Når sorgen er så mørk at du ikke ser lyset i enden av tunellen. Når skuldrene er så tunge at du ikke vet dine arme råd. Når det gjør så vondt at du ikke klarer trekke pusten ordentlig. Da er det faktisk lov å kjenne livet piple inn gjennom en spontan skrattlatter, en dyp takknemlighet eller et streif av glede.
Det er lov å kjenne på at det er lys i rommet. At tyngdekraften ikke eier hele deg, hele tiden. Å kjenne på den gode følelsen av å trekke den herlige, livgivende pusten. Som minner deg på at det er liv, det er liv laga. Selv om det er tungt. Akkurat nå.
Et streif av takknemlighet, kanskje. Pause. Glede.
En liten påminner om at du lever, tross alt. Kanskje kjenne på ironien av at her står du, dere, og skrattler. Midt i traumet, døden, sorgen, savnet eller frykten.
En liten flik av lek, i alt alvoret. Kjenne at joda, her er jeg. Der er du. Og vi er sammen.
En liten flik av lek, i alt alvoret. Kjenne at joda, her er jeg. Der er du. Og vi er sammen.
Det åpner opp en annen virkelighet. Kanskje det føles litt surrealistisk, uvirkelig. Men den virkeligheten, den er der den også. Og perspektivet skifter bittelitt, om bare for ett sekund. Døra kom opp på gløtt, lufta kom inn. Det var liv der, ja.
Det er lov. Det er lov å le, og det er lov å føle på gleden – midt i alt det andre – uten å få dårlig samvittighet for det.
Barn som opplever de groveste ting, de mest forferdelige tap, de kan vi lære av. De leker. De synger og ler, og de sørger. De er redde, tause, triste, sinte. Og glade, tullete, kjærlige. De går inn og ut av det vonde, selv om det vonde unektelig er der – egentlig hele tiden. Det er først når vi er voksne at mange av oss ikke «tillater» denne lekne tilstanden når det er som mørkest.
Kanskje barna kan være våre læremestere. De som klarer å beholde det dypt menneskelige, også når det er tungt. De som slipper livet inn døra.
Kanskje barna kan være våre læremestere. De som klarer å beholde det dypt menneskelige, også når det er tungt. De som slipper livet inn døra.
Det trenger ikke ligge skam i å forstyrre sorgen.
Kanskje vi skal la oss selv være hele mennesker, selv om vi føler oss i tusen knas.
Kanskje vi klarer å gjenkjenne gleden, selv i den dypeste sorg.
Leken i alvoret, latteren mellom tårene, tryggheten i det mest utrygge.
Uten å miste eller ignorere det vonde på veien.
Det er lov.
