Varme blikk er god kommunikasjon med barn og unge

– Svikt og Svik-rapporten viser dystre tall på hvor lenge det går fra et barn opplever overgrep, til det klarer å fortelle om det. Dette sier noe om at vi voksne ikke er oppmerksomme nok, at vi ikke undrer oss nok, viser nok interesse eller at vi ikke leser de små hintene barnet gir oss, forteller spesialrådgiveren.

Barnet vil fortelle – hvis vi er varme, oppmerksomme voksne som våger å utforske barnets fortelling sammen med dem.
 Anne- Lill Nord Nilsen, spesialrådgiver RVTS Sør

Det er et verdivalg
– Hvis vi skal forstå barns uttrykk, må vi voksne ta et verdivalg på hvordan vi ser på dem. Først da vil vi kunne forstå barnet i lys av hva det har opplevd. Hvis vi voksne virkelig lytter, og responderer med utforskning på hva de prøver å fortelle oss kan vi gjøre en viktig forskjell, sier hun.

– Her ved RVTS Sør har vi tatt et verdibasert valg ved å si at barn ikke er vanskelige, men at de kan ha det vanskelig. Og at varme voksne gjør en forskjell. I samtaler med barn om sensitive tema må vi forstå barnets uttrykk ut fra hva det har opplevd, og møte dem her og nå, forteller Nilsen.

– For å finne ut av hva barn opplever må vi snakke med dem. Da er det viktig at vi er varme og modige, og at vi har tatt dette verdivalget på hvordan vi ser på dette barnet, sier hun.

Å ville barn vel
Spesialrådgiveren har i flere år jobbet med hvordan skole, barnehage og barnevern møter – og snakker med – barn. Hun har spesialisert seg på avdekking og utviklingsarbeid innenfor fagfeltet seksuelle overgrep og vold mot mindreårige. Nilsen har mange års erfaring i å undervise og veilede barnevernansatte i hvordan de kan samtale med barn, og har også vært med i utviklingen av det digitale verktøyet snakkemedbarn.no, som skal trene voksne i å ta de viktige samtalene ved mistanke om vold eller overgrep.

Hun mener det ligger i ryggraden vår at vi vil barn det beste. Men det kan også lede til at vi lukker for gode samtaler.

Fordi vi ønsker barna godt, og vil hjelpe dem, ender vi opp med å forklare og konkludere for dem. Vi forteller barnet hva som er lurt å gjøre, i stedet for å utforske verden sammen med dem.

– Det er naturlig for oss voksne å forklare og oppdra barn. Dette gjør vi i et ønske om at barn skal forstå mer og ta gode valg, og for å skåne dem for vanskelige erfaringer. Noen ganger forklarer vi oss også bort, med ønske om å ta fra barna de vanskelige følelsene.

– I samtaler med barn om vanskelige og sensitive tema er det viktig at vi legger litt til side denne forklarer- og oppdragerrollen, og går inn i oppdager- og utforskerrollen. Det er dette som kalles «barneperspektiv». Vår oppgave som voksne er å sette barneperspektivet ut i praksis ved å gyldiggjøre barnets fortelling. Slik får den betydning for barnets rettigheter og omsorg, og da kan vi gi dem muligheter for god og trygg utvikling.

– Det er ikke alltid lett å bryte dette mønsteret, det ligger så latent i oss. Vi vil jo forklare, vi vil jo hjelpe dem. Men når vi våger å gå inn i utforsker-rollen vil vi oppdage hvor viktig det er. Vi finner mer ut om barnet, om historien. Dette er en meningsfull rolle å være i som voksen, fordi barn har så mye å gi deg og lære oss.

Hvordan er det å være deg?
Nilsen kommer med et eksempel sikkert mange har opplevd, fra en barnehagehverdag.
– I barnehagen er det alle mulige barn. Noen av barna kan utfordre oss.

Du, som voksen, står på lekeplassen og ser et barn som ødelegger for de andre. Barnet går bort til sandkassa der de andre barna har laget noe flott, og tramper og ødelegger alt. Det blir krangel. Barnet kommer bort til deg og sier: «De er så dumme, de andre vil ikke leke med meg.»

– Dette er et barn som ofte havner i lignende situasjoner, og du har flere ganger måtte hjelpe det inn i leksituasjoner. Hvor lett er det ikke da å ta på seg forklarer- og oppdragerrollen og først fortelle barnet hva det er som gjør at de ikke vil leke, og deretter forklare hvordan barnet bør være for at de andre vil ha henne med i leken? Dette gjør vi i beste mening, for å hjelpe barnet.

– Men, hva om du i stedet hadde sagt: «Hvordan er det for deg når de andre ikke vil leke med deg?»

– Her tar du imot banets følelse der og da, noe som kan være regulerende. Barnet opplever seg sett og anerkjent, som igjen kan føre til at samtalen blir av en art hvor du får masse informasjon fra barnet, sier Nilsen.

– Denne informasjonen kan være nyttig for å finne ut av hva det er barnet trenger, og hvordan du kan legge til rette for at barnet får mulighet til å øve seg i leken.

Det er også Nilsens erfaring at det vi kan oppfatte som sinne hos barn, ofte er et utrykk for andre følelser som tristhet og usikkerhet.
– Ved å spørre på denne måten, kan man utforske og finne ut mer av hva som ligger bak barnets handlingsrepertoar og utrykk, sier hun.

Å få barns tillit er en gave
Når barn forteller noe uoppfordret til oss voksne, er det ofte fordi de kjenner personen, har tillit og på en måte har «valgt» den voksne. Det skal vi se på som en tillitserklæring, mener Nilsen.

I disse spontane samtalene – når barn forteller noe til oss – er vår viktigste oppgave å ta imot fortellingen ved å lytte aktivt, anerkjenne og ta imot både fortellingen og følelsene til barnet.

– Da vil barnet oppleve at det er viktig, at vi har tid, og er skikkelig interesserte i hva barnet opplever og tenker. At vi er en trygg voksen.

Denne bevisstheten om å legge til side oppdragerrollen vil gjøre oss mer bevisst det enkelte barns livsverden, sier hun.
­– Gå inn i den verdenen, på en måte som gjør at barnet slipper deg inn, oppfordrer Nilsen.

– Hvordan gjør man det, da?
– Aller først bør vi tenke at vi er genuint interessert i barnet og fortellingen. At vi tar oss tid. Og så må vi stille åpne spørsmål, begynner Nilsen.

– Vi tror vi har forstått alt, hvis vi bare får litt av barnets fortelling. Men vi har ikke det. Får vi vite litt, vet vi bare litt. Vi voksne har en hang tro at vi vet hvordan barn har det når vi vet litt av historien. Dette kan føre til feiltolkninger, misforståelser og feil tiltak, advarer hun.

Vi må vite at gode samtaler tar tid, og vi må vise barnet at vi har tid.

– Vi må spørre på en måte som ikke bare gir svar på våre antagelser, men også en historie. En historie som sier noe om hva som har hendt, med hvem og ikke minst hvordan det følelsesmessig oppleves for barnet, sier Nilsen.

En tilrettelegger
Hun forteller at «hva» er et fint ord, når man stiller spørsmål.
– Ordet «hva» inviterer barnet til å tenke, og dele. Ordet «hvorfor» kan oppleves anklagende, at det som skjer er barnets ansvar. Det kan gi barnet en følelse av skyld, forteller Nilsen.

Vi blir på en måte en tilrettelegger for barnet, når vi stiller de undrende, gode, åpne spørsmålene, mener Nilsen. Å gjenta det barnet sier, så de ser at vi følger med, forstår og er interessert, kan virke som magi.
– Åpne spørsmål, og å bli bekreftet, kan gi barnet lyst til å dele mer. Og hvis vi i tillegg sier tydelig at «det er du som vet best hvordan det er å være deg,» så gir du barnet selvtillit og tro på seg selv til å ville fortelle mer, sier hun.

Nilsen forteller at når hun snakker med barn om vanskelige ting, jobber hun hele tiden for å bli i den lille historien så lenge som mulig.
– Små detaljer kan være utrolig viktige. Jeg skal kunne se det for meg som i en film, før jeg går videre i historien. Når jeg minner meg selv på dette, er det ofte lettere å være tilstede sammen med barnet, forteller hun.

Vi skal tenke over hva vi kan gjøre for å hjelpe, men det kan vi tenke på etterpå – når samtalen er slutt, mener hun.

Når vi skal utforske sammen med barnet hvem de er og hva som skjer i livene deres, må vi våge å bli der. Det er barnet som kan si oss noe om hvordan det er å være dem, ikke oss.

Grunnmuren bygges i fredstid
– Skal vi undre oss kun i de vanskelige samtalene?
– Nei. Hvis vi vil være utforskere, så er det viktig å gjøre dette med de vanlige tingene i hverdagen også, forteller Nilsen.

– Ikke bare fordi vi som voksne skal få øving i å bli en god og trygg utforsker for barnet, men for at barn skal øve seg på å fortelle. For at de finne ord til å fortelle de fine, de vanskelige og de VELDIG vanskelige historiene.

Det er mange barn som ikke forteller så mye, og det kan være fordi vi voksne ikke gir tegn til å at vi vil høre. Det er fabelaktig fint å ta del i deres verden, så det burde flere voksne gjøre oftere.

Det å snakke om positive ting, og om det en får til, det er viktig. Når man snakker om det positive, får man en unik mulighet til å utforske de gode fortellingene, mener Nilsen. Hun sier den beste samhandlingen skjer i leken. Da får man anledning til å utforske, leke med språket, og være delaktig.
– Det å snakke med barn om sensitive, alvorlige tema er vanskelig for oss voksne. Da er det godt å øve seg når vi har det bra, når vi leker. Da kan barnet tenke: «Det er så fint og trygt å snakke med Kari, hun hører på meg.» Dette kan gi barnet en trygghet, og et ønske om å snakke med deg når hun trenger det.

Hvem er jeg – sammen med barnet?
– Hvordan kan man forberede seg til en samtale med barn som man gruer seg til, hvis man har en bekymring?
– Du trenger å reflektere over og bli bevisst på hvordan er det er for deg å snakke med dette barnet om din bekymring.

– Hvordan reagerer du hvis barnet er stille og fjernt? Hva hvis det er urolig eller aggressivt? Når du skal snakke med et barn er det viktig å kjenne på hvordan du blir i møte med ulike reaksjoner: Om du blir stille, om du stiller masse ledende spørsmål bare for å få et svar, om du gir opp eller blir irritert.

Du kan bli deg selv bevisst på hvordan du kan beholde roen. Ikke for å legge lokk på egne følelser, men for å vise barnet at du tåler å høre det de har å si – samtidig som du viser empati for deres situasjon.

Barns ulike uttrykk kan forstyrre oss. Vi kan fort bli frustrerte og gi opp, sier Nilsen.
– Da kan en benevne det man ser, hører, eller ikke hører, som: «Jeg ser at du ble stille. Nå lurer jeg på hva du tenker.»

Nilsen forteller at vi har lett for å legge ansvaret på barnets utrykk, når vi ikke lykkes.
Det er lett å tenke «han er jo så stille og fjern,» eller «hun er så urolig at det er helt umulig å fange hennes oppmerksomhet». Spesialrådgiveren oppfordrer heller til å tenke; «hva kan jeg gjøre for at barnet skal få en hensikt – og den beste muligheten – til å fortelle? Er jeg inviterende nok, undrende nok? Viser jeg at jeg har nok tid?

Verktøy er til for å brukes
Nilsen forteller at det er veldig nyttig å bruke noen samtaleverktøy, for å øve seg i å snakke med barn.
– Dette med å stille åpne spørsmål, for eksempel. Det at vi virker undrende og genuint interessert er viktig for barn.

Når man skal snakke med barn om vanskelige ting, som for eksempel når man mistenker vold eller overgrep, kan man fort befinne seg i et innvendig kaos der man er usikker på hvordan man skal føre en samtale.
– Jeg vil tro de aller fleste tenker «hva skal jeg si, hvordan skal jeg spørre». Da kan samtaleverktøy være med og trygge den voksne, og hjelpe dem til å bli en tryggere utforsker.

Samtaleverktøy som DCM og Snakkemedbarn.no, kan være nyttige verktøy, forteller Nilsen. RVTS Sør har brukt DCM som opplæringsverktøy i barneverntjenesten i Agder og Vestfold siden 2011, og har vært et nyttig verktøy i å øve seg på hvem man er i møte med barn – og hvordan man snakker med barn. Her er det mye øving og rollespill som filmes, og samtaler tas opp og transkriberes, noe deltakerne ofte gruer seg til. Men når opplæringen er ferdig, melder de aller fleste tilbake at de skulle ønske det var mer øving og rollespill, rett og slett fordi det var det de fant mest nyttig.

Snakkemedbarn.no er et øvingsverktøy for ansatte i barnehage, skole og helsestasjon. Her finner man filmer med veiledning, en «lær mer»-del, og en simulator der man kan øve seg på samtaler med barn der man mistenker at det er noe galt. Underveis får man tilbakemelding på de valgene man tar i «samtalen», og hvordan dette påvirker relasjonen til barnet.

Tilbakemeldingene fra de som har testet det ut, har vært at det har ført til en endring i hvordan de snakker med barna. Mange melder at de har blitt bevisste på å ta seg bedre tid til samtale, og stiller flere åpne spørsmål.
– Å øve seg er viktig, og å øve sammen med kollegaer er veldig fint. Man blir mer bevisst på seg selv og sine kommunikasjonsmønstre. Det er et av de første, viktige skrittene.

– Man kan tenke at det å stille åpne spørsmål er lett, men vi har alle uvaner i språket vårt som har påvirkning på dialogen. Ved å øve kan vi bli mer bevisste på dette, og trene på å stille spørsmålene på en annen måte. Og jo oftere vi trener, jo tryggere blir vi.

Målet er å kunne være seg sjøl, helt på ordentlig. Og å kunne være helt tilstede, i samtalen med barn. Noen ganger trenger vi å øve oss på veien til å klare det.