RVTS Sør

Behov for tjenestestøtte? Send forespørsel.

– Forebygging av selvmord er vårt felles ansvar

Hva gjør vi når vi er bekymret for at noen går med selvmordstanker? – Mange er redde for å spørre, og de er redde for svaret de kan få. De vet ikke hva de skal gjøre med svaret. Det er på tide at vi gjør noe med denne frykten.
Foto: Therese Skauge Klokset, RVTS Sør

Profilbilde

Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør

Publisert: 27.08.2019 00:00

Det forteller spesialrådgiver i RVTS Sør, Torstein Garcia de Presno.
– Verdensdagen for forebygging av selvmord er 10. september. I den forbindelse ønsker jeg å komme med en oppfordring: Bry deg. Gå nærmere. Vær nysgjerrig. Spør!

– Og vær en venn som tar imot svaret du får, oppfordrer han.

I 2017 tok omlag 593 mennesker livet sitt i selvmord. Bak hvert enkelt dødsfall ligger det et liv med opplevelser, erfaringer, relasjoner, vennskap og kjærlighet.

Årets tema for markeringen av verdensdagen er «Sammen for forebygging av selvmord».

Historisk sett er selvmord tabu, og noe som er vanskelig for oss. Det er noe vi kvier oss for å snakke om. Og det er lett å tenke at det kun er fagfolk som bør forholde seg til tematikken.
 Torstein Garcia de Presno

– Hvis vi ser noen som har det vanskelig, så kan det være vanskelig for mange av oss å spørre oss selv om det kan være fare for selvmord. Og det er enda vanskeligere å stille spørsmålet direkte til personen det gjelder, forteller han.

Verdensdagen ønsker å få mer åpenhet rundt temaet, og oppfordre og trygge folk til at dette er noe vi alle kan ta i.
– Når vi er bekymret for noen, kan vi alle spørre «har du tenkt på selvmord? Har du tenkt på å ta livet ditt?»

Det er ikke farlig å spørre. Det er farligere å ikke spørre.

Du skal ikke fikse alt
– Hvorfor er det viktig å spørre?
– Det er fordi veldig mange mennesker som har hatt selvmordstanker beskriver det som veldig ensomt. At de ikke ser noe lys, og de har tunnelsyn. De tenker kanskje at verden får det bedre uten dem hvis de dør. Så det å bli forstyrret – og bli spurt om disse tankene – kan rive dem ut av ensomheten og mørket.

– Her kan vi alle bidra ved å vise at vi bryr oss. For ved å vise at du bryr deg sier du at personen er verdt noe for deg, sier han.

Men det å spørre er ikke ensbetydende med at ansvaret nå er ditt.
– Det er godt å vite at du som privatperson, kollega og venn ikke er den som skal fikse dette, men du kan bidra til å sette i kontakt med noen som kan hjelpe. Din rolle er at du kan være en venn som kan støtte, og som er der.

Ta magefølelsen på alvor
– Hvordan kan man møte mennesker med selvmordstanker?
– Vær tydelig ovenfor den det gjelder, hva du har observert. Ofte så kan man som forelder eller venn kjenne at noe er galt, at magefølelsen prøver å si deg noe. Da kan det være både forløsende og viktig å si: «Jeg tror noe er galt. Hvordan har du det?»

Hvis vi skjønner at noe er galt, så kan vi spørre direkte, oppfordrer de Presno.
– Vi kan si: «Er det sånn at du tenker på selvmord?» Dette gjelder både for barn og unge. Spør tydelig, og hvis de svarer «ja», så vis at du setter pris på at de forteller deg dette. Og presiser at dette må dere snakke mer om, og finne noen som kan hjelpe dere videre, sier han.

Ha den tryggheten på at dette kan du spørre om, og gå inn i. Det er bedre å spørre, enn å ikke spørre.

De Presno presiserer at det er viktig å ta personens problemer på alvor, uansett hvor store eller små de virker for deg.
– Med barn, for eksempel, så er det slik at de ofte ikke har samme repertoaret eller livserfaringen som vi voksne. Det vi voksne ser på som små problemer kan ofte fortone seg som uoverstigelige for barn og ungdom. Det å ta den krisen de er i på alvor, det er viktig.

Gå nærmere
Hvis du ser noen som strever, forandrer seg, er sinte – eller plutselig blir veldig glade – eller trekker seg tilbake, bør du gå nærmere.
– Når atferden tydelig forandrer seg, så bør vi benevne dette og sjekke om ting er i orden. Det kan være de sier noe som gjør at du tenker «hva betydde det?» Noe som gjør at du stusser. Da er det greit å spørre, sier de Presno.

– Man må tørre å spørre?
– Når vi sier «tørre» å spørre, kan man tro at det er farlig å spørre. Det er det ikke. Jeg vil heller si at det handler om å være nysgjerrig, å ønske å vite hvordan den andre har det, og at du er trygg på at du kan spørre.

– Samtidig er mange redd for å spørre. Og de er redde for svaret. Hva kan vi gjøre med det?
– Vår oppgave som medmenneske er ikke å fikse dette problemet. Vår oppgave er å være en god venn. Så det er naturlig at vi vil føle det ubehagelig hvis noen sier «ja, jeg tenker på å ta livet mitt». Mange av oss kan kjenne på at vi blir redde. Det er helt naturlige følelser som vi skal ta på alvor, og det er helt greit.

– Hvis du spør og du får et «ja», da kan du oppfordre personen til å fortelle hva som skjer. At de forteller litt mer om hva dette handler om. Da har du tid til å lytte, senke skuldrene og samle deg selv. Og så tar du det steg for steg, forteller de Presno.

– Og stegene er?
– Lytt, vær der, vis at du setter pris på at de forteller deg dette og at du vil hjelpe så godt du kan. Presiser at dere kanskje trenger mer hjelp. Ring 113 hvis du er livredd. Du kan også ringe legevakt, ambulant team, fastlege, ektefelle, mor, far, noen andre som kan tenke sammen med dere.

– Vi trenger å hvile i den tryggheten at vi har et helsevesen som har det formelle ansvaret. Jeg kan – som medmenneske, venn, kollega eller nabo – gjøre mitt.

Jeg kan spørre, lytte, være en venn og kontakte hjelp. Jeg kan vite at det ikke er farlig å spørre. Og så er det helsevesenet som har ansvaret for det som skjer etterpå.

– Det kan gjøre det tryggere å se på det som vårt felles ansvar å hjelpe, avslutter han.

Verdensdagen for forebygging av selvmord markeres på UiA med fagdagen «Ungdom og mestring». Du kan lese mer om arrangementet og melde deg på her.


Våre nyheter