RVTS Sør

Trenger dere tjenestestøtte? Send forespørsel.

Mitt og ditt

I møte med andres strev er det vel så viktig å kjenne på sitt eget.
 class=

Profilbilde

Heidi Svendsen Tessand
Psykologspesialist

Publisert: 25.03.2019 09:30
Spaltist

Noe av det mest krevende for oss profesjonelle hjelpere er hvordan vi skal forholde oss til egne sårbarheter og holdninger, i møte med andre. At de vi skal hjelpe har ryggsekken full av positive og negative livserfaringer og krenkelser er vi forberedt på. At vår egen ryggsekk med erfaringer påvirker håndtering av egne og andres tilkortkommenheter, forholder vi oss kanskje ikke like aktivt til.  

Det er omtrent like sant at «på seg selv kjenner man andre», som at «på seg selv kjenner man ingen andre». Selv om vi kan ha opplevelser som gjør oss i stand til å kjenne igjen andres smerte, er det umulig å vite akkurat hvordan noe oppleves for andre – nettopp fordi deres tidligere erfaringer preger måten de håndterer nåtiden på. Noen ganger er det altså vanskelig å skille mellom egne og andres følelser og behov.

Tenk deg at du har vokst opp i en familie hvor ikke alle følelser var lov. Kanskje var det «innafor» å vise glede, iver eller nysgjerrighet, men «utafor» å vise sinne eller frykt. Kanskje du fikk støtte og begeistring når du stormet fram i livet, men et skuldertrekk eller irritasjon hvis du var redd eller følte deg liten. Kanskje du fikk beskjed om å ta deg sammen og ikke sutre.

Tenk deg at du som voksen skal hjelpe andre som strever. Kanskje du møter en som er redd eller sint. Kanskje du kjenner at du blir irritert eller utålmodig på denne personen. At dette er I-landsproblemer. At du kjenner mange andre som har det mye verre, og at du har lyst til å ta med denne personen et sted du kan vise fram ekte smerte.  

Eller kanskje du håndterer det motsatt: Du kjenner en sterk empati for dette mennesket som ikke har blitt ordentlig møtt på følelsene sine. Du ønsker å hjelpe og nesten pakke denne personen inn i imaginære ullpledd, sørge for at hun føler trygghet. Kanskje du pakker henne så godt inn at du overbeskytter henne? Glemmer at det går an både å trøste og å gjøre henne i stand til å håndtere livets belastninger.

Hvordan vi selv håndterer vår families håndtering av oss selv, påvirker hjelperollen i mer eller mindre bevisst grad. Jeg tror det varierer i hvor stor grad vi tenker over «hva er typisk meg? Hva er mine tendenser i måten å hjelpe på, og hvor kommer det fra?»

Disse spørsmålene er også viktige når man samarbeider med mange andre samtidig, og skal ta viktige beslutninger. Når vi i barnevernsarbeid skal forholde oss til pedofile overgripere, alvorlige voldsutøvere eller narkomane med spedbarn, blir egne bidrag inn satt på prøve. Noe av grunnen til at temperaturen kan bli høy i samarbeidsmøter er at vi må – uten at det snakkes om – forholde oss til de andre samarbeidspartnernes egne ryggsekker, i tillegg til at lidelsen barna har vært utsatt for vekker sterke reaksjoner hos oss.

Vi vet ikke hvem av samarbeidspartnerne våre som selv har en trøblete oppvekst, som har – eller har hatt – psykiske problemer eller traumatiske erfaringer. Vi vet ikke i hvor stor grad erfaringene preger beslutningsprosesser. Og vi kan liksom ikke starte et møte med å si: «Dere, vi tar en runde på erfaringer, bare sånn at vi er klar over hva slags ryggsekker som påvirker beslutningene her.» Det blir rett og slett for nakent innenfor rammen av et samarbeidsmøte.

Men vi kan likevel ta oss tid til å tenke over egne bidrag, og hvordan det påvirker de andre. Jeg har for eksempel en tendens til å være utålmodig i møte med mennesker som bruker lenger tid på å fordøye inntrykk enn jeg gjør. Jeg er trent til å gjøre raske analyser av fordeler og ulemper ved ulike beslutninger, og stilen min kan absolutt bli «for mye Møllers tran» for andre. Ulempen med en slik stil er at jeg for ofte kommer andre i forkjøpet, i stedet for at de kan tenke ut forslag selv. Da får de mindre eierskap til beslutningen, og gjøres dårligere i stand til å gjennomføre endringene. Det er jo ingen god hjelperolle.

For å jobbe mot egne tendenser må jeg forberede møter og samtaler godt. Når møtet er i gang, lytter og ser jeg etter signaler på hva som er viktig for de jeg snakker med. En metode jeg bruker mye er å visualisere at jeg løfter hodet mitt opp i lufta og lar det fly over til der de andre sitter. Jeg prøver å holde hodet sånn ca. midt over møtebordet. Hengende der følger jeg med på følelsesuttrykk, nøling, begeistring, misfornøydhet eller andre ting som kan brukes til å forstå hva de mener og hvordan de har det. Så samler jeg sammen disse inntrykkene, uten å legge til hva jeg selv mener om temaet riktig ennå, og deretter oppsummerer jeg for de andre hva jeg tror jeg ser og hører. Så sjekker jeg om jeg har forstått dem riktig. Denne metoden funker ofte bra fordi effekten kan bli at alle føler seg sett og hørt. Vi kan oppklare uklarheter og finne felles følelser og ståsteder som gjør det lettere å jobbe videre i samme retning.  

Jeg får det ikke alltid til. Noen ganger faller hodet ned på bordet og blir rullende rundt, uten å finne et felles fokus. Da spør jeg om vi kan stoppe litt, og sier unnskyld hvis jeg ble for kjapp. Å bruke reflekterende team fungerer også veldig bra. Da setter vi to av møtedeltakerne på stoler i utkanten av rommet, og så snakker de om hva de oppfatter er konflikter, enigheter, følelser og felles temaer i rommet, uten at de andre kommenterer underveis. Reflekterende team er en super måte å bli klar over egne bidrag inn på.

Det beste vi kan gjøre som hjelpere er derfor aktivt å forholde oss til hvem vi er i hjelperollen, hvordan det påvirker oss, og hvordan vi best kan få tak andres opplevelse. De fleste hjelpere kjenner til Kirgegaards ord om hjelpekunst: «Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der.» Hvis vi i tillegg finner oss selv først eller underveis, er vi på god vei mot noe bra.



Heidi Svendsen Tessand

Heidi Svendsen Tessand er psykolog og spesialist i samfunnspsykologi og klinisk barn og unge. Hun er prosjektleder for «Stillasbyggerne» ved Akershus universitetssykehus, og visepresident for fag og profesjon i Norsk Psykologforening.

Heidi er opptatt av barn og unges oppvekstvilkår, sosial ulikhet i helse, og helhetlig forståelse i utvikling av tjenestetilbud. Stillasbyggerne jobber med å skreddersy hjelpetiltak til barn og unge under barneverntjenestens omsorg.

Heidi har debattert en rekke ganger både i dagspresse, TV og podcasts, og at opptatt av at fagfolk må bidra i folkeopplysningsarbeidet.


Våre nyheter