RVTS Sør

Behov for tjenestestøtte? Send forespørsel.

Unge vil bli oppdaget, ikke vurdert

Jeg tror det er en undervurdert kraft i å overvurdere mennesker.
Foto: Shutterstock

Profilbilde

Eva Dønnestad
Spaltist og fagformidler, RVTS Sør

Publisert: 28.03.2019 07:30
Spaltist

Saken ble først publisert i Lokalkulturen i Fædrelandsvennen.

Jeg er dritlei av å bli beskrevet, vurdert og evaluert. Vi har skarpe blikk på oss fra vi blir født, jo. Gi oss en pause, eller gi oss åpne blikk. Vi vil bli oppdaget, ikke vurdert hele tiden.

Sitatet kommer fra en student i prosjektet FORTELL STUDENT der grupper på seks-åtte studenter deler fortellinger om livet. Og studenten fortsetter:

– Det er vel ingen generasjoner som er blitt mer analysert og forsket på, vurdert og evaluert, enn vår. En kan bli utrygg av å ha sånne prestasjonsblikk på seg hele tiden, sier studenten.

Etterlyser «oppdage-blikk»
Prosjekt FORTELL STUDENT er et prosjekt jeg har utviklet knyttet til Ansgarhøyskolen – og nå videreutvikler videre med flere samarbeidspartnere: SIA Helse, UIA og Institutt for sjelesorg, Modum Bad, med støtte fra Helsedirektoratet. Vi kaller det ikke samtale-gruppe, ikke terapigruppe, men FORTELL-gruppe – der det å utvide normaliteten er et hovedpoeng. Og det liker studentene. En av hovederfaringene så langt i gruppene, er at unge etterlyser «oppdage-blikk» - åpne, nysgjerrige, verdsettende blikk fylt av varme og velvilje.

Studenttilværelsen er et ensomt kapittel for tre av ti studenter, viser undersøkelser. Derfor er det å komme sammen, bli en del av flokken, viktig. Prosjekt FORTELL vil fellesskape.

Vi må møtes ansikt til ansikt, dele, le, gråte og leke sammen for å kjenne vi lever. For å kjenne tilhørighet. For å tørre å feile. For å kunne bli noe mer sammen med andre enn vi er alene.

For å vende blikket opp fra egen navle og til den andre – til samfunnet. For å bli aktør og finne mening gjennom å bidra.

Fem eksistensielle spørsmål, er essensen i opplegget som inviterer til å fortelle. For tilretteleggerne av gruppen, FORTELL-agentene, er deres VÆREN det viktigste: – anerkjennende, oppdagende og verdsettende. Og det funker. Studentene deler. Hva som har formet dem i livet, hva de savner og ønsker. Hvordan det står til på innsiden.

Selvforakt
Igjen og igjen kommer følelsen av selvforakt, følelsen av mindreverdighet og frykten for å feile, opp i FORTELL-gruppene.

En ung mannlig student forteller:
– Jeg har slitt med selvforakt siden jeg så et bilde av meg selv som niåring, naken på berget etter å ha badet. Ennå kan jeg ikke se meg i speilet når jeg går ut av dusjen.

En av jentene på gruppa kommenterer: – Ja, men, du er jo så kjekk...
– Det handler ikke om det, svarer han, – det sitter i hodet, og det er ikke alltid det synes på utsiden hvordan vi føler på innsiden.

I et annet prosjekt fikk jeg intervjue innsatte på vei ut av fengsel. En av de jeg intervjuet kunne fortelle det samme:

– Det var ikke da jeg ravet i narkorus i Oslos gater jeg kjente mest på mindreverdighet. Det var da de som skulle hjelpe meg undervurderte meg og ikke hadde tro på meg. Derfor glemmer jeg aldri miljøarbeideren på et kollektiv jeg var til behandling, som så noe bra i meg, trodde på meg, viste meg tillit og tok meg hjem til familien sin. Han så noe fint i meg som jeg nesten hadde glemt fantes. Derfor er han en av mine nærmeste, selv i dag mange år etter.

Fikk ikke puste i kategoriene
Nylig intervjuet jeg en ung sosiologistudent som også har erfaring både fra BUP og voksenpsykiatrien. Hun har vært erfaringskonsulent og blitt kalt bruker, men i dag er hun en sterk kvinne med nettverk og venner som tar master i sosiologi. Hun ønsker å bli møtt som den hun er nå. Hun sier:

– Jeg fikk til slutt ikke puste i kategoriene «bruker» og «erfaringskonsulent». Det var en liten del av min fortelling som fort kunne blitt et hinder for å skrive de nye kapitlene jeg nå skriver. Vi må åpne for at menneskers fortellinger skrives hele livet. Vi må aldri låse mennesker fast i deler av sin fortelling.

Kategorier, diagnoser, evalueringer og ord kan kvele menneskers potensial, ta pusten fra den iboende kraften mennesker har til å leve fritt og utfolde seg. Språket kan bli for trangt og ordene for små til at mennesker får puste.

Skal du få det fint med folk, prøv å oppdage dem og verdsette dem i stedet for å mene så mye om dem. Prøv å finne ut hvem de er, fremfor å bare være opptatt av å vise hvem du er. Vi får det jo bedre sammen om vi henter ut det beste i andre. Det svinger bedre i kommunikasjonen når vi ikke konkurrerer, sammenligner eller gjør andre mindre enn de er. Alle er en del av Viet og sårer vi vår neste, sårer vi en del av oss selv.

Ha tro på folk som ikke tror på seg selv
Å ha tro på folk og lete etter potensial, er kanskje det motsatte av å plassere og vurdere. Jeg har begynt å overvurdere alle jeg møter, bortsett fra de selvgode og eplekjekke.

Når vi gir mennesker et litt større rom å komme fram i – viser at vi har tro på dem, er nysgjerrige på alt det fine som bor i dem og rommer det vonde de sliter med inni seg – kommer det ofte fram.

Ikke sjelden løfter de blikket og retter ryggen når de møter noen som kanskje tror på dem når de ikke tror på seg selv. Vi er så redde for å feile, så redde for å stikke hodet ut av skallet vi beskytter oss med – både voksne og unge- at vi trenger velvilje og åpenhet i andre enden for å komme fram. Jeg tror det er undervurdert kraft i å overvurdere mennesker.

Når vi kommer sammen og åpner opp for det som bor i andre av skatter og potensial, kan det skje små hverdagsmirakler. Kom sammen, del og FORTELL, sier jeg bare.



Eva Dønnestad

EVA DYPPER PENNENEva Dønnestad er kommunikasjonsleder i RVTS Sør. En erfaren skribent og historieforteller som har vært morgenkåsør i NRK P2 og magasinspaltist i Fædrelandsvennen i en årrekke. Hun har ledet mange nasjonale prosjekter med sårbare barn, unge og voksne i fokus. Hun har produsert magasiner og utgitt flere bøker. Hos RVTS Sør driver hun verdi- og utviklingsarbeid og lager innhold til prosjekter og våre websider.


Våre nyheter