Relasjonsmatematikk

En kommentar jeg fikk fra en venninne for en tid tilbake, fikk meg likevel til å tenke på matte.

«Noen ganger er 1 + 1 mer enn 2», sa hun.

Og mente mennesker.

Etter å ha tenkt på det hun sa, er jeg sikker er på at hun har helt rett.

Når mennesker kommer sammen og lager gode relasjoner, blir de mer enn bare seg selv sammen. God relasjoner får fram noe ekstra.

For eksempel vil et godt arbeidsmiljø bidra til at man i fellesskap får til mer enn summen av det hver enkelt får til. Ideer utvikles i møter hvor trygghet og tilhørighet gir rom for uferdige tanker og hårete målsettinger.

På fint kalles det synergieffekt: «Synergi betyr samspill mellom flere faktorer som forsterker hverandre slik at den kombinerte effekten blir større enn summen av de enkelte faktorenes bidrag» (snl.no).

Det er ingen automatikk i at møte mellom mennesker gir en slik synergi. Det krever at mennesker vil hverandre vel, gir hverandre plass og rommer hverandres brillians så vel som begrensninger. En klatrer tør klatre høyere når kameraten står på bakken og sikrer enn hvis kameraten bare står og ser en annen vei. Tryggheten på at noen heier og holder hvis du glipper, gjør at du tør litt mer.

I relasjoner hvor man vil hverandre vel, støtter hverandre og lar hverandre skinne, blir det overskudd i relasjonene. De går i pluss. De gir overskuddsenergi som kan brukes til utvikling og vekst.

1 + 1 blir mer enn 2.
Dessverre er det også sånn at noen relasjoner kan gjøre 1 + 1 til noe veldig mye mindre enn 2. Ved fysisk og psykisk vold kan den ene nærmest viskes ut og kan oppleve seg selv som et 0.

Å bli utsatt for latterliggjøring, hån eller mobbing i ulike former gjør oss mindre, eller i hvert fall at vi ofte føler oss små. Noen mennesker bare sliter og tærer på hverandre gjennom år og gjør hverandre gravis mindre. Noen mennesker er ikke bra for hverandre.

I de situasjonene blir 1 + 1 < 2. Regnestykket går i tap.

Hvordan kan man vite når man møter et annet menneske om det blir en relasjon som gir gevinst eller tap? Det er ikke alltid så lett å vite på forhånd. Mye av relasjonsmatematikken handler dessuten om hva man bidrar med i en relasjon, hva man investerer. Relasjoner er dynamiske og i stadig endring. Relasjoner er også som dans - man kan tråkke hverandre på tærne eller finne takten sammen. Ofte går det seg til med litt trening og tilpasning når begge parter vil.

Er det likevel noe man kan se etter på et tidlig tidspunkt? Er det noe man kan bruke som en varsellampe underveis som tyder på at regnestykket er i ferd med å bli et underskuddsprosjekt? Det finnes ingen garanti for mellommenneskelige relasjoner, og det finnes ingen fasit å slå opp i. Men jeg har likevel lyst til å dele en betraktning.

Ett spørsmål
Da min far for mange år siden var høgskolelektor, hendte det rett som det var at studenter kom innom kontoret for en prat. Mange studenter var i ferd med å finne seg kjærester eller ektefeller, og spørsmålet var ofte «Er han/hun den rette?» Min far hadde spesielt ett spørsmål han pleide å stille de unge menneskene: «Hvordan liker du deg selv når du er sammen med den andre?»

Min far var ikke så interessant å høre om den utvalgtes enestående egenskaper, utseende eller andre kvaliteter. Saken er at det er ikke nok å beundre noen eller synes at noen er kjekk, pen, sexy, beundringsverdig, flink eller all verdens gode egenskaper hvis man skal være i en relasjon som er bra for begge parter.

I tillegg til at man liker den andre, må man like seg selv i relasjonen. Man må trives med den man er og blir når man er sammen med den andre.

Det hjelper ikke at den andre er pen hvis man selv føler seg stygg i sammenlikningen. Om den andre er aldri så smart – hvis man selv kjenner seg dum i den andres selskap, blir det ikke bra.

Hvis man derimot trives med seg selv og kjenner seg bra i den andres selskap, lover det bra. Legg til gjensidighet, og du får gode relasjoner som er slik at begge kan like seg selv i tillegg til hverandre.

I gode relasjoner blir 1 + 1 noe mye mer enn 2.