RVTS Sør

Behov for tjenestestøtte? Send forespørsel.

– Vi må aldri låse mennesker fast i deler av sin fortelling

– Jeg fikk til slutt ikke puste i kategoriene «bruker» og «erfaringskonsulent». Det var en liten del av min fortelling som fort kunne blitt et hinder for å skrive de nye kapitlene jeg nå skriver. Vi må åpne for at menneskers fortellinger skrives hele livet. Vi må aldri låse mennesker fast i deler av sin fortelling, sier sosiologistudent Karianne Marlena Zachariassen.
Foto: Privat

Profilbilde

Eva Dønnestad
Fagformidlingsleder

Publisert: 14.03.2019 08:00

– Livet rammer alle, sier Karianne.

– Noen av oss har trengt hjelp i perioder, andre prater med venner eller døyver smerte på ulike måter. Er det riktig å kalle noen erfaringskonsulenter og brukere? Mens de som hjelper er fiksere? Har ikke alle mennesker erfaringer de bringer med seg inn i arbeid, i tillegg til kunnskapen de tilegner seg, undrer hun.

Normalitet
Karianne holder på med master i sosiologi. Hun jobber i eldreomsorgen ved siden av. Hun har vært engasjert i ulike former for frivillig arbeid, elsker musikk og har erfaring fra møter med både ungdomspsykiatrien og voksenpsykiatrien – fordi hun ikke fikk det hun trengte av dem som skulle gitt henne det i oppveksten.

– Men, selv om jeg ble utsatt for omsorgssvikt i oppveksten, hadde jeg samtidig venner og verdens beste farmor. Jeg gjorde det bra på skolen og visste jo ikke om annet liv enn det livet jeg levde i – med alle sine mangler. Det som var rart, sykt eller unormalt for noen, var livet mitt, normalt for meg.

Hun har jobbet med seg selv og livet for å integrere og forløse det beste i seg. Og det er noen erfaringer hun brenner for å formidle:
– Vi må alltid sette mennesket først, mennesket i hele sin normalitet og skjønnhet. Alle har noen ressurser i seg, uansett hva de har opplevd eller vært utsatt for, eller hva de ikke har fått. Livet gir sår, det er normalt å ha det vondt og godt på samme tid.

Vi må tilstrebe å favne det meste av det som skjer i livet som innenfor normalen. Da blir det ikke så lett å falle utenfor.
Karianne Marlena Zachariassen.

Dette hovedbudskapet til Karianne.

– Det er så lett å plassere andre og lett å føle seg plassert. Jeg fikk til slutt ikke puste i kategoriene «bruker» og «erfaringskonsulent». Det var en liten del av min fortelling som fort kunne blitt et hinder for å skrive de nye kapitlene jeg nå skriver. Vi må åpne for at menneskers fortellinger skrives hele livet.  Vi må aldri låse mennesker fast i deler av sin fortelling. Jeg er sterkt opptatt av at mennesker må få vokse, forløser nye sider i seg, ikke gro fast i båser som ikke er hensiktsmessige, understreker hun.

Menneske først, ikke «bruker» og «fikser»
Karianne lener seg engasjert fram over kafebordet:
– Ja, jeg er en som er blitt hjulpet. Men jeg er også en som gir noe til andre. Som har nettverk, er engasjert i samfunnet, som brenner for å bidra. Ja, jeg har erfaring med psykisk helsevern, men jeg er også en utdannet ung kvinne som er i arbeid. Ja, jeg bærer med meg noen sår, men jeg er først og fremst et sterkt og engasjert menneske som for tiden elsker å arbeide med eldre mennesker. Fordi det gir rom til genuine møter der mennesker er takknemlig nettopp for det menneskelige møtet, sier Karianne, som vet noe om begge roller – både det å være en som trenger livshjelp en periode, og en som er ansatt for å gi til andre.

I forbindelse med en oppgave på studiet tok Karianne kontakt med Per Fugelli noen år før han døde, og fikk intervjue ham.
– Han var en mester i å møte folk verdig, og la vekt på at livet er godt og livet er vondt. Han lærte meg mye om normalitet – om at livet er godt og vondt for alle – bare i ulike perioder og i ulik grad. Men vi trenger å dele, kjenne tilhørighet, være en del av en flokk som nettopp rommer livet på godt og vondt. Det skal ikke være en flokk av dem som trenger hjelp og en flokk av dem som fikser andres liv. Alle er sårbare og alle har styrker i seg, sier Karianne.

Normalen rommer mye
– Hva vet vi om dem vi skal hjelpe?
Karianne, som har vært en som trengte hjelp, tygger på spørsmålet.
– At de som skal hjelpe må bli kjent med dem, livene deres. Ikke bare diagnostisere. Vi vet at de er mennesker som for tiden trenger noe litt ekstra for å komme igjennom dagene.

Vi vet lite før vi undersøker, for mennesker er så ulike.
Karianne Marlena Zachariassen.

– Hva trengte hjelperne å vite om meg da jeg kom til BUP? At jeg ikke visste at så mye var galt i livet mitt. Det var jo det livet jeg kjente og hadde levd. Livet med en rusavhengig mamma og pappa som også slet psykisk. Jeg ble sendt til psykisk helsevern etter at mamma forsøkte å ta livet sitt. Da ble jeg synlig som en som levde under forhold som ikke var et barn verdig. Likevel hadde jeg gjort alt for å normalisere og overleve, og da kan det kjennes rart å plutselig skulle bli sett på som syk på en eller annen måte.

Under behandlingen hos BUP, var det lang vei inn til meg. Jeg elsket musikk og den kloke psykologen fikk kontakt gjennom å snakke musikk og bruke dette i terapien. Hun fant veien inn til meg gjennom det som var normalt og fint i livet mitt.
Karianne Marlena Zachariassen.

Bro til livet utenfor behandling
Karianne har erfaring både med barne- ungdoms- og voksenpsykiatrien en liten periode. Men selv da hun fikk behandling, var det hun slet med bare en liten del av den hun var.

På avdelingen på DPS fikk hun høre at hun var for mye ute – var for aktiv.
– Hva er det for slags syn på et ungt voksent menneske – og på livet? At de mente jeg burde være mer på rommet mitt, på avdelingen? De ansatte burde jo applaudert for at jeg hadde et liv. Det var jo oppvekst og familieforhold som gjorde at jeg trengte hjelp til å sortere og leve med de manglene jeg hadde fra oppveksten. Jeg var ikke SYK. Og de burde vært langt mer opptatt av å bygge broer ut i livet, ut i virkeligheten.

De burde verdsatt at jeg hadde relasjoner som jeg ivaretok, selv om jeg også hadde det vanskelig.
Karianne Marlena Zachariassen.

Vi mennesker er flere ting på en gang, og må aldri bare bli sett på som syke eller annerledes, det er noe som er godt i oss når vi har det vondt. Det er noe som er friskt i dem som er syke. Finn det, oppfordrer Karianne.

Erfaringskonsulent bør ikke være et yrke
Karianne fikk god hjelp på ABUP og det ble naturlig å dele noen av erfaringene. Hun ble erfaringskonsulent.
– I starten er det fint, tanken om å lytte til dem som har kjent noe på kroppen er bra. Unge mennesker kunne delt erfaringer en liten periode for å bli sett, få et forhold til fortellingen sin og skape sammenhenger. MEN, erfaringskonsulent bør ikke være et yrke. Jeg merket at jeg etter hvert følte meg låst i både fortellingen og plasseringen som BRUKER og erfaringskonsulent – uten at det var noen steder å lufte dette, forklarer hun.

– Selv når jeg kommer tilbake til Sørlandet etter studier i Oslo, er det ikke som sosiolog jeg blir ringt opp for et oppdrag, men som BRUKER, erfaringskonsulent. Dette er godt ment – og jeg vil gjerne dele. Men en kan føle seg fanget i gamle fortellinger, sier Karianne.

I dag stiller jeg store spørsmålstegn ved erfaringskonsulent-ordningen.
Karianne Marlena Zachariassen.

– Den må i hvert fall luftes og korrigeres og være oppe til vurdering – der både vi som har vært konsulenter, og de som når er erfaringskonsulenter, kan bidra med pluss og minus. Målet er at alle skal bli borgere som bidrar i samfunnet – med kunnskap, livserfaringer og visdom tilegnet på ulikt vis, slår Karianne fast.

Hun er lite glad i alt som opprettholder unødvendige skillelinjer.

En dag er det jeg som trenger hjelp fra deg, neste dag kan det være du som trenger hjelp fra meg.
Karianne Marlena Zachariassen.

Metodejag og for lite naturlig samvær
Karianne synes også det er mye prestasjonsfokus, metodejag og «ovenfra-og-ned-tenkning», i alt hjelpearbeid.

– Det kan noen ganger virke som om både livet og menneskene vi skal hjelpe, er noe vi må beskytte oss mot. Sånn er det ikke. De som hjalp meg gikk inn og møtte meg med hodet og hjertet, og var oppriktig interesserte, sier Karianne.

Noen ganger er det er en distanse i det som kalles profesjonelt, som det er vanskelig å sette ord på. Vi må komme nær for å forstå.
Karianne Marlena Zachariassen.

– Folk i hjelpeyrker tror de skal inn og fikse andre. Det er for lite naturlig samvær og ekte følelser, for lite likeverd og tilstedeværelse i menneskemøtene. Mennesker som har jobbet med barn og unge i mange år, sier plutselig at de ikke kan snakke med barn og unge og må på kurs. Hva betyr det?

– Vi er mennesker som er gode nok til å møte hverandre. Alle mennesker har potensiale i seg til å overleve. Gjennom gode menneskemøter kan vi finne dette potensialet og bidra til at mennesker blir helere og klarer å bære det vonde i livene sine fordi de også har styrker som hjelper dem til nettopp det. Parallelt med en tøff barndom har jeg en gnist i meg som lager nye fortellinger, med nye mennesker, nye sorger, men ikke minst nye gleder. Det gir mening å kjenne på begge deler, sier Karianne som skriver nye kapitler – fri for kategoriene bruker og erfaringskonsulent.


Våre nyheter