– Vi lover ingen gull og grønne skoger, men vi skal gå veien sammen

Johan Fredric Key Berntsen og Ingunn Lyngset Holme sitter ved et langbord oppe i Kirkens Ungdomsprosjekts (KUP) loftslokaler i Kristiansand sentrum. Like ved står et bordtennisbord og en sofa, og bak oss finner vi en kjøkkenkrok. Det er lavt under skråtaket, og en lun, hjemmekoselig stemning. Alt inviterer til et godt sted å være for de som er her.
– Her skal ungdommen kunne komme når de trenger det. Om det er for å ta seg en lur på sofaen, få i seg en brødskive, eller bli fulgt til jobbintervju. Her er de trygge, og her er de hjemme, forteller Ingunn.

For ungdommene i KUP betyr det trygghet, relasjon og kjærlighet på, godt og vondt.
– Vi i KUP lover at vi skal stå med ungdommen, over mange år. Det de trenger er trygge, stabile voksne som er der for dem. Lenge.

Ingunn og Johan har jobbet her siden 2006, og har sett mange ungdom innom lokalene. De fleste med en heftig bagasje, eller en tung bør i livet.

Her skal ungdommen få den stabiliteten, og den tilhørigheten, de så sårt trenger. Og her skal de få lov til å være ærlige om livet.
 Ingunn Lyngset Holme, Kirkens Ungdomsprosjekt

Kan strekke seg lenger
– Vi skal tilby dem et stabilt miljø, og vi skal være de trygge voksne som er her for dem – når enn de trenger oss – over lang tid, supplerer Johan.

– Som en av ungdommene i guttegruppa vår sa: «Når jeg har KUP en gang i uka, tåler jeg mye i tiden mens jeg venter på ny uke.»

Johan forteller at de har hørt og sett mange historier i løpet av de 13 årene de har vært i KUP. Og det som går igjen hos alle de som er innom, er det enorme behovet for trygge, nære og gode relasjoner.
– Systemet klarer ikke å gi dem denne langsiktige, personlige oppfølgingen. Ungdommene møter mange flotte mennesker, men det kommer alltid til en avslutning – som regel altfor tidlig, forteller Johan.

Dette er ofte ungdom med mye traumer i bagasjen, og de trenger å møtes med tålmodighet, kjærlighet og en traumebevisst omsorg. De trenger voksne som står med dem mye lenger enn det det offentlige kan gi dem.
 Johan Fredric Key Berntsen, Kirkens Ungdomsprosjekt

– Der har vi i KUP et fantastisk privilegie som frivillig organisasjon. Vi har ingen grenser for hvor langt vi har lov til å strekke oss. I noen saker velger vi å strekke oss langt, i andre velger vi å sende til systemet – når vi ser at det er lurt, sier han.

Mange av ungdommene som er innom står i en krevende hverdag og trenger ekstra støtte. I KUP får de et trygt, rusfritt miljø der de kan bli bedre kjent med seg selv på godt og vondt. Og de blir alltid tatt imot, uansett hvor vondt de har det og hvilke smerteuttrykk de viser.
– Mange av disse ungdommene har klart seg veldig bra, og noen av dem kommer tilbake midt i tyveårene og sier hva KUP har betydd for dem. De forteller med egne ord, at denne gruppa holdt meg i live. KUP var den ene trygge havna som de visste var der, forteller Ingunn.

De har også historier om ungdom det ikke har gått greit med, og da er det ofte rusen som tar overhånd, forteller de.
– Det er tøft. For hver ungdom som det ikke går greit med, så knuser det hjertet mitt litt. Men i denne jobben blir hjertet utvidet til å tåle og romme både gleder og sorger, oppturer og smerte. Så selv om hjertet knuses innimellom, så gir vi ikke opp. For vi ser at det nytter, forteller hun.

Å sende dem på bussen
Siden 1991 har KUP vært der for byens ungdom. KUP driver 6 aktivitetsgrupper for ungdom, i tillegg til jente, - gutte, - og unge mødre-grupper. Gruppene kan vare fra 3 til 4 år. I KUP-gruppene er det de trygge voksne i møte med sårbar ungdom, og kvaliteten på relasjonene som skapes der, som er avgjørende for utvikling og endring.

– Våre tiltak er på gult nivå, det vil si ungdom med mange risikofaktorer og med et komplekst utfordringsbilde. Relasjonen i gruppene må vare over tid, noe som skiller seg fra en vanlig ungdomsklubb, sier Johan.

Når ungdommene har vært med noen år, og gruppen er «landet» ser vi at mange av dem har utviklet motstandskraft, og at mestringsopplevelser på en trygg arena vekker de positive ressursene i livene deres. Det er da de kan begynne å være en viktig støtte for hverandre.

 Johan Fredric Key Berntsen

KUP har et tett samarbeid med RVTS Sør, der opplæring i traumebevisst omsorg står sentralt.

– Å møte RVTS Sør var som å komme hjem. De satte faglig forankring på det vi allerede gjorde, med sitt fokus på verdier og traumebevisst omsorg. Vi fikk hjelp til å sette ord på det vi gjør, og gi oss tro på at det er riktig, forteller Ingunn.

De har nå syv ansatte fordelt på 5,5 årsverk – og 50 frivillige voksne. Det at de er tilstede, og involvert, over lang tid gjør at de kjenner byens ungdom veldig godt.
– Vi kjenner de sårbare familiene og nettverkene i byen godt, så vi har ganske god oversikt over ungdomsmiljøet. I tillegg sitter vi mye i tverretatlige samarbeid. Samarbeidet med kommunen er fantastisk godt, og vi spiller hverandre gode. Det gjør at i får et godt bilde av byens miljøer og utfordringer, og vi blir kjent med ungdommen. Vi er en del ute i byen i helgene med kommunens feltteam og treffer på dem, der de er. Da får vi et større innblikk i noen av de miljøene vi er bekymret for. Noe av det viktigste vi gjør da, klokken ti en fredag eller lørdags kveld, er å sende 13-14-åringer på bussen så de kommer seg hjem og ikke havner i trøbbel, forteller Johan.

Guttegruppa
I 2015 startet KUP en egen guttegruppe.
– Det var konkrete tilfeller i Kristiansand der vi var bekymret for noen unge gutter, vi så de sto utenfor et trygt og godt miljø. Så vi startet gruppa, og så raskt at her måtte vi tenke litt annerledes enn med de andre gruppene. De aktivitetene vi satte i gang, som turer i skogen og andre «norske» greier, det funket ikke for dem. Men de var veldig interessert i relasjonen gruppa hadde å tilby. Så vi fant fort ut at fotball, det snakket et språk de følte seg vel med. Da fant vi endelig et sted vi kunne møtes, ha det fint sammen, spise og spille fotball, forteller Johan.

Han mener fotballen er en fantastisk arena for ungdommene. Her lærer de sosiale koder, og de får ut mye frustrasjon gjennom fysisk aktivitet.
– Fotballen er en veldig fin læringsarena for disse guttene. De får løst tøffe utfordringer også når vi sitter i ring etter trening, der de får snakket ut.

Guttegruppa støtte på en tragedie desember 2016, da 14 år gamle Jacob var en av de som ble drept i skolegården på Wilds Minne på Lund.
– Mange i gruppa kjente både gjerningsmann og offer. For noen ble drapet en oppvekker, mens for andre la det seg som et ekstra traume. Jacobs død fikk en stor innvirkning på mange av dem. Noen ville rett og slett få til livet – og få hjelp til skolen – så da hjalp vi dem til det. Det er jo det som er målet vårt, at de skal få til livet, forteller Johan.

Lange ventelister
Johan forteller at det som regel tar tre år før en KUP-gruppe «lander», lærer de sosiale kodene og finner trygghet i seg selv.
– Med noen tar det kortere tid, mens med andre tar det mye lengre tid. De som har de aller største traumene kan det være vondt å se at kan slite med å «lande», selv etter fire år, forteller Johan.

– Men de lander det som regel til slutt, med noen skjer det først etter de er ferdige med KUP. Men det beviser bare at det tar tid, og at man ikke må gi opp.

Dermed er det mange som venter på å få plass i en av gruppene.
– Vi har en himla venteliste. Ved årsskiftet stod det 48 navn på lista. Unge som venter på å få plass i noens hjerte. De trenger det sårt, men nå starter vi i disse dager opp en ny gruppe. Og det er godt å tenke på. Vi har mye bekymring rundt ungdomsskoleelevene. Selv om kriminaliteten er på vei ned, så er det noe med smerteuttrykkene deres som bekymrer oss, sier Ingunn.

Det er mye depresjon, angst, vanskelige konflikter og ensomhet. Vi må ikke glemme den store gruppa, der traumene og sårbarheten ikke gjør seg synlig på kriminalitetsstatistikken.
 Ingunn Lyngset Holme

– Etter behovet kunne vi ha startet fire eller fem nye grupper på dagen. Men vi skal aldri starte et tiltak vi ikke kan gjennomføre. Det skal ikke være brudd i relasjonen. Vårt ansvar er at vi skal ha langtidsfokuset. For å reparere traumer kan du ikke ha et halvt år eller to år, du må stå i oppturene og nedturene, over lang tid. Og da må vi kunne være der for dem, legger Johan til.

– Dette er et fellesskap. Her er det lov å snakke om det vanskelige, som rommer de verste historiene. Her skal ungdommen bli møtt, og vi skal skape trygghet i at dette skal vi fikse – og jobbe med – sammen. Vi er ikke redd for smerte på KUP. Vi lover ingen gull og grønne skoger, men vi skal gå veien sammen, avslutter Ingunn.