RVTS Sør

Ingen nåde

Er jakten på vellykkethet og lykke blitt en slags religion i dagens sekulære samfunn?
 class=

Publisert: 28.11.2018 13:49
Spaltist

Tidlig på åttitallet var det en trosbevegelse som spredte seg til Norge fra blant annet Uppsala i Sverige. Bevegelsen stod for det som i media og teologisk faglitteratur fikk benevnelsen ”herlighetsteologi” eller ”framgangsteologi”.

Forkynnelsen fra disse miljøene gikk i korte trekk ut på at bare man ba nok til Gud, var en god nok kristen og trodde sterkt nok, ville alle gode ting komme til en – alt fra flotte hus og dyre biler til god helse og helbredelse fra sykdom. I sine møter med mennesker som hadde ulike psykiske lidelser hadde min far erfart at mange fikk det verre etter å ha blitt utsatt for denne typen forkynnelse, og han skrev et bok hvor han tok et oppgjør med denne trosbevegelsen.

Jeg var barn da, men fikk med med en del av det som foregikk. Noe av grunnen til folks fortvilelse, fortalte min far, var at troen ikke lenger ga styrke og trøst til de menneskene han møtte som sykehusprest i psykisk helsevern, men ble en prestasjonsøvelse som mange erfarte ikke å lykkes i. Når de selv etter å ha bedt og trodd så godt de kunne, fremdeles slet med sykdom eller økonomiske problemer, ble forklaringen at de ikke trodde sterkt nok. Når de ikke lyktes i sitt trosprosjekt, ble deres mangel på suksess helt og holdent deres egen feil. De søkte seg til trossamfunnet for å få fellesskap, trøst og frelse, og ble møtt med prestasjonspress.

Herlighetsteologien handlet om trosprestasjoner og ansvar for egen frelse.

På samme måte vil jeg hevde at dagens prestasjonstro gir mennesker fullstendig ansvar for egen lykke og helse. Og er ikke jakten på vellykkethet og lykke blitt en slags religion i dagens sekulære samfunn?

Vi lever i et samfunn hvor ansvar for eget liv og egen fremtid holdes høyt, og fremstilles som et udelt gode.

Det samme blir alle mulighetene som finnes. Helt fra barnehagealder får barn høre at de kan bli hva de vil og at de har alle muligheter.  Foreldre støtter, oppmuntrer og legger til rette. Noen gir til og med pengepremier for gode karakterer for å øke motivasjonen for hele tiden å strebe etter å bli best, eller ihvertfall den beste seg selv.

Hyllemeter etter hyllemeter hos bokhandlere landet over byr fram selvhjelpslitteratur som kan hjelpe deg til å endre deg til det bedre. Er du litt for tykk, kan du bli tynn. Er du litt nedfor, kan du bli glad, spiser du usunt, kan du spise sunnere, er du sjenert, kan du bli trygg og utadvent. Mulighetene er der. Du må bare gripe dem.

Hvis du fortsetter å være tykk, nedfor eller usunn, kan du skylde deg selv. For mulighetene til å oppnå lykke og suksess er der jo. Hvis du ikke får det til, er det du som ikke er viljesterk nok, vil nok eller satser nok.

Vår tids herlighetsteologi er budskapet om at alt er mulig bare du vil nok. Løsningen på alle problemer er å søke innover i ditt eget, individuelle og helt private indre. Der skal du finne motivasjonen, evnen og viljen til å bli den beste versjonen av deg selv. Til å lykkes. Og nærmest implisitt – å bli lykkelig. Veien til lykke er å finne gjennom sjelegranskende forbedringsaktivitet. Og målgruppen for budskapet er oss alle, men barn, unge og grupper som er ekstra utsatte for press på grunn av dårlig selvbilde, psykiske helseplager eller andre ting vil være ekstra utsatt.

Vi lever altså med forventninger til oss som svært mange er nødt til å mislykkes i å innfri. Opplevelsen av tilkortkommenhet eller mislykkethet ligger på lur, og rammer svært mange av oss.

Men det rammer oss som individuelle problemer. Hvert menneske sin plage. Og sin behandling. Ansvaret er individualisert. Ingen har skylda. Det er vi selv som ikke er gode nok.

Jeg var på en konferanse i fjor hvor det ble presentert resultater av undersøkelser om ungdom og psykiske helseplager. Depresjon ble satt i sammenheng med opplevelsen av prestasjonspress og utseendepress. Ungdommene ble spurt ulike spørsmål, hvor et omhandlet bekymring for framtida – ”hvis jeg ikke lykkes nå, blir framtida mi ødelagt”, var svaret.  

Det som var enda verre, var at da ungdommene ble spurt om hva de trodde kunne gjøres med utviklingen, var svaret ”Vi må bli flinkere til å tåle presset.”

Ingen foreslo demonstrasjonstog mot retusjert reklame eller boikott av Pisatester i skolen. Ingen sa at de voksne har skylda. Ingen ropte og skrek mens de satte sikkerhetsnåler i nesa og farget håret grønt.

Ungdomsopprøret har slått innover. Omkostningene er store.
Nok nå.

Nok nok (who’ s there?)
Ikke si «god nok»,
si «god».

Det holder nå.

Livet er ikke en konkurranse
du må kvalifisere deg til.

Livet er laginnsats.
Alle er
påmeldt.

-Anne Kristine Bergem



Anne Kristine Bergem

Anne Kristine Bergem er psykiater med videreutdanning i gruppeterapi og en mastergrad i kommunikasjon og ledelse. Hun har arbeidet både klinisk, med fagledelse og med administrativ ledelse i offentlig og privat sektor. Hun er tidligere leder i Norsk psykiatrisk forening, fagrådgiver i BarnsBeste - nasjonalt kompetansenettverk for barn og pårørende, samt at hun er forfatter, spaltist og foredragsholder. I dag er hun universitetslektor ved OsloMet. Hun er spesielt opptatt av psykisk helse, kommunikasjon og barn og unges oppvekstvilkår.


Våre nyheter