RVTS Sør

Behov for tjenestestøtte? Send forespørsel.

Pionerene på traumebevisst praksis i Norge

De var en av de første institusjonene til å implementere en traumebevisst praksis i Norge. Å få til det har krevd mot, svette og tårer av de ansatte hos Orion, Buskerud Ungdomshjem. De har lært mye nytt – aller mest har de lært om seg selv og sin egen sårbarhet. Det har kommet ungdommen enormt til gode.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Profilbilde

Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør

Publisert: 24.01.2019 10:48

Hvordan kan de voksne klare å være regulerte, i møte med mye uro og stress hos barn? Å være bevisste på, og dele, sine sårbarheter med hverandre har vært uvurderlig, melder de ansatte ved Orion. De har jobbet mye med denne tematikken i over fire år. Det viktigste de har erfart som miljøterapeuter, er at den voksne må klare å holde seg regulert i møte med unge som utagerer og er dysregulerte.

Det er lettere sagt enn gjort.

Når jeg er metoden
I 2014 innledet RVTS Sør et samarbeid med Orion med å implementere traumebevisst omsorg i Orion.
– Implementering av traumebevisst omsorg har gitt oss et kunnskapsløft her på Orion. Vi vet nå mer om hvordan traumer og krenkelser påvirker mennesker og hva som kan fremme utvikling: Trygghet, relasjon, affektregulering og mestring. Og, ikke minst: Vi har aldri jobba mer med oss selv enn nå. Det er vesentlig at vi har et miljø som fremmer dette, sier miljøterapeut og fagleder Elin Margrethe Olsen

Fagleder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf, skriver sin PhD om arbeidet med Orion.
– Når man jobber med å undre seg over: «Hvordan blir det, når den jeg er blir metoden?» så skjer det ting. Det som er sikkert, er at det blir vanskelig. Det blir vanskelig, på godt og vondt, fordi man går nærmere. Man blir mer sårbar, både for kollegiet og seg selv, forteller Steinkopf.

 

Vi har tidligere vært opptatte av å være flinke terapeuter for å skape gode relasjoner. Men det var først da vi begynte å øve opp egen sårbarhetsevne at vi virkelig kjente på tryggheten.Miljøterapeut og fagleder ved Orion, Elin Olsen

– Vi har også fått drillet inn at det er viktig å ha et felles verdigrunnlag. Da vi fikk dette på plass fant vi trygghet i hverandre på avdelingen, og vi begynte å jobbe med oss selv og våre sårbarheter, forteller Elin.

Før de begynte å jobbe traumebevisst, var de ansatte mer ubevisste på hva som satte i gang en reaksjon hos dem selv, i møte med vanskelige situasjoner.
– Tidligere, da jeg møtte uregulert ungdom, reagerte jeg på de triggerne som satte i gang i meg. Det var ikke bra, for verken ungdommen eller meg. Jeg ble sliten, forteller miljøterapeut Anette Stensland Haugnæss.

– Det ble aktivert en alarmberedskap hos meg, til stadighet. Jeg sa nok mye fornuftig og tenkte at jeg var rolig og hjalp å regulere ungdommen, men kroppen signaliserte noe helt annet. Ettersom tida gikk og vi ble godt kjent med traumebevisst omsorg, skjønte jeg at jeg måtte koble på bevisstheten i meg selv når jeg sto i situasjoner som utfordret meg, legger hun til.

Anette forteller at når hun nå er i en vanskelig situasjon med ungdom, kjenner hun etter spenninger i sin egen kropp og aksepterer de følelsene som dukker opp.
– I takt med aksept signaliserer jeg til hjernen at jeg må ha en rolig pust. Da får jeg en roligere puls og en rolig væren.

 

Jeg ser straks at ungdommen også blir mer rolig, når jeg jobber med meg selv.
 Miljøterapeut ved Orion, Anette Haugnæss

Sårbarhetens styrke
– Jeg har vokst opp med to søsken som ofte kunne mer enn meg, og fikk bedre karakterer. For eksempel spilte vi mye kunnskapsspill hjemme. Da fikk jeg ofte høre «dette burde du kunne», forteller miljøterapeut og fagleder Eirill Oldeman Isaksen.

– Dette er opplevelser jeg har tatt med meg inn i oppveksten og inn i arbeidslivet. Jeg har vært redd for å virke dum og gjort mye for å skjule det. Jeg har gått inn i ansvarsgruppemøter med større fokus på meg sjøl og mine prestasjoner, enn ungdommen foran meg. Jeg har i møte med ungdom som har ledd eller hånt meg, tatt meg selv i å tenke at jeg ikke likte den ungdommen, forteller Eirill ærlig.

Hun kjente spesielt på sin egen sårbarhet i møte med kollegaene hun respekterte og beundret.
– Jeg var nok redd for å bli avslørt, forteller hun.

For kollega Elin ble det å vite om Eirills usikkerhet overraskende, men veldig viktig.
– Eirill er en bauta for Orion. Jeg ante ikke at det var triggere og sårbarheter hos henne, men vi har dem jo alle sammen. Noen mer enn andre. Jeg har strevd med å håndtere utrykk som oppleves avvisende. Jeg har skammet meg mye over det, for vi har tidligere tenkt og vært en del av en kultur, der miljøterapeuter har skullet tåle nettopp dette. Vi har altså gått i 10-15 år uten å fortelle kollegaene våre om det vi skammer oss mest over, og det vi synes er mest vanskelig, forteller Elin.

Elin forteller at de brukte god tid på å forstå hvorfor det var lurt å dele sårbarhetene sine med hverandre.
– Samtidig som vi prøvde å forstå dette, økte vi kompetansen vår på hjernen, fungering, speilnevroner og reguleringsstøtte.

 

Vi skjønte raskt at vi må forholde oss til vårt eget toleransevindu, og vi må forholde oss til det som er vanskeligst hos oss selv. Samtidig begynte vi å dele sårbarhetene med hverandre. Mijøterapeut og fagleder ved Orion, Elin Olsen

Reguleringsstøtte i hverandre
Når de nå kjente til hverandres sårbarheter bedre, kunne de møte hverdagen på en bedre og mer støttende måte. De ble hverandres beste reguleringsstøtte.
– Når jeg kom i en situasjon der jeg ble avvist eller var redd for å bli avvist, kunne jeg i større grad benytte meg av reguleringsstøtte hos min kollega Eirill, forteller Elin.

Eirill var på sin side både forberedt og glad for å kunne hjelpe, når hun nå kjente til Elins triggere.
– Når Elin kom til meg kunne jeg hjelpe henne, fordi jeg kjente til hennes triggerområder. Da kunne hun gå ut igjen til ungdommen i en mer regulert, rolig og tilstedeværende tilstand, supplerer Eirill.

De klarte ikke fjerne alle ubehagelige situasjoner, alltid, men de klarte å hjelpe hverandre til å koble seg på, og stå i ubehaget på en bedre måte, forteller de. Elin forteller også at det å vite at hun blir ivaretatt hos kollegaene, og at de antar det beste om hverandre, gir en trygghet som gir ro og styrke.

– Hvis jeg skal klare fungere som god reguleringsstøtte for andre når det stormer som verst, så må jeg være regulert selv. Hvis jeg føler at jeg har strukket meg så langt jeg har kunnet, og ungdommen kaster alt jeg syns jeg ikke fortjener i ansiktet mitt, da må jeg forholde meg til mine egne triggere og sårbarheter for å mestre å se følelsen bak ungdommens utrykk, forteller Eirill.

Miljøterapeut Hans Fosnæs Halvorsen forteller om en opplevelse der kollega-støtten var nyttig og kjærkommen:
– Jeg hadde jobbet to heftige døgn, jeg var sliten og hadde et viktig møte. En ungdom gjør en uakseptabel handling, og mitt toleransevindu var på det tidspunktet veldig smalt. Akkurat da, før jeg rekker å reagere særlig, kjenner jeg en hånd på skuldra mi. Jeg blir tatt til litt side, og en annen kollega tar umiddelbart over. Dette skjedde fordi kollegaene mine kjenner meg så godt, og de så at det er på tide å gi meg en pause og hjelpe meg. Det er godt å ha slike kollegaer, forteller han.

Å tåle seg selv
De ansatte melder om at de aldri har jobbet så mye med det de strever aller mest med, som de gjør nå. Å kjenne en trygghet i det kollegiale, som ivaretar hverandre og ønsker det beste for hverandre, er avgjørende. Det har hjulpet dem å orke å stå i det tøffe yrket, på en sunnere og bedre måte.

– Etter at vi begynte å jobbe med dette, ble jeg sterkere i møte med ungdommen som trengte meg. Jeg ble bedre rusta til å kjenne følelsene mine og se smerteuttrykket til ungdommen, forteller Eirin.

 

Fordi jeg tålte mine egne følelser bedre, likte jeg også ungdommen bedre. Alt dette kommer ungdommen til gode, og jeg merker mange gode effekter i det daglige arbeidet.Miljøterapeut og fagleder ved Orion, Eirill Oldeman Isaksen

– Da jeg kom til Orion fant jeg felles verdier. Der det var lov å feile, og jeg fikk aksept for den personen jeg er. Det har gitt meg styrke til å møte ungdommene våre på en god måte, forteller Hans.

Grenseløs kjærlighet, men aldri grenseløs
Miljøterapeut Bent Halden Jørgensen har sett at hans måte å takle aggressive situasjoner på tidligere ikke var av det nyttige slaget:
– Jeg eskalerte situasjonen ved å ikke være regulert selv. Jeg kunne for eksempel heve stemmen, og tenkte at det var det rette å gjøre. Jeg fokuserte ikke på at denne aggressive holdningen jeg sto ovenfor var ungdommens måte å vise et smerteutrykk. Jeg var veldig kritisk til å jobbe traumebevisst i begynnelsen, før jeg lærte hva det virkelig gikk ut på. For å si det på en litt flåsete måte, trodde jeg det gikk ut på å «please» ungdommen og ha null grensesetting.

 

Jeg er fortsatt opptatt av grensesetting og at det er en forutsigbarhet og trygghet, men jeg ser at ved å jobbe traumebevisst og være den rolige, trygge voksne gir enda bedre forutsetning for å få dette til. Miljøterapeut ved Orion, Bent Jørgensen

Kollega Eirill bekrefter at det har vært mye snakk om grensesetting.
– Vi har snakka mye om dette. Det aller viktigste er at vi som voksne er regulert når vi setter den grensa. Ungdommen selv er utafor sitt toleransevindu i mange av disse situasjonene der grensesetting blir et tema, så vi må også se om vi skal vente med å sette grensa til de er mer regulerte og tilstede kognitivt. Også er det viktig at alle de grensene vi setter skal formidles på en omsorgsfull måte, sier hun.

– Vårt felles verdisyn her på Orion gjør at vi nå kan stå stødig, sammen. Men å gjøre dette har skapt motstand og tatt tid. Det kan kjennes skummelt til tider, men det er ikke farlig. Motstand og feilskjær har blitt møtt på samme måte som vi møter ungdommene våre: «Vi vil deg vel». Vi jobber aktivt med dette hver dag. Vi har feilet, misforstått og fortolka, men vi har landa mykt hver gang. Denne prosessen er kontinuerlig, og den går aldri over. Er ikke det fantastisk? Avslutter avdelingsleder for Buskerud Ungdomshjem Agnethe Bugge.


Våre nyheter