RVTS Sør

Trenger dere tjenestestøtte? Send forespørsel.

Lenes blikk for øyeblikket

Hverdagen som læringsarena: – Ida Vagina! Ida Vagina! Han ropte det ut så alle skulle høre det. Han var åtte år og sto der med et blikk fylt av triumf blandet med skamfull opphisselse over å ha sagt noe slemt.
Illustrasjonsbilde: Shutterstock

Profilbilde

Kjell Gustumhaugen
Miljøterapeut

Publisert: 16.01.2019 13:00
Spaltist

Lene satte øynene i ham. Det var hennes fosterdatter han snakket om. Ida, hun som var akkurat som de andre barna i gata, men som noen ganger gjorde dumme ting som fikk de andre barna til å si slemme ting. Ida tok aldri igjen. Hun var et lett offer.

– ­Hva sa du? spurte Lene.

Hun opplevde det som vi miljøterapeuter så ofte opplever. Det gjelder enten vi jobber med barn, ungdom eller voksne. De stygge glosene hagler og vi blir usikre på hvordan vi skal reagere.

Det kan være vrient å finne balansen mellom å ikke si fra for hardt slik at du ender opp med å skyve den andre bort fra deg, og samtidig markere din naturlige autoritet.

Er det mulig å utnytte de vanskelige øyeblikkene til noe annet enn irettesettelse?

Å jobbe med hverdagen
Organisering er en grunnleggende viktig del av miljøterapien, men like viktig er det som skjer der og da og som ikke kan planlegges. I «Miljøterapi med barn og unge» snakker Erik Larsen om at miljøterapi blant annet handler om å utnytte øyeblikkene som oppstår og at dette er gode anledninger for å fremme muligheter for læring, mestring og personlig ansvar.

Miljøterapi gir ifølge Larsen muligheter for å jobbe med hverdagen. Om vi bare klarer å utnytte hverdagssituasjonene, mener han at vi kan gi barnet positive bekreftelser og gjøre det mulig for barnet å sosialisere seg selv. Han skriver: «Tilretteleggingen av den terapeutiske prosessen handler blant annet om å motvirke tilfeldigheter samtidig med at man utnytter tilfeldighetene når de oppstår, og miljøterapi kan i lys av dette betegnes som en terapeutisk form som gir rom for terapeutisk spontanitet.»

Men det krever mye av den voksne å «jobbe med hverdagen» og å være terapeutisk spontan. Selv om det er dette som er kjernen i det daglige arbeidet, er min erfaring at det ikke er nok med tanken om at vi skal fange og utnytte øyeblikkene som oppstår. Jobben må begynne et annet sted. Den må begynne tidligere.

Å se øyeblikkene

Jeg tenker at vi først og fremst må klare å se øyeblikkene som anledninger for å fremme muligheter for læring, mestring og personlig ansvar.

Dette krever to ting: at vi er konstant «på» og at vi klarer å identifisere det som skjer i det trivielle og hverdagslige samspillet som noe annet enn det først kan virke som.

Slik som Lene så mesterlig klarer i nettopp dette tilfellet.
– Hva sa du? spurte Lene.
– Ida Vagina, sa gutten. Han holdt blikket hennes. Trassig. Insisterende.

Lene lot gutten kjenne litt på ubehaget.

– Ja. Jo. Det er gøy med rim, da. Men hvis du først skal rime, så må du rime ordentlig, sa hun.
– Eh ... sa gutten usikkert.
– Kan du det, da? Kan du finne noe som rimer på Ida?

Det glimtet i øynene hans. Han var forberedt på kjeft, men fikk en utfordring. Han kikket rundt seg. Lette i hjernen og i omgivelsene.

– Ida ... Ida ... Speeda! Speeda Ida!

Lene lo.

– Ja, det stemmer jo bra, hun er jo litt ... ivrig. Se der, du kan jo rime du!

Gutten smilte. Stolt over å få skryt. Stolt over å få en positiv bekreftelse. Det var de to nå. De hadde en felles historie. Noe som hadde blitt bra. Gutten kastet seg på sykkelen.

– Ha det, da, smilte Lene og visste at han ikke kom til å rope stygge ting til Ida neste gang.
– Ha det på badet! Gutten lo høyt.



Kjell Gustumhaugen

Utdannet barnehagelærer. Har tidligere jobbet som pedagogisk leder i barnehage. Jobber nå som miljøterapaut på barnehjem og krisesenter.

Forfatter av boken "Blant hjertevarme og utilstrekkelighet", driver også bloggen www.medhjertepagulvet.no. Har kommet ut med ny bok om sitt møte med miljøterapien og risikoutsatte barn. Skriver praksisnært og formidler med ærlighet.


Våre nyheter