RVTS Sør

Trenger dere tjenestestøtte? Send forespørsel.

Løsningen er utenfor boksen

Hvis du har et så avgrenset problem at det passer overens med retningslinjen som er utarbeidet for behandling av akkurat det problemet, så er sjansen stor for at du antakelig ikke trenger profesjonell hjelp i det hele tatt.
Illustrasjonsbilde: Shutterstock

Profilbilde

Heidi Svendsen Tessand
Psykologspesialist

Publisert: 13.12.2018 10:05
Spaltist

«Vi må slutte å sektorisere huene til ungene våre», har psykologiprofessor Arne Holte sagt mange ganger. Holtes poeng er at hvis barnet ditt får problemer er det mange forskjellige tjenestesteder å henvende seg til: lese- og skrivevansker hører til PPT som jobber under opplæringsloven med Kunnskapsdepartementet som øverste «sjef». Psykiske problemer behandles i kommunale- eller spesialisthelsetjenester med helselovene og Helse- og omsorgsdepartementet som voktere. Blir du utsatt for vold i hjemmet kobles ofte barneverntjenesten på med barnevernloven og Barne – og likestillingsdepartementet i ryggen.

Men hva gjør du hvis du har problemer med alt dette og mere til, og i tillegg i stor skala? Da er faren stor for at du blir skjøvet fra hjelper til hjelper. Fra tue til tue. At du blir møtt med: dette er ikke vårt mandat, dette kan ikke vi hjelpe til med, du må kontakte noen andre enn oss. Så hvilken dør skal du banke på? Hvis du i tillegg bor et annet sted enn foreldrene dine fordi de ikke kan ta vare på deg, og de ulike kommunene krangler om hvem som skal betale regningen for hjelpen, hvem er på din side da? 

Min erfaring etter å ha jobbet på alle tjenestesteder i tiltakskjeden for barn og unge; fra helsefremmende og forebyggende arbeid til alvorlig barnevern, er dessverre at jo vanskeligere et barn har det, og jo mer hjelpetrengende hun er, jo vanskeligere er det å skaffe riktig og viktig hjelp. For systemene våre, tiltakene, planene, diagnosene – ja - nesten alle retningslinjene og veiledere som skal hjelpe oss å løse oppgavene, passer aller best for avgrensede, tydelige problemer på ett område. Men i det virkelige liv er det ganske sjelden å møte noen som har så avgrensede problemer. For å sette det på spissen: hvis du har et så avgrenset problem at det passer overens med retningslinjen som er utarbeidet for behandling av akkurat det problemet, så er sjansen stor for at du antakelig ikke trenger profesjonell hjelp i det hele tatt.

I barnevernet er det få med avgrensede problemer. Der er ofte problemene et enormt sammensurium av omsorgssvikt, vanskjøtsel, sosial og biologisk arv, traumatiske opplevevelser, lærevansker, psykiske problemer, lite utviklingsstøttende miljøer, manglende nettverk, lite tillitt til omgivelsene og vanskeligheter med å håndtere egne følelser.

Hvem skal hjelpe deg med dette?

Det er derfor lite som gjør meg så forbanna som å sitte på et stort ansvarsgruppemøte med mange instanser til stede, og hvor mange er mer opptatt av sin rolle, sitt mandat og sitt budsjett, heller enn sammen å finne ut hva som kan hjelpe barnet. Utgangsspørsmålet i slike møter er ofte: «Hva er problemet og hvem skal gjøre hva?» Mange er opptatt av rolleavklaringer, og det er viktig nok, men det er ikke der skoen trykker: Når fordelingen av ansvar er delt opp i problemområder som beskrevet ovenfor, er det jo ingen som har mandat eller ansvar for livet, helheten, livskvaliteten til den vi skal hjelpe. Altså det som er viktigst for dem. Og selv om alle mennesker har et selvstendig ansvar for å gjøre gode valg og skape et meningsfullt liv, så er det lettere sagt enn gjort når du er 12 år og din eneste erfaring er at voksne svikter deg og at verden er farlig.

Noe av det viktigste vi bør prøve å bidra med er å se på tvers av mandat, tjenesteområder og problemer. Med et sånt perspektiv blir ikke utgangsspørsmålet på et ansvarsgruppemøte: «Hva er problemet?», og deretter en drakamp mellom instansene om hvem som skal hjelpe, men heller: «Hvordan har hun det? Og hva skal til for at hun skal få det bedre?» Min erfaring er at hvis man først snakker om hvordan øke livskvaliteten og hvilke mål vi skal prøve å nå, hvilke ressurser og muligheter vi kan bruke for å nå målet, hvem som finnes i nettverket hennes, hva som interesserer henne, og deretter hva slags problemer hun har og hvilke hindre hun har møtt på veien, så blir det lettere etterpå å definere hvem som skal gjøre hva.  

Det kan for eksempel være lurt å ha med noen på møtet uten mandat med rammer som avgrenser tekningen. Man kan også bestemme i starten av møtet hvem som skal ha ansvar for helheten og stille de mer overordnede spørsmålene før alle går seg vill i mandatets begrensninger og skyver «saken» mellom seg. Hvis man i tillegg blir enige om at alle skal tenke litt utenfor sin egen boks og faktisk blande seg inn i de andres oppgaver, slik at ansvarsområdene ikke blir så oppstykkete og avgrensede, så er det mulig å få til hjelp som hjelper. Dessverre lærer vi ikke denne type fleksibilitet i utdanningene, og det er mye mer krevende å jobbe utenfor og innenfor boksen.

Men selv om vi blir slitne og lei er tilfredsstillelsen ved å få folk til å jobbe i samme retning til det beste for barnet verdt alt strevet. Og på samme måte som at sorg er lettere å bære når den deles, gir delt suksess også dobbel glede.



Heidi Svendsen Tessand

Heidi Svendsen Tessand er psykolog og spesialist i samfunnspsykologi og klinisk barn og unge. Hun er prosjektleder for «Stillasbyggerne» ved Akershus universitetssykehus, og visepresident for fag og profesjon i Norsk Psykologforening.

Heidi er opptatt av barn og unges oppvekstvilkår, sosial ulikhet i helse, og helhetlig forståelse i utvikling av tjenestetilbud. Stillasbyggerne jobber med å skreddersy hjelpetiltak til barn og unge under barneverntjenestens omsorg.

Heidi har debattert en rekke ganger både i dagspresse, TV og podcasts, og at opptatt av at fagfolk må bidra i folkeopplysningsarbeidet.


Våre nyheter