Eksistens og meningsdannelse

Gry Stålsett er spesialpsykolog ved Modum Bad, der hun har arbeidet i over tjue år, og er en av landets fremste eksperter på skam. Hun er også ansatt i en deltidsstilling ved Menighetsfakultetet i Oslo der hun blant annet er ansvarlig for masterstudiet I religionspsykologi. Hun har doktorgrad på eksistensiell tilnærming til tilbakevendende depresjoner.  Hun snakker om eksistensiell helse.

Språket er værens rom

- Vi må utvide språket og gi nyansene navn, sa Gry Stålsett. Hun siterte Heidegger og minnet om at Språket er værens rom.
Vi har ulike språkkulturer. Noen mener terapispråket er for feminint, andre mener der er for diagnostisk. Om språket er trangt, blir rommet vi kan eksistere og leve i trangt. Vi trenger å utvide språkrommet og la værens rom bli større ved å også gi språk til det eksistensielle og til følelser. Jo flere nyanser språket får, jo større blir værens rom, og flere er det som kan finne gjenkjennelse og navn til erfaringer de bærer som de kanskje ikke har funnet ord for ennå.

 

Gry Stålsett oppfordret til å bli oppmerksom på pasienters og andre menneskers metaforer.
– Mange kommer med bilder på hvordan de har det uten at vi vet hva de legger i det. Da må vi spørre. Det kan være bilder som: ”Jeg føler meg som i et fengsel” , ”inni en borg”, ”Det er som om familien gikk på smell” eller andre bilder på eksistensiell tilstand eller emosjoner. Ved mer alvorlig lidelser kan vi også møte et psykotisk språk med mange metaforer. Hva er det dynamisk relasjonelle her? Hva er følelsene?
Det å gi betydning til metaforer og lytte seg inn til hva metaforene forteller, er viktig, for her kan det ligge budskap som den vi skal hjelpe ikke har andre ord for. Men ved å etterspørre hva de legger i metaforen, kan vi kanskje forstå mer.
Når noen sier ”Jeg føler meg høyt oppe” eller ”lavt nede” kan vi forsøke å finne ut, hva betyr det for den enkelte, vær nysgjerrig, sier Gry Stålsett.

Kroppen som metafor

Ana Maria Rizzuto skriver om kroppen som metafor. Spiseforstyrrelsesfeltet anvender ikke så mange metaforer, men kroppen selv blir en metafor. Kroppen kommuniserer det man ikke finner ord til.
Tatoveringer er en måte å uttrykke følelser på. Vi bør også vie dette oppmerksomhet i terapien. Hvilken sorg, hvilke følelser, hvilke narrativer kan tatoveringen være uttrykk for? Tatoveringen kan også ha en adresse til noen i familien eller andre relasjoner. Ha et budskap som man ikke klarer å si på annen måte.

Kroppen er også værens rom. Et sted vi uttrykker følelser.

Ana Maria Rizzuto: Metaphors of the bodily mind

http://apa.sagepub.com/content/49/2/535.refs

http://internationalpsychoanalysis.net/wp-content/uploads/2008/01/rizzutoreligion2.pdf

 

Vår tids analfabetisme: Aleksitym tid
– Mange greier ikke sette navn på skamfølelsen, for de vet ikke forskjell på følelser og har ikke språk for følelsene. Det er vår tids analfabetisme, det kalles alexitymi. Derfor trenger vi å utvide dette språket.
De eksistensielle temaene kan være en slik utvidelse:

Mening, døden , frihet, isolasjon tillit, tilhørighet, skam, skyld. Og også forgjengeligheten, melankolien rundt livets forgjengelighet.

Heidegger beskrev tre grunnsituasjoner som kan gi mening i terapirommet:
Alene rommet, mellomrommet og allrommet
I møte med den andre kan vi begynne å utforske: Hvor er det du strever mest med ulike temaer? Noen føler seg mest alene når de er alene. Noen kjenner seg minst ensomme i to-person relasjonen, mens mange synes dette er det vanskeligste av alt. Vi kan oppleve individuelle forskjeller på hvor vi kjenner oss mest ensomme, men har det til felles at vi kan kjenne oss ensomme. Vi utvider språket til å bli både en felles forståelse og en individuell opplevelse. En som har traumatiske erfaringer, sliter ofte med å ha tillit. Derfor er det en ekstra utfordring å gjøre det rommet trygt, for tillit er nødvendig.

Smerten vi ikke kommer utenom

– Tilknytningens pris er smerte. Men i smerten ligger også informasjon om hva som er viktig, hva man er frarøvet. Hva forteller smerten? Vi skal ikke bare bli kvitt smerte, vi skal finne ut mer om hva den forteller, gi den oppmerksomhet og forholde oss til den.
Noen ganger kjennes smerten uutholdelig, vi får lyst til å kvitte oss med den. Vi lever i en kultur som vil ta smerte og ubehag bort. Men om jeg har mistet kontakt med viktige følelser, så var det kanskje en grunn til det? Om jeg har gjort meg selv nummen, så er det kanskje en grunn til det? Her må vi utforske, ikke smertedempe.
Det å død-gjøre smerten, pansre seg – er noe som vi naturlig kan gjøre og som vi trenger å forklare i terapirommet: – Det er i den smerten håpet ligger. Det er her vi kan få tak i sårbarheten og det levde livet, komme videre og finne ut hva som er viktig for oss.

Meningsdannelse
Gry Stålsett er også en av landets fremste psykologer på samarbeid. I sitt foredrag på RVTS Sørs Meningsdager delte hun også tanker om samtidsskammen. Om hvordan vår tids store press om å være perfekt, skaper skam når vi ikke klarer dette.

http://www.vg.no/nyheter/meninger/jakten-paa-det-perfekte/a/10126965/

- I løpet av 20 års arbeid som psykolog på Modum Bad, har jeg møtt mange som ikke taklet nedtur og skam. De levde etter prinsippet: Enten er jeg perfekt, eller så er jeg ingenting verdt. Det tas ikke inn som en erkjennelse at de fleste vil gå på trynet en eller flere ganger i løpet av livet. Nå snakker jeg ikke om den alvorlige traumeskammen, nå snakker jeg om vår samtidslidelse. Jeg tror vi må bli mer bevisste på at vi blir mer sårbare i en kultur som benekter sårbarheten. Vi tåler mindre motgang, vi blir mindre robuste.

– Vi må fortelle hverandre at vi er mer enn nederlagene våre, mer enn smerten. Fordi om du føler skam, er det en følelse som kan gå over. Den fyller ikke hele deg. Fordi om det skjedde noe med deg, noe som var mislykket, er ikke det hele deg, du har også opplevd noe bra. Det er summen av alt dette som er deg. Vi må fremme refleksjonen som får fram nyansene. Skammen er ikke hele din identitet. Vi kan på denne måten utvide værens rom, sier Gry Stålsett.