Jo, visst skal vi sette grenser

– Klart vi skal sette grenser. Alle er enige i at barn og ungdom skal ha grenser. De trenger grenser. Men det aller viktigste er at du er bevisst på hvorfor – og hvordan – du setter grensene, sier Steinkopf.

Han mener at begrunnelsen du som voksen gir deg selv for hvorfor du setter grenser, avgjør om grensen blir bra eller dårlig for barnet.
– Er det viktig for deg at barnet skjønner at du er sjefen? Er det viktig at du «vinner»? Setter du grensen fordi du er sint? Fordi du ikke finner deg i det? Fordi du er personlig krenket?

Er det viktig for deg at barnet skjønner at du er sjefen? Er det viktig at du «vinner»? Setter du grensen fordi du er sint? Fordi du ikke finner deg i det? Fordi du er personlig krenket?
Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

– Setter du grensen på grunn av skam? Fordi du vil vise at du har kontroll på barnet ditt? Dette er jo den typiske grensesettingen vi ser i butikken, når barnet «klikker» fordi hun ikke får det hun vil ha, og du skammer deg og vil vise andre at du har kontroll, forteller han.

– Eller setter du grensen fordi du vil at de skal lære om livet?

Han oppfordrer alle som er i nærheten av barn, til å tenke over dette.
– Alle hjelpere, lærere, barnehageansatte, fosterforeldre, foreldre og de som jobber på institusjon bør spørre seg selv, når de kommer i en situasjon der de føler for å markere en grense: Hva er grunnen til at jeg nå skal sette en grense?

Trygge, veilede, lære
Grensesetting handler om det ansvaret og oppdraget man har som voksen, i møte med barn.
– Grensesettingen må være en del av det du gjør for at barnet skal få et godt liv, og for at det skal lære å stå på egne ben i samfunnet det er en del av.

Grensesettingen må være en del av det du gjør for at barnet skal få et godt liv, og for at det skal lære å stå på egne ben i samfunnet det er en del av.

– Hensikten med grensesettingen skal bidra til at barnet forstår og lærer å leve livet. Hva lærer barnet, hvis du som voksen kun er opptatt av å vinne kamper og ha kontroll? Da får du strie barn, eller kuede barn. Jeg anbefaler alle som er i kontakt med barn, om å reflektere over hva en velger å grensesette, og hvilken påvirkning det har for utviklingen for barnet.

Det er tre gode grunner til å sette grenser, ifølge faglederen. Den første grunnen er for å skape emosjonell trygghet for barnet. Dette gjør du ved at du viser at det går an å lene seg til deg som voksen. At du er sterk nok til å ta ansvar, og at du tåler det.
– Da tåler du også å si nei. Du viser barnet at du kan skape trygghet. Ikke fordi du er i kontroll eller er sjefen, men fordi du en god og trygg leder.

Det handler ikke å markere at du er SJEF, men for å markere at barnet kan stole på deg.

– Det handler ikke å markere at du er SJEF, men for å markere at barnet kan stole på deg. En god leder er opptatt av å løfte andre fram, og gjøre andre gode. En god leder tar ansvar for retningen. Han tar også ansvar når noe går galt, forteller Steinkopf.

Dette er et grunnleggende utviklingspsykologisk behov. Du setter grensen for å vise barnet at det ikke er alene. Med det sier du: «Jeg er stor, trygg, snill og sterk. Jeg tar ansvar for deg».
– Da blir barnet trygt. Barnet tenker lettere da, at «ja, jeg gjør dumme ting, men noen passer på meg, trøster meg og hjelper meg».

Den andre grunnen for å sette en grense, er for å hindre barnet fra å bli skadet eller skade andre.
– Du som voksen vet bedre, så du må ta kontroll over situasjonen. Deretter kan du gå inn og veilede.

Den tredje og siste grunnen til at det bør settes grenser, i følge Steinkopf, er for at barnet skal lære samfunnets normer og regler. Du som voksen synliggjør for barnet hvordan de kan tilpasse seg fellesskapet.
– Dette er kulturelt betinget, men barn trenger å tilpasse seg samfunnet de er en del av. En viktig lærdom er at barnet forstår at han ikke kan gjøre som han vil, hvis dette har konsekvens for andre. Han må tilpasse seg andre mennesker.

– Moralen i grensesettingen ligger i samfunnets etiske overenskomst: Hva synes vi er riktig og galt som samfunn? Dette bidrar til en moralsk refleksjon hos barn. At de innretter seg fellesskapets normer – og får hjelp til det – er utrolig nyttig for et barn, sier Steinkopf.

Et viktig spørsmål å stille seg selv som voksen, er hvem som eier problemet man står ovenfor.
– Er det barnet som har et problem, er det jeg som voksen som har et problem, eller er det samfunnet som sier at dette er et problem? Hvilket svar du lander på, bør være en rettesnor for hva du da foretar deg, forteller Steinkopf.

Er det barnet som har et problem, er det jeg som voksen som har et problem, eller er det samfunnet som sier at dette er et problem? Hvilket svar du lander på, bør være en rettesnor for hva du da foretar deg, forteller Steinkopf.

Veiledningsprosjektet
– Hvis en bruker mye tid med barnet, og er nysgjerrig og undrende sammen, så blir grensesetting mindre nødvendig – bortsett fra når de er veldig små, sier han.

– Når barnet stoler på at du er stor, snill, trygg og sterk, får du tillit hos barnet. Da får du mindre grensesettingsproblemer etterhvert. Man må alltid regne med at det dukker opp små ting underveis, hvor veiledning i form av grensesetting trengs. Men hvis tillitten er på plass, så er mye gjort, mener Steinkopf.

Han ønsker at flere voksne slipper ideen om at man må være en autoritær sjef, og heller tenker på god ledelse som en foretrukket form.

God ledelse handler om å heie fram det positive, selv når det går galt. Der det ligger en trygghet i systemet at det er lov å gjøre feil.

– God ledelse handler om å heie fram det positive, selv når det går galt. Der det ligger en trygghet i systemet at det er lov å gjøre feil. Jeg heier på den type ledelse, sier han.

Noen mener fortsatt at barn trenger straff for at de skal skjønne at de har gjort noe galt, og lære av det.
– Det er bare tull, sier Steinkopf.

Barn gjør så godt de kan. Hvis et barn bryter en grense, så er det enten fordi de ikke vet bedre, eller fordi de er sinte eller lei seg. Noen ganger vil de bare sjekke ut sin egen evne til å ta beslutninger, og så går det litt skeis.

– Barn gjør så godt de kan. Hvis et barn bryter en grense, så er det enten fordi de ikke vet bedre, eller fordi de er sinte eller lei seg. Noen ganger vil de bare sjekke ut sin egen evne til å ta beslutninger, og så går det litt skeis.

– Det handler om å finne sin egen selvstendighet, noe som er utrolig viktig i barnets liv. Hvis man tar i bruk straff for å «lære» barnet at det de gjorde var feil, viser man ikke forståelse for at barnet har gjort sitt beste – og barnet lærer ingenting av feilen de gjorde, forteller han.

– Det de trenger er veiledning i slike situasjoner. Hvis et barn slår noen, så vil du som voksen automatisk tenke at du må inn og grensesette. Og det må du. Da vil jeg anbefale deg først å tenke: «Hvorfor gjorde barnet dette?» Når du har funnet ut av hvorfor, kan du gå inn og veilede og forklare konsekvenser av å slå andre. Og dere får en mulighet til å finne ut – sammen – om det finnes andre løsninger enn å slå.

«Ikke la dem vinne»
«Vis hvem som er sjefen»
«Avbryter de, så må du bare ignorere dem»
«Har du sagt nei, så må du for all del ikke ombestemme deg!»

Vanlige fraser som kanskje ligger latent i mange av oss, og som vekkes når vi blir provoserte, stresset eller skamfulle. Steinkopf har lyst til å stikke hull på disse mytene, en gang for alle.
– Hva tenker man egentlig et barn er? Jeg blir utrolig provosert når voksne behandler barn som om de er mindre verdt, sier han.

– Du ville aldri ignorert en voksen som sto ved siden av deg og ba om oppmerksomhet, selv om du sto og snakket med en annen.

Du ville aldri ignorert en voksen som sto ved siden av deg og ba om oppmerksomhet, selv om du sto og snakket med en annen.

– Du hadde jo snudd deg til ham og høflig bedt ham vente, hvis det ikke hastet veldig? I en grensesettingssituasjon tenker vi at barnet gjør noe galt når de avbryter. Men voksne gjør det også, hele tiden. Det å lære at det bør være viktig hvis man først skal avbryte, er nyttig. Det er mange voksne som trenger å lære dette også, sier faglederen.

Han mener det virker som om det er mye lettere å kjefte på barn og ungdom, selv om de ikke har gjort noe galt.
– Du hadde vel ikke kjeftet på kollegaen din på samme måte, spør han.

Og når det kommer til den vedtatte sannheten om at man må stå for det, hvis man først har sagt nei, svarer Steinkopf:
– Hvorfor i all verden skal du stå for det, hvis du ser at det var for strengt? Det er lov å ombestemme seg og vise at du tok feil.

– Det er menneskelig å ombestemme seg, og det er jo også en lærdom å gi barnet. Og hvis du virkelig har tatt feil, får du jo også her en kjempemulighet til å si unnskyld. Da tar du ditt ansvar som leder og voksen, på alvor.

Det er menneskelig å ombestemme seg, og det er jo også en lærdom å gi barnet. Og hvis du virkelig har tatt feil, får du jo også her en kjempemulighet til å si unnskyld. Da tar du ditt ansvar som leder og voksen, på alvor.

Mange av grensene vi selv setter, handler om hvilke grenser vi selv fikk satt som barn. Det er den typen vi ikke tenker over at vi setter, fordi vi tror at det «skal være sånn».
– Hvis noen sitter i badekaret og plasker vann på gulvet, er det greit? Hva hvis de synger og roper i badekaret? Hyler og skriker inne, når de blir sinna? Hva du velger å tolerere, er ofte det dine foreldre tolererte av deg, forteller han.

Steinkopf tenker med skrekk tilbake til sin tid som småbarnsfar, der han tvang barnet i seng selv om barnet ikke var klar for å legge seg.
– Jeg trodde det var sånn man måtte gjøre som forelder, forteller han.

– Det er jo sånn man drev barneoppdragelse i gamle dager, med en slags militær disiplin.

Hvis man ikke klarte å få barnet til å adlyde ordre, så hadde man en idé om at barnet kom til å «vinne kampen» og kaste deg som sjef. Når man har den holdningen til grensesetting, vil barnet gå glipp av viktig læring.

– Hvis man ikke klarte å få barnet til å adlyde ordre, så hadde man en idé om at barnet kom til å «vinne kampen» og kaste deg som sjef. Når man har den holdningen til grensesetting, vil barnet gå glipp av viktig læring.

– Før i tiden gjorde barn og ungdom opprør. Det handler mye om den disiplinen og umyndiggjøringen de var utsatt for, fra de voksne. Når barn blir respektert og lyttet til, vil de kanskje ha mindre behov for å opponere, sier han.

Men hvordan skal grensen settes?
Hvordan man setter grenser er kontekstavhengig, men alltid avhengig av forståelsen av hvorfor du gjør det, forteller Steinkopf.
– Det kommer helt an på om du er i familien, på skolen, i barnehagen, på institusjon. Det kommer an på hvilken relasjon du har til barnet. Det handler om dere har liten tid, god tid, om det er fare på ferde, og mange andre faktorer.

Steinkopf understreker at tydelige grenser – gjort i kjærlighet og med god veiledning – er gode grenser. Men om det er du som alltid må bestemme?
– Nei, sier han.
– Hvis du velger å bli autoritær i slike situasjoner, kan du lett bli krenket og sint av barnet. Da vil du sette grenser ut fra egne følelser. Det er aldri bra, sier han.

– Det kan være helt topp å forhandle med unger, det handler om å finne ut av det sammen – og vise barnet at de blir lyttet til og forstått. Så lenge du ikke forhandler deg i senk, sier han.

– Det aller viktigste er at grensene gir mening for barna. Du skal tross alt lære dem noe viktig om livet.

Det aller viktigste er at grensene gir mening for barna. Du skal tross alt lære dem noe viktig om livet.
 

Denne artikkelen ble først publisert 20.03.2019