RVTS Sør

Behov for tjenestestøtte? Send forespørsel.

Gresk, norsk og følelser

Barn som vokser opp i Hellas med greske foreldre, lærer vanligvis å snakke gresk. Barn som vokser opp i Norge med norske foreldre, lærer vanligvis å snakke norsk. Vokser du opp i Kristiansund får du gjerne nordmørsdialekt, og vokser du opp i Trondheim snakker du trøndersk.
Illustrasjonsbilde: Shutterstock

Publisert: 07.05.2019 09:19
Spaltist

Disse tingene er ikke så vanskelige å forstå. Det er ganske logisk at barn lærer det språket de voksne rundt dem snakker.

Det er vel ingen som tenker at et barn kan lære seg å snakke et språk, hvis de ikke blir snakket med?

I et fullstendig taust og lydløst miljø, vil barnet neppe lære seg å snakke med ord. I beste fall vil barnet bare fortsette å ha babling, strupelyder, latter og gråt for å uttrykke seg. Det er ikke usannsynlig å tenke seg at barnet etter hvert også vil slutte med disse uttrykkene, dersom det ikke kommer noen respons. Sånn er det det for øvrig med barns utvikling på alle områder. Den skjer i relasjonen til en annen.

«Snakk om det»
I hjelpeapparatet er vi opptatt av samtaler. I møte med både barn, ungdom og voksne er en stor del av kontakten formulert i ord. Behandling av psykiske lidelser baserer seg også i stor grad på samtale. Vi har tro på ord som verktøy for endring.

«Snakk om det,» sier vi.
«Sett ord på det.»
«Få det ut» – og da mener vi som regel med ord.
«Del det som er vondt.»
«Fortell meg, hvordan har du det egentlig?»
Og så videre.

Og det ér fint å snakke sammen. Det hjelper ofte godt å snakke med noen hvis man har det vanskelig, på en eller annen måte.

Utfordringen er bare at for å klare å snakke om noe med noen, trenger man ord. Man trenger et språk i alle ordets betydninger.

Skal man snakke om noe, for eksempel om vonde følelser, må man ha ord som beskriver følelsene.

Ordene må finnes
Det er dessverre ikke sånn at bare man setter seg ned i en sofa på et hyggelig kontor med en vennlig terapeut og gaper, så kommer det ord ut. Skal ordene komme ut, må det i tillegg til trygge omgivelser utenfor mennesket som skal snakke, finnes ord inni. Barn og unge må ha ord inni seg for det de har opplevd, og for følelsene sine, skal de klare å snakke.

Mange barn og unge som har vokst opp i hjem hvor omsorgssituasjonen ikke har vært god – eller med foreldre som selv ikke har tilbudt annerkjennelse av følelser med påfølgende speiling, hjelp til tolkning og meningsdannelse – har kanskje ikke følelsesbeskrivelser som «morsmål». Norsk eller gresk læres gjennom å snakke med de voksne omkring seg. Språk for følelser, gleder og vanskeligheter må også læres i daglig omgang med noen som kan ta imot, og som har noe å lære bort.

Det er ikke bare «å snakke om det». Det trenger ikke være «manglende motivasjon», «avvisning» eller «mangel på vilje» som gjør at enkelte barn og unge ikke vil snakke med voksne som gjerne vil hjelpe dem. Det kan være at ordene mangler.

Et vendepunkt
I 2013 skrev jeg en fagbarnebok som het «Pappa´n min er syk i tankene sine». Boken handler om en liten gutt på fem år som har en pappa som har en psykoselidelse, og selve fortellingen er skrevet for små barn. Boka forsøker å beskrive hvordan det kan kjennes ut å være fem år, når mamma er fortvilet og pappa sliter med alvorlige psykiske plager.

Et års tid etter at boka kom ut, traff jeg en kollega som hadde noe han ville fortelle meg.  Han hadde brukt boka sammen med en voksen person han hadde i terapi. Personen hadde det vondt og vanskelig, men klarte i liten grad å formidle seg til terapeuten om sine erfaringer og utfordringer. Da han leste boka sammen med terapeuten sin, fikk han plutselig ord på det han hadde opplevd som barn.

Det viste seg at han hadde vokst opp som barn som pårørende til en forelder med store, egne problemer. I tillegg til utfordringene familien opplevde i hverdagen, ble sykdommen og hvordan denne preget forelderen aldri snakket om. Da han kjente seg igjen i fortellingen, kunne han bruke en annens ord på sine egne erfaringer. Det ble et vendepunkt i kontakten mellom hjelperen og den som trengte hjelp (Og for meg en fantastisk inspirasjon til å fortsette å skrive).

Vi trenger ord, og vi trenger språk, i de fleste situasjoner i livet.

Men for å være gode medmennesker og hjelpsomme hjelpere, må vi vite at det er et stort stykke arbeid å lage ordene og skape språket.

Det må vi gjøre sammen.



Anne Kristine Bergem

Anne Kristine Bergem er psykiater med videreutdanning i gruppeterapi og en mastergrad i kommunikasjon og ledelse. Hun har arbeidet både klinisk, med fagledelse og med administrativ ledelse i offentlig og privat sektor. Hun er tidligere leder i Norsk psykiatrisk forening, fagrådgiver i BarnsBeste - nasjonalt kompetansenettverk for barn og pårørende, samt at hun er forfatter, spaltist og foredragsholder. I dag er hun universitetslektor ved OsloMet. Hun er spesielt opptatt av psykisk helse, kommunikasjon og barn og unges oppvekstvilkår.


Våre nyheter