RVTS Sør

Trenger dere tjenestestøtte? Send forespørsel.

Reparasjonens kraft

Skjorta er for trang, tiden er knapp og blodsukkeret lavt. Du kjenner at pulsen øker. Tonen i samtalen begynner å bli både kort og kald. Inni deg kjenner du en gryende ulming lang nede i magen, og idet du blir bryskt avvist eksploderer det en skikkelig sterk og ubehagelig følelse inni deg.
Det ligger gull i de øyeblikkene alt går galt, sier fagleder i RVTS Sør Heine Steinkopf. Det er når vi reparerer at relasjonen styrkes. Illustrasjonsbilde: Shutterstock

Profilbilde

Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør

Publisert: 06.06.2019 01:00

Du føler deg dum. Mislykket. Og ekstremt sinna.

Du innser at den lille uenigheten du har gående med 10-åringen er i ferd med å bli til en skikkelig krangel. Før du rekker å tenke tanken fullt ut, så smeller det. Og du innser at det er du som står for «smellen», i form av en tirade du helst ikke vil vedkjenne deg.

Sammenbruddet er et faktum. Et sammenbrudd av kommunikasjon, folkeskikk, og – ikke minst – relasjon. Det skjer de beste av oss, og noen ganger skjer det oftere enn vi skulle ønske. I alle typer relasjoner skjer det fra tid til annen, enten vi er hjemme, på jobb, på skolen, institusjonen eller i gode venners lag. Noen ganger mister vi hodet og sier og gjør ting vi angrer på, andre ganger forsvinner vi inn i mobilens univers og virker både avvisende og uinteressert for de rundt oss.
– Det føles fort som et nederlag, for begge parter. Det er vondt og ubehagelig når vi står i ugreie eller vanskelige situasjoner, sier fagleder i RVTS Sør Heine Steinkopf.

Det er dritt, for å si det banalt. Men det er lov å bruke dritten som gjødsel for å dyrke en tettere og bedre relasjon, skal vi tro Steinkopf.

Det positive med å drite seg ut ovenfor noen, er at man får sjansen til å reparere. Det er da vi kan koble oss på og komme sammen igjen. Det er i dette øyeblikket relasjonen styrkes.
Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

Mulighetene ligger i nederlagene
Det ligger gull i relasjonsbruddene, påpeker Steinkopf. For i en påkobling etter et relasjonsbrudd ligger det fantastiske muligheter.
– Det ligger muligheter – til og med triumfer – i nederlagene. De skikkelig dårlige situasjonene der «alt» går galt, sier han.

– Og det vil gå galt i relasjoner. Det vil alltid være øyeblikk der ting går skikkelig galt, for oss alle. Men mulighetene som finnes når det går skeis er nesten større enn når alt går bra.

Utviklingspsykologen Edward Tronick sier at det skjer flere «brudd» i en normal dag, spesielt i en foreldre-barn-relasjon. Det vil være flere ting som ikke ender så bra, enn gode opplevelser og behagelige, hyggelige relasjonsøyeblikk som skaper varme følelser hos begge.
– Og da sier Tronick: Det er sånn det skal være!

Man lærer ikke noe fra de gode situasjonene, hvis vi ikke opplever dårlige situasjoner.
Heine Steinkopf

Og så presiserer han:
– Men dette forutsetter at du reparerer når «bruddet» skjer.

Bare innrøm det
– Vi ser i økende grad voksnes uvilje, ubehag og ulyst til å ha det vondt sammen med noen. Spesielt med barn. Vi ønsker ofte å hjelpe barna – og oss selv – vekk fra den vanskelige følelsen raskt, sier Steinkopf.

Men det gjelder å orke å stå i det, for begge parters skyld.
– Stort sett, i disse situasjonene, sitter man med en følelse av å være dum og mislykket. Det vil man kjenne på, også som voksen. Så hvorfor ikke bruke denne følelsen som informasjon for å reparere forholdet til den andre, spør han.

Altfor ofte skjer det motsatte, sier Steinkopf.

Fordi vi vil vekk fra denne vonde følelsen av å føle oss dumme og mislykket har vi en tendens til å gi den andre «skylden».
 Heine Steinkopf

– Vi forklarer vår egen oppførsel med at det var fordi den andre gjorde noe feil. Da sier vi fort ting som «jeg ble sinna fordi du....»

– Da kommer vi ikke så langt, sier han.

– Det å reparere innebærer at vi sier det som det er, at vi innrømmer vår egen feil og ber om en uforbeholden unnskyldning, sier han.

Skam, en viktig følelse
Så var det denne følelsen, da. Som gnager i oss, og som vi helst vil vekk fra.
– Det er jo skam, det. En utrolig viktig følelse, forteller Steinkopf.

– Vi er ganske fininnstilt, selv som voksne. Vi har et avansert følelsesapparat som informerer oss om det vi opplever. Det er dette apparatet som sier i fra, når vi får en dårlig følelse i en situasjon. I noen situasjoner kan følelsene fange opp det som skjer, men vi merker det ikke bevisst selv. Ofte kan vi ende opp med å sprekke i disse situasjonene, fordi vi ikke forstår våre egne følelser akkurat der og da og gjør alt for å få vekk følelsen. Etterpå sitter vi gjerne igjen med en følelse av mislykkethet, dumhet, at alt går galt.

Det er denne følelsen av skam, som kommer snikende. Det er i disse tilfellene vi har lett for å plassere skylden på andre, fordi det gjør så vondt inni oss, sier Steinkopf.
– Vi kan ta oss i å si «den ungen er helt umulig,» i stedet for å lytte til følelsen og faktisk forstå at denne følelsen prøver å informere oss om noe viktig: At den har en beskjed til deg – om deg.

Denne følelsen forteller at du har gjort noe dumt, og oppfordrer deg til å tenke over hva du vil gjøre med det. Den kan også hjelpe deg å orientere deg i situasjonen, før noe bærer galt av sted.
 Heine Steinkopf

– Følelsen er altså ikke farlig, bare ubehagelig. Og veldig nyttig, betrygger han.

– Denne følelsen fører til et ubehag i deg, for noe du er bekymret for, ikke fordi det er noe noen nødvendigvis gjør mot deg, sier han.

Og så baller det på seg, da. Og man går i en runddans med skammen som leder an. Der den ene vonde følelsen sendes over til den andre parten, eller som Dr. Bréne Brown har sagt:

Det er så mye lettere å forvolde smerte enn å håndtere den selv. Og folk tar ut smerten sin på andre mennesker. Anerkjenner du ikke sårbarheten din, så lesser du dritten din over på andre.
 Brené Brown

DA er det på tide å si....
«Huff, nå ble jeg sint. Unnskyld, det var ikke meningen.»

Magiske ord, ifølge psykologspesialisten.
– Jeg har aldri møtt et barn som ikke tar imot en ektefølt unnskyldning. Og det beste med det er jo at når du gjør dette, så lærer de også å si unnskyld.

Barn lærer av det vi gjør, ikke det vi sier at de skal gjøre. Og når vi sier unnskyld – og mener det – da lærer de.
 Heine Steinkopf

Han sier at mange har en rar idé om at man ikke skal si unnskyld til egne barn.
– Relasjoner går ikke av seg selv, det krever velvilje. Også i de tette relasjonene, forteller Steinkopf.

Han advarer mot det han kaller «forbeholden reparasjon».
– «Nå har jeg lagt meg flat, nå er det din tur å si unnskyld». Det er ikke å ta ansvar, og det er ikke å anbefale, sier han.

– Vi reparerer, fordi vi innser at vi gjorde noe dumt. Vi kan ikke ta ansvar for at den andre gjør det samme. Da har vi det bare gående igjen. Hvis vi sier unnskyld bare fordi vi forventer en unnskyldning tilbake, blir det feil. Vi må ha tillit til at barn lærer av det vi gjør, og vise at vi har ansvaret for stemningen og situasjonen. Hvis vi er ydmyke og tar ansvar når vi gjør noe dumt, så lærer barnet, sier han.

Steinkopf sier at det kan være lurt å prate seg gjennom det som skjedde i ettertid, men det viktigste er at du ber om unnskyldning og viser at du vil være sammen med den andre.
– Det kan lett krasje hvis du har en «plan» med samtalen, nemlig «oppdrager-planen».

Det er så lett å tenke at barnet skal lære noe av dette. Kanskje det er DU som skal lære noe av dette?
 Heine Steinkopf

De små, viktige bruddene
Utviklingspsykologien viser at fra vi er små barn er vi fininnstilt på ha en dialog med den voksne. Og disse «bruddene» som kommer underveis i hverdagen er ofte små. Det er ikke bare de store kranglene som har ansvaret, sier Steinkopf.
– Det som ofte skjer i hverdagen er at barnet tar initiativ til en dialog eller påkobling, men den voksne blir distrahert eller blir opptatt av noe annet. Da blir det et brudd i dialogen, og barnet blir urolig. Det kan føle seg avvist. Hvis den voksne da kobler seg raskt på igjen, får du en reparasjon av dette bruddet.

En reparasjon gir barnet mulighet til å gjenoppleve at det er knyttet til noen, på en god måte. At dere har noe sammen, at dere er noe for hverandre og at det ikke kan brytes. Det er kjempeviktig.
 Heine Steinkopf

Men så brytes dette båndet. Igjen og igjen, daglig. Når det skjer risikerer man at det bryter ned tilliten. Din oppgave som voksen er å gjenopprette denne tillitten, gang på gang.

– I disse øyeblikkene lærer du likevel barnet mye viktig om livet, uten å bruke oppdrager-rollen eller mange ord, mener Steinkopf.

– Barnet lærer at det skjer brudd, men at det kan repareres. At sånn er livet, og at det klarer de å tåle. En reparasjon synliggjør at dette er ufarlig. Den følelsesmessige opplevelsen er et ubehag som – hvis en våger å gå gjennom ubehaget – styrker relasjonen og kan bli til en positiv opplevelse. Og til syvende og sist viser du at du vil være sammen med barnet, og du viser en menneskelig feilbarlighet.

– For det er jo det vi er, hele gjengen. Bare mennesker.


Våre nyheter