RVTS Sør

Behov for tjenestestøtte? Send forespørsel.

FELLESSKAPET kan redde verden

Ta vare på deg selv! Den lille setningen er så godt ment. Men når vi har det som verst, er det vel nettopp det vi ikke klarer. 
Illustrasjonsfoto: Jessica Ruscello/Unsplash

Profilbilde

Eva Dønnestad
Spaltist og fagformidler, RVTS Sør

Publisert: 29.05.2019 10:59
Spaltist

Tankevekkeren fikk jeg av en 15 år gammel jente som var med i en dele-gruppe for unge som hadde opplevd samlivsbrudd i familien. Jeg var med på et møte med moren, læreren, en fra PP-tjenesten og jenta. Det ble et tilsynelatende fint møte. Men da vi skulle gå fra hverandre, sier læreren: «Ta vare på deg selv, da, Nora!»

Da bråstopper Nora, som hadde vært rolig tilstede hele møtet. Hun snur seg til læreren. Med tårer i øynene og høy fortvilet og sint stemme sier hun:

Det er jo nettopp det jeg ikke orker lenger: Å ta vare på meg selv!
 Nora, 16 år

«Jeg har prøvd å ta vare på mamma, pappa, lillebroren min, jeg orker ikke mer. Jeg trenger at noen tar vare på MEG. Jeg klarer ikke alt alene.»

Ingen av oss fant ord. Men vi satte oss ned. Det var nå møtet om de ubehagelige tingene begynte. Det ble et mer smertefullt møte. Men det var sannere. Og gjorde jenta lettere til sinns. Det endte med at vi snakket om hvor viktig det er å ha noen i livet sitt – et vennskap, en relasjon, som en ikke bare gir i, men som også gir en selv noe. Hvor viktig det er å ha en flokk, et sted å høre til, der du er verdsatt og kan få trøst og mot til å leve.

Nora forklarte oss også forskjellen på voksne som overstyrer, ikke tar på alvor – og de som viser at de forstår, rommer at de har det vondt. De som anerkjenner, verdsetter og trøster. Forskjellen på å lære unge å sette grenser og kjenne egne behov, og det å klare å møtes andres. Og det å skulle klare alt alene, det er noe annet. Det klarte hun ikke lenger.

Etter det møtet, tenkte jeg over hvordan vi noen ganger har gitt den nødvendige næringen til individet, rettighetene og selvstendigheten – uten samtidig å se hvordan nettopp dette individets utvikling er avhengig av relasjonen – fellesskapet – for å klare å være den beste versjonen av seg selv.

Ingen av oss klarer seg alene. En får ikke nødvendigvis bedre selvfølelse av å bygge selvet alene, men av å bygge selvet sammen med andre og bygge Viet.

Det er jo ofte sånn at det samme som kan ødelegge verden, kan frelse verden. Gode fellesskap der vi tenker at alle er en del av Viet, kan gjøre en forskjell.

«Ta vare på deg selv», sier vi omsorgsfullt - og snur ryggen til den andre for å fortsette uforstyrret videre. Den andre står tilbake uten opplevelse av omsorg.

Ei ung jente hadde forsøkt å ta livet sitt flere ganger. Mange var det som sa: «Ta vare på deg selv.» Men bare én familie inviterte henne inn i hjemmet og lot henne bli til tankene om å ta livet sitt, ble mindre dominerende. Det var de som våget samværet som reddet meg, sier hun.

Forskningen roper FELLESSKAP
Å være sammen. Å dele. Det kan ha helsebringende effekt dersom vi klarer å bygge fellesskap der vi GIR, deler og vil andre vel. Verden trenger mennesker som våger det sårbare i å gi til andre. Tillitsfellesskap som verdsetter forskjeller og lar ulikhetene blomstre. Tallene og faktaene er dessverre: Høyere antall dropouts i høyere utdanning, tre av ti studenter er ensomme, selvmordstallene øker. Utenforskap, selvhjulpen, selvskapt, selvforsynt.

Vi trenger å starte reisen mot hverandre, ikke bare innover i oss selv.

For noen år siden intervjuet jeg hjerneforskeren Bruce Perry. Nå er jeg sterkt opptatt av at mennesket er mer enn hjerne, men det er også Perry opptatt av. Han har forsket på hvordan hjernen trenger den andre og fellesskapet for å utvikle seg.

I intervjuet sa Perry blant annet:
«Vi står overfor et alvorlig valg. Vi vet hjernen er skapt for relasjoner, mens samfunnet mer og mer legger opp til isolasjon. Traumet vil isolasjon. Men det leges kun i relasjonen. Dette vil få konsekvenser for måten vi gir hjelp på.

Dette krever nærværende relasjonsbyggere som gir trygghet. Trygghet, forutsigbarhet, god rytme, hjelp til å regulere følelser og gode relasjoner.

Barn som vokser opp med gode, forutsigbare og kjærlighetsfulle relasjoner, blir trygge, fleksible og tilpasningsdyktige. De tør å bygge relasjoner med nye mennesker. De tør å utforske livet, gjør det bra på skolen, blir kreative og produktive.

Målet er å se hvor viktig det er å være foreldre. Skape kulturer i hjemmene og i hjelpearbeid – som verdsetter relasjonsbygging og ser betydningen av å tilhøre fellesskap.»


Det gir liten eller ingen mening å sette mennesker som har det vondt alene på et rom, i isolat eller alene på en hytte. Vi må fellesskape. Lekne åpne tillitsfulle fellesskap er helsebringende og livsutviklende.

Vi vil fellesskape. Den lille setningen vil komme til å utfordre både psykisk helsevern, barnevern og hvordan vi bygger gode fellesskap i samfunnet.

Det siste vi trenger er å isoleres. Både hjerneforskning og annen forskning viser hvor viktig flokken er – også når vi trenger å heles.

Med feste i fellesskap, kan vi fly høyt
Selvgjort er ikke alltid velgjort når det kommer til å leve livet. Det leves ikke best alene. Det vil ikke si at vi ikke trenger tid alene. Jeg trenger mye tid alene, men jeg klarer ikke det heller uten å være festet i fellesskap.

Det er festet i fellesskapet som gjør at jeg lik en drake – kan fly høyt og bredt og lavt - uten å miste meg selv eller flokken. Vi må invitere hverandre til en reise fra JEG til VI.

Et sunt fellesskap rommer også de mange ulike Jeg´ene, fasettene i menneskers livsfortelling og personlighet. Vi er et "jeg" i oss selv, vi er et "jeg" sammen med den andre, og vi er et "jeg" sammen med fellesskapet.

Feste i fellesskap gir økt tåleevne, motstandskraft og mot – men ikke minst gir fellesskapet mulighet for å ha noen å leke med. Da mener jeg den lekenheten som er en tilstand der vi glemmer alt annet og bare er til. Uten skam, uten prestasjonsangst, uten sammenligningen. Lekende fellesskap er noe av det vakreste jeg vet. De kan like gjerne oppstå i en arbeidsgruppe som i en barnehage. Vi trenger lekne fellesskap hele livet.

Synlige og usynlige fellesskap
Det finnes synlige tråder og bånd mellom mennesker – og det finnes noen mer usynlige tråder mellom mennesker. De synlige fellesskapene kan være familien, nære venner, vennegjengen, fotballklubben, idrettslaget, koret, speideren, foreningen, menigheten, politisk parti, med mer.

Men alle har vel kunnet kjenne på at det at mennesker organiserer seg sammen, ikke alltid blir til fellesskap. Et fellesskap kjennetegnes av at mennesker utfolder seg sammen og deler slik at de blir noe mer og bedre sammen, enn alene.

Men det finnes også mer usynlige fellesskap. Tråder til mennesker som blir et nett som bærer når du trenger det. Det kan være mennesker du har møtt en gang, men som allikevel gjorde et uslettelig inntrykk. Det kan være venner du ikke lenger har kontakt med, men som allikevel lever videre i livet ditt, som godhet eller kraft.

Jeg har usynlige tråder til noen mennesker jeg aldri har truffet, eller treffer sjelden, som allikevel er viktige for meg. Det kan være vi har møttes via ord, poesi, kunst. Mennesker jeg har intervjuet, får høre livsfortellingene til – som lever videre i meg. Jeg tar vare på kontakt, synlige og usynlige bånd som bringer livskraft og godhet inn i livet. Jeg lar dem utvide hjertet.

For noen år siden intervjuet jeg en poet, jeg har truffet henne to ganger, men hun er allikevel det av mitt usynlige godhetsnett. Vi meldes noen ganger i året – og ordene lyser veier og bygger noe bra i hjertet. Leder av Poesiringen i Norge, er en annen jeg kjenner uten å ha møtt ansikt til ansikt, vi har møttes gjennom ord. Og ord kan ose av godhet.

Jeg er med i en litt tilfeldig sammensatt chattegruppe med stort aldersspenn – vi deler hverdagsliv, humor og dypt alvor. Men mest av alt er meldingene og alt vi deler preget av lekenhet. Dette er et feste. Fullt av kjærlighet. Vi vil hverandre vel. Det hjelper meg å fly høyere.

Den viktigeste nøkkelen til varmere samfunnsutvikling, læring, glede, bedre helse og gode liv framover, blir å fellesskape. Vi må komme sammen. Vi klarer oss ikke alene.



Eva Dønnestad

EVA DYPPER PENNENEva Dønnestad er kommunikasjonsleder i RVTS Sør. En erfaren skribent og historieforteller som har vært morgenkåsør i NRK P2 og magasinspaltist i Fædrelandsvennen i en årrekke. Hun har ledet mange nasjonale prosjekter med sårbare barn, unge og voksne i fokus. Hun har produsert magasiner og utgitt flere bøker. Hos RVTS Sør driver hun verdi- og utviklingsarbeid og lager innhold til prosjekter og våre websider.


Våre nyheter