Fra traumer og stress, til selvbeskyttelsesstrategier

Målet med denne kronikken er en nyansering av traume- og stressbegrepet. Vi trenger mange innfallsvinkler og tydeliggjøring i formidlingen innen psykiske traumer.

For å forstå hvordan vi mennesker påvirkes når vi utsettes for overveldende og stressfylte opplevelser er det nødvendig å forstå hjernens hierarkiske oppbygging.

I denne kronikken anvendes et annet begrep enn traumer og stress, nemlig «selvbeskyttelsesstrategier». Selvbeskyttelsesstrategier er menneskes beskyttelsessystem mot overveldelse. For å komme tettere på begrepet brukes modellen om den treenige (tredelte) hjernen, utviklet av Paul MacLean (1990). Han inndelte hjernens funksjoner i tre organiseringsnivåer, og kalte det mest primitive laget for det sansemessige (sanse) organiseringsnivået, det midterste for det emosjonelle (føle) organiseringsnivået og det tredje for det rasjonelle (tenke) organiseringsnivået.

Hjernens seks mentale organiseringsnivå
Hjernen er ikke ferdig utviklet fra fødslen. Det prefrontale nivået er komplekst og har lanng utviklingstid. En nyttig forståelse av emosjonell utvikling er å dele opp hjernens funksjoner i en rekke mentale organiseringsnivåer. Nivåene kan favnes av Macleans hjernemodell og de utvikles gjennom barnets liv.

I kraft av hjernens hierarkiske organisering integreres hvert mentale organiseringsnivå med de tidligere nivåene. Jo høyere man beveger seg opp gjennom hjernens strukturer, jo mer økes kompleksitetsnivået. Og jo mere kompleksitet, jo mer potensiale har det enkelte menneske til rådighet, til å foreta sofistikert informasjonsbearbeiding – både følelsesmessig og kognitivt.

I menneskets utvikling er det en konstant avstemning mellom de forskjellige mentale organiseringsnivåene, og det er ikke alltid en lett oppgave å få de mentale organiseringsnivåene til å «jobbe sammen».

Mange av oss kjenner for eksempel til konsentrasjonsvansker, nedstemthet og sinne, hvor vi ikke alltid klarer å regulere oss hensiktsmessig (Hart & Jacobsen, 2018).

Det autonome nivået betegnes som det første mentale organiseringsnivået. Allerede på det første nivået (0-3 måneder) kan barn holde oppmerksomheten, og inngå i avstemte samspill med foreldrene sine. Dette kalles evnen til synkronisering. Det autonome nivåets funksjoner styrkes blant annet gjennom tidlige reguleringer. Her beroliger og trøster foreldrene barnet, og dermed demper angst og ubehag, eller de oppfordrer barnet til fellesskap med en glad språktone (Hart, 2011).

Det andre nivået (3 måneder-1 år) betegnes som det limbiske nivået og her begynner barnet å kommunisere ved hjelp av sosiale følelsesuttrykk i ansiktet ved å vise først glede, litt senere tristhet og sinne/frustrasjon. Gjennom førspråklige dialoger utvikler barnet evnen til å kunne forstå andres atferd som forskjellig fra sin egen. Litt senere begynner de å kunne ha sin oppmerksomhet rettet mot det samme som en annen, og kunne støtte seg til foreldrenes vurdering av om en situasjon er farlig eller ikke. I denne perioden utvikles også barnets tilknytningsmønster.

De fire neste nivåene betegens som de prefrontale organiseringsnivåene. På det tredje nivået (1-2 år) begynner barnet å kunne styre impulsene sine, utsette behov og regulere seg følelsesmessig gjennom viljestyring. Barnet begynner å kunne inngå i «som-om»-lek, som er forløperen til språk. I denne perioden utvikles også evnen til å reagere med skam når det skal læres at atferden har begrensninger, eller de må adlyde foreldrene om å stanse en handling som er lystbetont.

På det fjerde nivået (2-4 år) begynner barnet å kunne skille mellom lek og virkelighet, og tillegge fiktive figurer intensjoner. De kan reagere med stolthet på oppgaver som de har klart og får annerkjennelse for. Barnet begynner å kunne benytte seg av språk og lek, og kan regulere seg selv gjennom en indre stemme. De kan også leke parallelt med jevnaldrende.

På det femte nivået (4-8 år) begynner barnet å inngå i felleslek. Leken er bygget opp i en gjensidig prosess gjennom rollelek og samarbeidende sosial lek, som gjør det mulig å inngå i en gjensidig fantasilek. Språklig formidling får en stadig viktigere plass i barnets kommunikasjon, og de begynner å kunne reflektere over andres indre mentale tilstander og handlinger.

På det sjette nivået (8-12 år) begynner barnet å kunne reflektere over andres reaksjoner og motiver til handlinger, og å kunne relatere andres følelser til seg selv. De begynner å kunne mentalisere over egne og andres forskjellige følelsesmessige tilstander, og beskrive seg selv ut fra andres perspektiv ved å koble innlevelse med en refleksjon over både seg selv og andre.

Alle barn forsøker, på hver sitt alderstrinn, å oppnå den best mulige tilpasningen med de ressursene de har og i forhold til de utfordringene de møter.

Barn har behov for å føle seg trygge, elsket og forstått for å kunne regulere sin atferd og utvikle seg følelsesmessig, slik at selvbeskyttelsesstrategiene ikke aktiveres.

På grunn av nervesystemets evne til synkronisering er den beste måten å støtte et barns følelsesmessige utviklingsprosess på, å ha voksne rundt barnet som er engasjert, rolige og oppmerksomme.

Selvbeskyttelsesstrategier

Når man mister kompetansen til selvregulering, utløses selvbeskyttelsesstrategier.

Selvbeskyttelsesstrategiene er – som det øvrige nervesystemet – hierarkisk oppbygd. De etablerer seg på de forskjellige nivåene i nervesystemet, og utvikles i takt med de øvrige følelsesmessige ferdighetene.

Akkurat som for personlighetsutvikling bevarer vi de tidligste utviklede selvbeskyttelsesstrategiene. Men de overtas etterhvert av mer modne former, og kan vende tilbake i særlige pressede situasjoner.

Alle selvbeskyttelsesstrategier oppstår på bakgrunn av en opplevelse av å bli overveldet, ved enten å bli forlatt eller invadert.

På det første nivået handler selvbeskyttelsesstrategien om angsten for å fysisk bli forlatt eller angrepet.

På det andre nivået handler det om angsten for å bli følelsesmessig forlatt, ignorert eller invadert, for eksempel av andres sinne. For eksempel kan man på dette nivået skjelle andre ut og gi dem skylden for noe, fordi man ikke merker og rommer egen frustrasjon.

På det tredje nivået handler det om angsten for å bli utstøtt og fordømt. For eksempel kan man reagere med selvbebreidelser og tvangshandlinger for å unngå at følelsene løper fritt.

På det fjerde nivået handler det om angsten for å ikke kunne delta i sosiale likeverdige samspill. På det femte nivået om angsten for å ikke gjøre seg fortjent til å ha bestevenner og oppnå enighet, og på det sjette nivået om å ikke kunne leve opp til sine egne forestillinger om egne og andres normer for å være et godt menneske.

Et modent nervesystem vil ha et stort repertoar av selvbeskyttelsesstrategier på mange forskjellige nivåer, mens et umodent nervesystem kun vil ha få strategier til sin rådighet.

Uunværlige strategier
Selvbeskyttelsesstrategier er hensiktsmessige og uunnværlige, blant annet fordi de sikrer overlevelse ved å aktivere de basale instinktene eller driftene. Eller fordi de demper smertefulle og ubehagelige følelser, noen som betyr smertelindring.

Senere kan selvbeskyttelsesstrategiene bli ubevisste, ikke-viljestyrte strategier. Da fungerer de uavhengig av den konteksten de ble utviklet i, og dermed skaper de stress- og traumereaksjoner. Den grunnleggende angsten og de forbundne selvbeskyttelsesstrategiene inngår i personlighetsstrukturen på en rekke forskjellige måter, og utvikles i relasjonen med viktige omsorgspersoner.

Jo flere strategier man har til å regulere temperamentet, humøret og følelsene sine, jo mere overveldelse skal til for å utløse selvbeskyttelsesstrategiene. Dette blir ofte betegnet som robusthet eller motstandskraft.

Hvis man utsettes for rystende hendelser, men kan mentalisere over det som skjer, vil man komme styrket ut av opplevelsen. Hvis mentaliseringsevnen ikke slår til, enten fordi den er dårlig utviklet, eller fordi hendelsen er for overveldende, blir man fastlåst eller svinger uregulert fra én selvbeskyttelsesstrategi til en annen.

Barna som ofte blir overveldet
Hvis barn for ofte har opplevd å bli overveldet eller forlatt uten mulighet for relevant stimulering, blir de følelsesmessige strukturene mangelfullt utviklet. Dermed aktiveres selvbeskyttelsesstrategiene altfor ofte. Man vil dermed kunne finne barn som muligens er velstimulert på motoriske og kognitive områder, men ikke på de følelsesmessige områdene.

Disse barna vil ofte framstå som utilpassede, og det er vanskelig å forstå deres atferd. Noen av disse barna kan fremstå som kalkulerende og manipulerende, da de kognitivt kan tenke ut strategier, samtidig som de virker uempatiske. Noen barn kan reagere med plutselige og uforutsigbare impulshandlinger, der de går til angrep på den som tilfeldigvis står i nærheten. Eller de kan bli ekstremt følelsesmessig overveldet av sinne eller tristhet.

Det betyr, med andre ord, at opplevelsene utløser selvbeskyttelsesstrategier i stedet for å bli integrert i nervesystemet som selvregulerende mestringskompetanser. Jo yngre og jo mer umodent barnet er, jo mer krever det voksenstøtte for å skape og bevare det gjensidige samspillet uten at selvbeskyttelsesstrategiene aktiveres. (Hart & Bentzen, 2013).

Traume- og stressbegrepet har bidratt med å forstå konsekvensene av ekstreme påkjenninger i livet, og hjulpet oss med å tolke uhensiktsmessig og uforståelig atferd som meningsgivende ut fra den konteksten som har skapt atferden.

Ved å forstå uhensiktsmessig atferd som meningsfull, gir det oss en mulighet til å støtte en utvikling av de følelsesmessige ferdighetene. Dette skaper robusthet, og hjelper barnet når selvbeskyttelsesstrategiene utløses.

**

Litteratur
Hart, S. (2011) Den følsomme hjernen. Oslo. Gyldendal.
Hart, S. og Bentzen, M. (2013) Jagten på de nonspecifikke faktorer i psykoterapi med børn. København. Hans Reitzels Forlag.
Hart, S. & Jacobsen, S. L. (2018). Zones of proximal emotional development – Psychotherapy within a neuroaffective perspective. J. Infant, Child, and Adolescent Psychotherapy, 17(1), 28-42, doi: 10.1080/15289168.2018.1425588. 
MacLean, P.D. (1990) The triune brain in evolution: Role in paleocerebral functions. New York: Plenum.