan finne støtten de trenger, men ikke minst også bidra ut fra sitt potensial. Dermed utfordrer ny kunnskap og erfaringer også systemene.

Som Trond Aarre sier i et intervju med RVTS Sør: «Vi må ut og veilede i virkeligheten. Mennesker må få gode hverdagsliv med de menneskene de har rundt seg – det er helsefremmende. Vi heles gjennom relasjoner og tilhørighet i gode fellesskap.»

Det er ikke smerten eller gleden som er fellesnevneren som binder oss sammen, det er tilhørigheten til et fellesskap. Som rommer forskjeller og elsker fram andres potensial. Det er når vi faller utenfor fellesskapet at vi ikke klarer oss, og mister mening.

«Jeg synes mine egne sorger og problemer ble litt mindre da jeg begynte å tenke på andre - bidra i frivillig arbeid der jeg kunne bety noe for andre. Det ble bra for meg å fokusere på noe utenfor meg selv og samtidig bruke ressursene mine, jeg er god til å se andre også. Jeg er god til å lytte.  Det var godt at noen forventet noe normalt av meg.»
- Student som lenge hadde slitt med depresjon og selvmordstanker.

«Jeg tror man som menneske blir lykkeligere om vi engasjerer oss i noe utenfor oss selv. Om vi vender blikket utover, istedenfor innover.» Kristiane Myckland Hansson mistet moren sin til en spiseforstyrrelse. Nå er hun doktorgradsstipendiat på Institutt for helse og samfunn.

– Vi må vel vente til de er klare for det? vil mange innvende.

Nei, jeg tror det å bidra med sitt potensial i et fellesskap er en del av veien til å få det bedre. Vi er mange ting på en gang. Vi må bryte tankemønstre. Slutte å begrense mennesker som har det vondt til først å bli hele før de kan bidra.

Vi bidrar samtidig, vi bidrar som feilbarlige og fabelaktige, verdifulle og likeverdige mennesker.  

En liten oppsummering:
1. PotensialJakt: Let etter den andres potensial. Gi dem tro på det, forløs det sammen med dem du skal hjelpe, verdsett det og la det utvikle seg i fellesskapet. Det finnes så mye vakkert, livskraft som ikke er oppdaget, ikke har funnet veier ut til andre, til fellesskapet. Som venter på å bli ønsket velkommen.

2. Vi kan heles gjennom å bidra, bety en forskjell for andre – samtidig som vi har det vondt. Vi kan kjenne tilhørighet til et fellesskap ved å bidra. Det kan skape mening.

3. At vi heles også ved å bidra med vårt potensial i et fellesskap, kan påvirke hvordan barnevern og psykisk helsevern organiseres. Da blir systemer som gir rom for dette, videre med ut av rommet og inn i hverdagsfellesskapet. I tillegg til å møte smerten og prøve å forstå og hele, skal vi også invitere alle mennesker til å bli aktører og bidra ut fra sitt potensial. Om fellesskapet er så vesentlig, må det bygges broer fra institusjonene og de lukkede rommene og ut til aktiviteter, samvær og fellesskap i hverdagene barn og unge lever i.

Hvordan hente livskraft til potensialjakt?
Hvor skal vi hente livskraft til å leve eget liv, og til å være der for andre med vårt potensial, enten vi mottar hjelp eller gir hjelp for tiden?

Jeg tror psykolog og poet Helge Torvund uttrykker det best:

Tenk
av og til
på den gongen

da du hadde det
så fint

Tenk på lydane
på luktene
på lyset som fall
gjennom verdas katedral

- og kvil i det
minnet

For der
har du
heile livet
sitt potensial

- Helge Torvund -



Eva Dønnestad

EVA DYPPER PENNENEva Dønnestad er kommunikasjonsleder i RVTS Sør. En erfaren skribent og historieforteller som har vært morgenkåsør i NRK P2 og magasinspaltist i Fædrelandsvennen i en årrekke. Hun har ledet mange nasjonale prosjekter med sårbare barn, unge og voksne i fokus. Hun har produsert magasiner og utgitt flere bøker. Hos RVTS Sør driver hun verdi- og utviklingsarbeid og lager innhold til prosjekter og våre websider.


Våre nyheter