Knappesortering

Trådsneller og knapper var mine favoritter, for da kunne jeg sortere etter farger. Røde knapper, grønne knapper og svarte knapper ble omsorgsfullt lagt i hver sin haug på kjøkkenbordet. 

Det er mulig at det var en litt sær hobby for et lite barn, men jeg husker at det ga meg både ro og glede å pusle med disse småtingene. Det var tilfredsstillende å få orden i sakene. Også i voksen alder kan jeg like å brette sammen rent tøy eller rydde i et kott. For meg er det mye ro i slike rydde- og sorteringsprosesser.  

Da jeg gikk på BI for noen år siden, lært jeg at kategorisering er energibesparende.

Vi mennesker putter raskt ting i båser fordi det er enkelt å gjøre det, og så tar vi finsorteringen etter hvert.

Det er lurt at vi kan si «hent en stol» når det mangler en stol i møterommet. Vi trenger ikke si «Kan du hente et møbel som har fire ben, alternativt ett kraftig ben som hviler på et stativ med fire hjul, og som har et sete man kan sitte på og et ryggstø man kan hvilke ryggen mot». Det ville vært tungvint og unødvendig. Saken hadde stilt seg annerledes hvis jeg skulle be deg om å kjøpe en stol til hjemmet mitt. Da måtte jeg har forklart om det var en pinnestol eller lenestol, og hvilken farge m.m. Kategorisering fungerer innledningsvis, men så holder det ikke lenger.

En forsvarsmekanisme
Førsteinntrykk, fordommer og generalisering er varianter av slik grovkategorisering når det gjelder folk. Det er fordeler, men også nødvendigvis ulemper ved å holde på slik.

I møte med mennesker som har hatt vonde livserfaringer, kan man oppleve at en slik grovsortering blir en måte å holde orden i tilværelsen på, en forsvarsmekanisme.

«Splitting» er et faguttrykk som forsøker å benevne hvordan noen mennesker trenger å dele opp  andre mennesker i «gode» og «onde» simpelthen fordi det er så uutholdelig og slitsomt å forholde seg til andre mennesker som både gode og onde, eller som individer som har potensiale til å gjøre både gode handlinger og onde handlinger. Det er enklere å holde seg til grovsorteringen. Blå knapper i en haug og røde knapper i en annen. Knappene med flere farger eller mønstre er problematiske. Hvor skal de ligge?

I filmer er det ofte svært enkelt å forstå hvem som er helt og hvem som er skurk. Halvannen til to timer er altfor kort tid til nyansering. Vi ser at i tv-serier som går over mange sesonger tillates det at personene er mer sammensatte og kompliserte. Men det tar lang tid hvis man skal framstille personer slik. Det er enklere og raskere å tildele mennesker rollen som ond eller god, snill eller slem.

Det å orke å se og forholde seg til nyanser hos andre mennesker er dessuten utfordrende, på mange måter. Det krever blant annet innlevelsesevne, krefter og vilje. Under stress reduseres naturlig nok alle de ferdighetene. Og har man hatt det vondt her i livet, har man lavere terskel for å bli stresset. Sånn sett er tilværelsen grunnleggende urettferdig.

Men vi kan alle sammen være i situasjoner hvor det er slitsomt å holde fast på vissheten om at andre mennesker ikke bare er det ene eller det andre, og hvor vi kjenner trangen til å kategorisere.

Når et menneske du beundrer og ser opp til plutselig bryter en avtale, eller når noen du er glad i og har betingelsesløst stilt opp for plutselig kommer med helt urettmessige beskyldninger er det lett å tenke «nå ser jeg hvordan de virkelig er». Men det er sjelden det er så enkelt. Som regel er folk både hyggelige og greie og ubetenksomme og urettferdige. Men det er vanskelig å holde fast på det når man blir såret eller kjenner på andre sterke følelser.

Av og til kan det selvsagt også være slik at man ikke skal ha alle mennesker med seg videre i livet sitt. Det går an å forstå seg så mye på andre at det går på egen helse løs. Det er ikke sånn at man skal finne seg i alt, men det er tema for en annen gang.

Å være glad i folk er krevende – og givende ­– fordi du kan ikke være glad i noen på tross av feil og mangler, men med deres feil og mangler.

Relasjoner er utmattende, irriterende, vanskelige, gode, givende, nødvendige og meningsbærende.

Sortering av mennesker er ikke noe å satse på.
Vi må lære oss å leve med rot.