– Vi må aldri slutte å undre oss i møte med andre

Det sier spesialrådgiver i RVTS Sør, Gunn Karin Anker Thomassen. Hun tar nesten sats når hun sier det, livredd for å virke belærende. Men dette brenner hun for, og hun setter utfor med full entusiasme. Det er som å putte en femmer i undringsmaskinen. Hun trekker pusten dypt, og sier:
– Dette er så viktig for meg, at jeg nesten ikke klarer formulere det tydelig nok. Vi voksne må begynne å undre oss mer, slutte å tro at vi sitter med fasiten når vi møter andre – og spesielt når vi møter barn og familier som har det vanskelig.

Barnet inviterer
Trebarnsmoren fra Lillesand har masse øvelse i denne, til tider vanskelige, aktiviteten. Med master i spesialpedagogikk har hun et hjerte som banker for barna som har det vanskeligst. Som tidligere barnehagelærer- og leder, og som PPT-rådgiver og fagleder, har hun flere års erfaring fra barnehage, skole, voksenopplæring og mottaksskole. Dermed har hun kjent på kroppen hvor vanskelig det kan være.

– Det er ikke lett. Det har jeg sett både som mor, kollega, barnehagelærer, og leder, men også som den som skal inn og hjelpe barn når ting er ekstra vanskelig. Men det jeg har erfart er at hvis jeg går inn i enhver situasjon med genuin nysgjerrighet, der jeg har lagt alle planer og mål utenfor døra, og går inn som Gunn Karin, funker det alltid best. Når jeg går inn som medmenneske, medvandrer og med-undrer. Da finner vi ut så utrolig mye mer, sammen. Vi finner fram gullet i den som sitter og lurer på om de har en verdi, og vi finner løsninger som faktisk har en verdi for den det gjelder – ikke løsninger som passer oss fagfolk best.

Gunn Karin ser på enhver samtale med barn og unge som en invitasjon til å se noe nytt. Også når barnet ikke bruker ord, men atferd, for å formidle sin historie.

I ethvert møte med barn spør jeg meg selv: Hva inviterer barnet meg til å se nå? Og hvordan inviterer jeg som voksen dette barnet til å dele med meg?

–Vi må snu det til oss sjøl, vi voksne. Det kan høres flåsete ut, men toner vi det ned til det nivået, så får man et tydeligere blikk for den vi skal møte. Og jeg tror den vi møter merker det, når man genuint vil den andre vel.

– Det kan vi jo alle kjenne på, at det er ikke godt å møte folk som gir inntrykk av at de allerede har svaret klart. Det gjelder både voksne som møter voksne, og voksne som møter barn. De du skal hjelpe trenger å møte og kjenne på at du som hjelper ønsker å finne ut av løsningen sammen med dem.

Hun går alltid inn for å endre sin egen holdning fra å skulle gå ut og si det hun har å si, til å høre det som blir sagt.
– Jeg tror det gjør andre tryggere. Kirkegaard sa det klokt, at hvis du skal hjelpe noen må du finne dem der de er. Jeg har oversatt det til at det er som å leke gjemsel i barnehagen: Du må finne dem der de er.

Alle mennesker ønsker jo å bli funnet der de er, og barna setter pris på at du som voksen er litt leken og har det gøy mens du leter. Voksne også, for den saks skyld.

Hvor vanskelig kan det være?
Gunn Karin er ei naturlig sol, varm og omtenksom, og bobler daglig over av kreative løsninger der man minst venter det. En samtale med resepsjonisten på vei ut av kontorbygget, på vei til å gjøre dette intervjuet, endte med en idémyldring om hvordan alle i bygget kan bli bedre kjent og dra enda mer nytte av hverandre. Gunn Karin får en idé, og den inviterer hun alle til å bli med på å finne noe gøy ut av. Alltid med et smil og en god latter.

– Jeg prøver alltid å møte hverdagen med holdningen «hvor vanskelig kan det være», forteller hun etter spontan-idémyldringen.

Det finnes så mange kompetente hjelpere der ute. Og mange av dem har inspirert meg til å oppsummere det komplekse, det ekstremt komplekse, i å tørre å si det litt kjepphøyt: "Hvor vanskelig kan det være?"

– Det er ikke at det ikke er vanskelig. Livet ER vanskelig. Jeg vet så altfor godt at det er vanskelig til tider, og situasjoner kan være forferdelig kinkige og kompliserte.

– Er du redd for å provosere noen med å si det sånn?
– Ja, det kan jo virke nesten provoserende når jeg sier «hvor vanskelig kan det være». Men lekenheten i den holdningen hjelper meg å regulere meg selv i møte med andre, og det slipper til den kreative delen av hjernen min. Det åpner opp for muligheter og løsninger, og jeg personlig har sett at jeg oppdager ressursene hos den det gjelder, hos meg selv og systemet rundt, mye lettere.

Hun mener at hvis man går inn i et møte med holdningen at man allerede vet hva problemet er og hva den andre trenger, så låser man seg.
– One size does not fit all. Virkelig ikke. Det mennesket du skal møte er unikt. Da handler møtet aller mest om å virkelig møte, se og høre hva den andre har å si. Da jeg var leder i PPT og noen av de ansatte var nervøse før de skulle i et møte, så sa jeg alltid: «Dra ut, lytt, se, bare vær der. Så finner dere ut av det».

Det samme gjelder for tverrfaglighet, mener Gunn Karin.
– Av og til må man tenke sammen. De beste løsningene kommer når vi har undringsblikket i tverrfaglige møter, tror jeg. Når vi tør å dele, gi, hjelpe hverandre og by på oss selv og vår kreativitet, da kan vi virkelig hjelpe barnet. Da forsvinner ansvarsfraskrivelsen, som har en tendens til å dukke opp i slike møter.

For å få fram hele mennesket foran en, må man by på seg selv.
– Ta med den holdningen inn i skolen, og jobb også, sier nå jeg.

Vær der, med hele deg. Vi er så opptatte av at det skal være riktig. Kan vi ikke heller bare sørge for at det er?

Marsvinet i klasserommet
– Gang på gang blir jeg imponert over hvilke flotte personer som er der ute, hver dag, for barna våre. Og det jeg ser, er at løsningen ofte ligger hos dem. Da jeg jobba i PPT var mye av min jobb å få fram det gode som allerede ligger der, i form av gode hjelpere.

Gunn Karin heier spesielt på de som tør å tenke utradisjonelt, og som klarer å se og forstørre det gullet som allerede ligger der. De som faktisk lytter til hva barna har å si, og som er modige. Hun trekker fram et eksempel på den gode hjelperen, som bare «har det». Som undrer seg, lytter, og som har mot til å tenke utenfor boksen.

– En elev strevde med å være i klasserommet, og en klok lærer hadde en god samtale med denne eleven. Hun lurte fælt på hva som skulle til for at gutten skulle få det greit. Han fortalte at han hadde marsvin hjemme som var en god venn. Kanskje marsvinet kan flytte inn hos oss litt i klasserommet, spurte hun spontant.

– Og vet du hva? Det marsvinet hjalp veldig. Gutten fikk det mye bedre i klasserommet, og elevene fikk noe å samle seg om som skapte trygghet og fellesskapsfølelse. Gutten fikk en mye sterkere og bedre tilknytning til flokken, og alle viste omtanke for dette marsvinet. Læreren turte å tenke utenfor boksen. Når man heier på den kreativiteten kan man få fram at situasjonen er vanskelig, men løsningen trenger kanskje ikke være det.

– Tenk at noe så banalt, som et marsvin, kan funke i en vanskelig sak for en gutt som har det tungt. Det er ikke noe man lærer i utdanningen. Likevel dekker løsningen «alle» behov, som trygghet, mestring og relasjon. Dette vet vi at må være på plass før læring kan finne sted. Læreren har dermed klart å omsette fag til hverdagspraksis med en vri.

Selv om situasjoner er kompliserte, trenger kanskje ikke løsningene være det, mener hun.

Mange lærere står i kjempevanskelige ting. Men kanskje noen løsninger er enklere enn man tror?

– Kanskje løsningen noen ganger er et marsvin? Hvis man tør å være modig, og sårbar, og lytte til disse kloke ungene våre, så kan det skje gode ting.
 

På tide med litt balanse
– Som voksen hjelper, i møte med andre mennesker, så er maktbalansen ofte tydelig asymmetrisk. Spesielt når den andre er et barn. Vi lukker fort for gode løsninger og god samhandling hvis vi ikke passer oss. Vi er tross alt metoden, sier hun.

Skal vi finne det "riktige" svaret, eller skal vi legge til rette for at barnets svar kan komme fram – og vi er kreative og finner løsninger sammen?

– Hvis en tenker nøye gjennom dette, så åpner en opp for at det er lov å gå på trynet som voksen også. Og det gjør en jo, stadig vekk. Fallhøyden blir større hvis en går inn med en forutinntatt holdning, og makt-ubalansen gjør hele relasjonen vaklevoren.

Det er her vi har alt å lære fra barna, sier Gunn Karin som kaller barna sine de «klokeste menneskene» hun kjenner.
– Unger er nysgjerrige, på alt. Det åpner opp for gode løsninger som man noen ganger aldri hadde sett for seg, som voksen. Og så er det noe avvæpnende med å møte et menneske på den gode, nysgjerrige måten. Det bryter ned noe av den asymmetrien som ofte kan være i møte mellom voksen og barn, hjelper og pasient, bruker, mottaker, eller hva du vil kalle det.

Man får lettere tillit til en som er genuint nysgjerrig, som ikke har en tydelig agenda eller baktanke.

Toleransegrensen må utvides
Toleransegrensen for andre menneskers måte å leve på – og være på – må utvides hos oss voksne, mener Gunn Karin.
– Det er mye innenfor normalen som er normalt. I dagens samfunn blir toleransegrensen mer snever, og det skremmer meg. «Fasiten» blir mer og mer tydelig og fastsatt. Det funker dårlig i møte mellom mennesker.

Hvis vi kan være med å påvirke at toleransegrensen for andre mennesker økes litt, og vi skaper rom for kreativitet og undring, da skaper vi magiske menneskemøter. Det er da du får tiltakene som treffer. Så enkelt og så vanskelig.

Gunn Karin har selv sittet i møter der fagfolk gir inntrykk av at de sitter med oversikt over hva som er problemet, og at de har retningen staket ut, allerede før hun har satt seg ned i stolen.
– Jeg har opplevd å være i møter der elever blitt møtt umiddelbart med «hva er det nå du har gjort galt?» Da lukker du relasjonen med én gang. Det som kunne blitt noe fint, kommer nå aldri til å skje.

– Det er farlig. Du skal ha kunnskapen og vite om teoriene og manualene, og sette deg inn i hva som er bakgrunnen for møtet. Da kommer du forberedt og du viser respekt. Men møter man mennesker på denne forutintatte måten ødelegger man tilliten, undringen og refleksjonene. Det handler faktisk bare om å være et medmenneske, presiserer hun.

Hun brenner for at profesjonelle skal kaste profesjonaliteten litt mer, for å åpne opp for de gode møtene mellom mennesker.
– Fagkunnskapen skal ligge i bakgrunnen, ikke i forgrunnen. Det viktigste er ikke at du kommer med svarene. Det jeg tror de aller fleste ønsker er at du skal være deg selv så de kan komme fram med sin historie. Og det er da de gode historiene kommer, og det er da man åpner opp for å finne gode veier videre. Hvis du legger til rette for en mer tillitsfull relasjon, vil relasjonen vokse. Og det hjelper deg til å være regulert, også når det blir vanskelig.

– Og det ER vanskelig. Men jeg tror at livet blir litt enklere, og mer inkluderende og fargerikt, hvis man husker at det ikke står noe om marsvin i manualen.