RVTS Sør

Trenger dere tjenestestøtte? Send forespørsel.

Maset om mestring

– Nå har hjelperne fått dilla på at alle skal mestre. De skal se etter ressurser som skal vise seg i mestring. Mestring kan fort bli et nytt prestasjonskrav. Vi trenger ikke først og fremst hjelp til å mestre livet, men til å leve det. Vi vil ikke få karakterer på ressursbruk, vi vil bli verdsatt og møtt med respekt, sier Cathrin Nybø (32).
Foto: Privat

Profilbilde

Eva Dønnestad
Fagformidlingsleder

Publisert: 11.04.2019 02:00

Cathrin har mange års erfaring med psykisk helsevern. Helt fra tidlige tenår har hun slitt med selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Hun bedyrer at hun er mer enn diagnosen sin, «emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse», og ønsker å utdype mer om hva psykisk syke trenger:
– Hjelperne må slappe av, være til stede og finne ut hva vi trenger. Tåle det som er smertefullt i oss. Det er noe annet å oppdage og verdsette at de ser iboende muligheter i oss og bare blir glad i oss for det, enn å jakte etter ressurser og talenter som med det samme skal settes ut i livsmestring. Nå virker det som om vi skal bli målt på framgangsprestasjoner.

– Tilfriskning er noe annet. Det kommer etter hvert om vi blir verdsatt som den vi er, på godt og vondt.

Det er nydelig når hjelperne tror mer på meg enn jeg klarer å tro på meg selv, men ikke når det blir et mas om å mestre.
 Cathrin

– At min bedring og tilfriskning skal vise seg i at jeg gjør mer, klarer mer som får bra terningkast. Tilfriskning kan være at jeg kjenner glede og får lyst til å sette på vasken, klare å komme meg i dusjen, treffe venner som tåler at jeg ligger på sofaen, trekke for gardinene, håpe på noe godt, sier Cathrin.

– Når jeg sier jeg ikke gir hjelperne det mest skamfulle og det vonde i meg, om de ikke også ser det vakre, mener jeg ikke at de skal ta av. Noen hjelpere kan si: «Du har så mange ressurser, du kan få til hva du vil, når du blir frisk, er det ikke grenser for hva du kan gjøre.»

– Da vipper det over i den andre grøfta, det skaper en avstand mellom meg og mulighetene, som blir for stor. De små tingene krever enormt av meg. Hjelperne må være her vi er, og se bra og godt. Men de må ikke tegne opp glansbilder over framtid vi skal streve oss fram mot. De skal gå sammen med oss, skritt for skritt mot lyset, til vi klarer å finne veien selv.

Glede seg over normalitet
Cathrin har på den annen side også opplevd hjelpere som ikke skjønner at man kan være flere ting på en gang.
– Det er ikke sånn at jeg må sitte på et rom og slappe av til jeg blir frisk. Det kan være viktig å gjøre noe av det enkle og lystbetonte. Noen stiller spørsmål om hvorfor jeg ikke kan studere, når jeg kan være assistent på et valpekurs. De burde heller klappet for at jeg deltok på valpekurset som en vei til å leve mer og mer normalt. Dette tror jeg mange psykisk syke får høre: «Hvordan kan hun dra på en konsert når hun ikke orker å gå på jobb?» Ja, si det du? Ikke men for mye om noe du ikke har greie på. Prøv å forstå folk. Det har en grunn. De fleste ønsker både å studere og jobbe. Det at jeg kan klare noen av de friske tingene, gjør at jeg lettere klarer å akseptere de dagene da det eneste jeg orker er å ligge i senga, og den eneste utsikten er naboens balkong.

Å styrke det som er lystbetont og friskt kan være veier til å orke mer litt etter litt.
 Cathrin

Cathrin savner å kunne planlegge helt uten forbehold.
– Det kan være mange grunner til at mennesker ikke klarer å planlegge uten forbehold. Det er noe med å ha respekt for at det ikke skyldes sløvhet, men at man faktisk er så ustabil at man ikke vet hva man orker fra en dag til en annen.

– Jeg har så lyst til å kunne si uforbeholdent ja til en hyttetur, et utdrikkingslag, et bryllup. Uten å tenke at jaja, jeg får se når dagen kommer om det går an. Om formen ikke er god nok til å klare en hel dag, kanskje kan jeg stikke innom en time. Å slippe å måtte sende melding til bursdagsbarnet om at jeg kommer, men ikke har vært god nok til å få kjøpt gave. Så prøver jeg å glede meg over den timen jeg orket, sier hun.

Å dele gir mening om andre får håp
Hun forteller at det de siste femten årene har vært ulike faser i forhold til hvor bra eller dårlig hun har følt seg. Nå er hun inni en dårlig fase. Med mange mørke tanker og selvskading. Men de finnes der, innimellom. De gode hverdagene. Lyspunktene. Da hun klarer å være mer i friske omgivelser, som hun kaller det.

– Det finnes uker jeg ikke får dusjet fordi det å stå i dusjen i fem minutter kjennes som å løpe maraton. Det er som å få et spørsmål om å gå fem mil på ski. For meg er det enklere med én til én-kontakt, og derfor setter jeg stor pris på de vennene som kommer på besøk hjem til meg. Da slipper jeg å slite meg ut på store, sosiale sammenhenger.

Livet som Cathrin er også å dele egne erfaringer. Som dette, i et intervju. Noen ganger med helsepersonell, ved å bidra i artikler og diverse som kommer hennes vei.

Om noen kan forstå litt mer, om noen i samme situasjon kan få håp og styrke av min historie, så gjør det alle de dårlige dagene litt mer tålelige.
 Cathrin

– Når ting er som verst, trenger jeg venner og hjelpeapparat som ikke nødvendigvis tar et nei for ett nei. Jeg trenger at noen bare står på døren og sier «hei, nå skal vi være litt sammen». Men som også tåler at jeg etter kanskje bare en halvtime sier takk for i dag, nå orker jeg ikke mer. Eller de vennene som kommer på besøk, og tåler at vi er alene sammen. Den aller beste venninna mi tåler også at jeg må legge meg en liten time mens hun er her.

Selvskading – fordi en ikke kjenner egenverd
Helt siden tenårene har Cathrin også slitt med selvskading i perioder.
– Selvskading kan gjøres på så mange måter, mange forbinder det med kutting til en blør. Men selvskading kan også beskrives som å ikke bry seg om seg selv, ikke ha aktelse for seg selv, ikke kjenne sitt egenverd, ikke ta vare på seg selv.

– For hver eneste destruktive handling jeg utfører, bevisst eller ubevisst, så forteller jeg et allerede skjørt selvbilde at jeg ikke fortjener å ha det bra. Jeg graver meg selv dypere i gjørma.

– For meg handler det om en smerte eller tomhet på innsiden som er så stor og altoppslukende, at jeg gjør hva som helst for å få litt fred. Selvskading virket på ett tidspunkt veldig godt. Men nå må det mer og mer til for å få litt effekt. Samtidig ser jeg at mer og mer i hverdagen kan bli destruktivt, og jeg må tenke meg om for å ikke ubevisst være destruktiv. Ta noe så enkelt som en sovende fot, for eksempel. Friske mennesker ville registrert at foten sover, og endre stilling, slik at den våkner. Hvis jeg ikke er observant på egne tankerekker, blir jeg sittende litt ekstra på den foten. Det er også selvskading.

– Hvis man fryser, så kler man på seg, eller tar på ett teppe. Mens jeg lett kan sitte i timevis og egentlig være litt kald hvis jeg ikke er observant. Jeg unner ikke meg selv varme. Føler jeg fortjener denne kulden.

Men det er ikke nødvendigvis den fysiske skaden som er farlig. Det er sjelen som fryser. Og selvfølelsen som knuser.
 Cathrin

Fordommer mot diagnoser – også blant hjelpere
– Hvordan stiller du deg til diagnosefokuset?
– Jeg ble kjempeglad da jeg fikk min diagnose, endelig visste vi hva som var problemet. Det har jeg angret på mye senere. Det var ikke egentlig noe å bli så glad for. For så enkelt er det ikke.

En diagnose kan fort bli en plassering med fellesnevnere som de tror gjelder alle – og som hindrer gode menneskemøter og vekst for den enkelte.
 Cathrin

– En må alltid møte mennesket først i sin helhet – en diagnose er bare en liten del av oss, som kan bidra til å forstå deler av oss. Vi er mye mer, og alle med samme diagnose er forskjellige mennesker, understeker Cathrin.

– Noen diagnoser har mange fordommer knyttet til seg i psykiatrien. Min diagnose: «Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse» er definitivt en av dem. Mange i helsevesenet ser tydeligvis på oss med denne diagnosen som oppmerksomhetssyke pasienter, som for all del ikke må få positiv oppmerksomhet for noe sykt. Dermed blir mange møter for eksempel etter selvskading, vonde. Når man får kastet inn noen bandasjer på rommet på sykehuset med beskjed om å ordne opp selv. Når leger syr uten bedøvelse, for «Du har jo gjort det selv». Når man opplever at folk setter grenser som de ikke hadde satt for andre, for da oppfordrer man til selvskading eller annen syk adferd. Heldigvis går verden fremover, og jeg opplever at i hvert fall de som har lyst og evne til å holde seg oppdatert vet at det er utdaterte holdninger.

– Hvordan opplever du at samfunnet, folk flest, ser på mennesker som er psykisk syke?
– Jeg har heldigvis vært stort sett heldig med mine møter med mannen i gata. Jeg opplever at folk tror på meg når jeg forklarer hvordan jeg har det, men jeg har mange ganger fått kommentaren: «Ja, men du er jo så vanlig, de fleste psyke er jo ikke det.» Da lurer jeg på hvem de tror okkuperer avdelingene rundt omkring.

Menneskemøter jeg ikke glemmer
De dårlige: Cathrin forteller at det dessverre både finnes gode og mindre bra menneskemøter som har lagret seg i henne, men at det er flest av de gode.
– Noen av de verre var blant annet turnuslegen som mente nettdating måtte være løsningen for meg. Dette skjedde for mange år siden, da det fortsatt var litt flaut med nettdating. Eller nattevakten som mente jeg bare måtte gå på byen for å ha en «one-night-stand», og bli gravid. For da måtte jeg jo ta meg av barnet og ikke ha tid til å være syk. Tenk så greit hvis det var løsningen, mye mindre jobb for barnevernet, hvis alle magisk ble friske ved å føde et nytt barn. Utrolig at ansatte i hjelpeapparatet kan få seg til å si noe sånt. Eller legene som syr uten bedøvelse etter at jeg har skadet meg selv, fordi de mener jeg tåler det når jeg kan skjære meg selv. Eller personalet som gikk fra meg under selvskading, for så å spørre om jeg var ferdig flere ganger, før det i siste instans ble alarm og beltelegging, forteller Cathrin før hun fortsetter om de de gode møtene:

– Heldigvis er det mange flere gode menneskemøter enn dårlige. Etterhvert er det blitt mange på forskjellige avdelinger og steder som jeg anser som mine. Mine tre kontakter i kommunen, som er like frustrerte som meg mange ganger. Som ville gjort hva som helst for å hjelpe, men så er det så lite som funker. Som tør å utrykke det, gi meg en klem. De kan si: «Ja, livet suger nå Cathrin, hva kan vi gjøre?»  De som stiller opp, jobber overtid, for å følge på legevakten, så jeg slipper å risikere dårlige møter alene. De har reddet livet mitt flere ganger.

Personalet på DPS, flere av dem har fått plass i heiagjengen. De som står litt ekstra på barrikadene for meg. Som støtter meg når jeg synes systemet er tåpelig når de innfører nye «regler» som sikkert får flere pasienter gjennom systemet og kroner i kassen, men som ikke tar høyde for de av oss som trenger lengre og intensive behandlingsopphold.

Jeg verdsetter de hjelperne som tør å si at «dette forstår vi ingenting av, men sånn er rammene nå, og det må vi forholde oss til.»
 Cathrin

– Som tør å si: «Nei, det behandleren sa i den timen – hvis det var sånn du oppfattet det – det er jeg ikke enig i.» Kanskje hadde det blitt oppfattet som illojalt og uprofesjonelt dersom lederen hadde hørt dem. Men for meg er det møter jeg samler på.

– Min fantastiske nærmeste pårørende som ikke er familie, men som stiller opp rydder og vasker når jeg ikke orker selv. Som stadig vil donere 75% av livsgleden sin til meg, for hun hadde nok klart seg godt med de 25% som var igjen. Som stiller på møter, taler min sak. Jubler over tårer, og frustreres over systemet sammen med meg.

– Gode venner. Som kommer innom, handler for meg når jeg spør. Lager middag, ser en film. Kanskje henger opp en klesvask. Rydder etter seg før de går, fordi de vet at kanskje orker jeg ikke ta det før neste uke.

– Fantastiske mennesker på legevakt, sykehus, og i kommunen, som tør å være seg selv, og ikke bare en representant for arbeidsgiveren sin. Som kan gi en klem, lese meg selv om jeg sier alt er bra. Tør å være litt personlige. For, hvordan kan de forvente jeg skal fortelle hvordan jeg har det, når de knapt tør å fortelle hva de hadde til middag i går?

– Mange ganger tenker jeg at jeg skulle ønske jeg hadde sluppet dette, sluppet å være så syk i så mange år. Men tenk så mange fantastiske folk jeg ikke hadde fått truffet.

Etter hvert er det mange jeg skulle ønske jeg hadde truffet under andre omstendigheter, slik at jeg kunne hatt dem i livet mitt på andre måter enn som pasient og personal. Men jeg er uendelig takknemlig for å ha truffet dem. I det livet jeg forsøker og ønsker å leve så normalt som mulig, tross alt.


Våre nyheter