Miljøterapiens nestor Erik Larsen: – Stammen i god miljøterapi er å være forankret i gode verdier og god teori som settes ut i god praksis. Vi skal ikke kurere barna for smerteuttrykk, men prøve å forstå dem og hjelpe dem med å finne ut av livet.
Eva Dønnestad
Spaltist
16.11.2018, kl. 09:08
Erik Larsen er psykologspesialist og professor emeritus. Han har vært professor i barn- og unges oppvekstmiljø, og er en nestor innen miljøterapi. Hans bok om miljøterapi kom ut i tredje utgave i 2018: «Miljøterapi med barn og unge. Organisasjonen som terapeut». I denne utgaven er perspektivene tilknytning, tillit og trygghet utførlig beskrevet. Her presenteres også synspunkter på hvordan organisasjonskulturen kan fremme eller hindre miljøterapeutisk arbeid.
Erik Larsen har både jobbet tett på barn og unge, og undervist og lært opp dem som skal arbeide med unger som ikke har fått det de trenger. Han vektlegger at mennesket er en del av metoden, og at organisasjonskulturen og systemene er også med å enten åpne for – eller hindre – god utvikling for barn og unge. For å gi barna det de ikke har fått til nå i livet. Det de har savnet er omsorg, noe som har forhindret en normal utvikling.
Bli når barnet avviser!
Hjelperne må kunne stå i utagering og utprøving. Det klarer de ikke uten at menneskesynet og verdiene er på plass i dem selv som en forankring.
Erik Larsen
– Den impulsive refleksreaksjonen vil være å kjefte tilbake, latterliggjøre eller straffe, dersom barn eller unge spytter deg i ansiktet eller vender seg bort når du bare vil dem vel. Derfor må voksne klare å regulere seg selv for å kunne møte avvisning, understreker Larsen.
Straff og belønning har ingenting med relasjon å gjøre
Han mener straff og belønning ikke har noe med relasjonsbegrepet å gjøre – og trekker opp et dilemma hjelpere ofte kan stå i:
– Hva er viktigst? Metode eller relasjon? Da vil jeg svare: Relasjonen er alt. Å bevare relasjonen er det viktigste. Tilliten er alt, dersom vi skal møte barn og unge som har det vondt på en god måte.
Miljøterapien fungerer ikke uten gode relasjoner. Og barna er en del av relasjonen, de er ikke bare et objekt i relasjonen.
– Men alle barn utsatt for store påkjenninger har behov for en faglig forankret omsorg. Sånn er det, sier Erik Larsen.
– Vi må møte barn på det viktigste først. Noen ganger virker det som om vi tror vi har møtt barn på en god måte om de får bestemme hva de skal ha på skiva til frokost. Det skal de også få bestemme, men barn og unges medvirkning handler om livsmedvirkning. Det handler om å bygge tillit og relasjoner. Ta barnas behov på alvor. Barn som har vært utsatt for omsorgssvikt på ulike vis, trenger omsorg tilpasset deres funksjonsnivå. Det er bunnlinjen.
Erik Larsen mener barnet trenger en institusjon, en organisasjon av mennesker som vil dem vel. De trenger traumebevisst omsorg.
– Dette begrepet må fagliggjøres og tas på alvor, understreker Larsen.
For stor vekt på det kognitive perspektivet
Larsen har stått i arbeidet under mange ulike satsinger i barnevernet og i det profesjonelle omsorgsarbeidet i Norge, og han har en klar oppfordring:
– Vi må skille mellom det politiske arbeidet og det faglige arbeidet når vi legger til rette for hvordan vi møter de dårligst integrerte.
Vi har kanskje hatt for mye fokus på kognisjon og lagt for stor vekt på metoder som krever kognitiv innsats og tilstedeværelse. Mindre fokus har vært satt på det limbiske systemet. De fleste av barna som trenger miljøterapi mangler begreper for sitt indre liv.
Mentalisering, som forståelses- og arbeidsform, tar høyde for dette. Det er fordi denne arbeidsformen, blant annet, er forankret i utviklingspsykologi, tilknytningsteori, nevropsykologi og synspunkter på feilutvikling.
Erfaringsmessig har det vært lagt mindre vekt på at mange av de barna og ungdommene vi møter i barnevern og psykisk helsevern, er stressaktivert, i alarmberedskap. De er i overlevelsesmodus. De handler ikke ut fra refleksjon, men på refleks. Vi må regulere aktiverte barn og nå inn til dem gjennom sansene, og deretter følelser og tanker. Om vi ikke har forståelse for dette, kan vi fort svare med aggresjon om barn er aggressive, vi kan svare med å bli provosert og gå når barn avviser oss. Ut fra det vi vet, er det en grunn til reaksjonen, til smerteuttrykkene, sier Larsen.
– Den gode hjelper blir når barnet avviser. Den gode miljøterapeut forsøker å forstå hva som ligger til grunn for handlinger og væremåte. I dette arbeidet må vi inkludere forståelse for sanser og følelser, og ikke tro vi kan snakke til fornuft dersom barn er i sine følelsers vold. Vi kan bidra til å forsterke ungenes avvik om vi ikke har en forståelse for deres stressaktivering som ofte skyldes overgrep og omsorgssvikt, sier Erik Larsen.
Det som lar seg måle
Han understreker også at mye i dette arbeidet er svært vanskelig å måle på kort sikt. For stort fokus på effekt og målbarhet kan trekke oss mot et metodefokus, som ikke er hensiktsmessig for barn som er traumatisert. Skal vi måle hva som skjer med traumatiserte barn som får omsorg, må vi måle i livstidsperspektiv.
– Det er mye som ikke kan måles etter kjappe metodiske skjema. Det er for komplekst til å føres ut i enkle effekt-resultat. Klart du kan få evidens, men det tar mange år.
Men viktigere enn evidensfokus i menneskelig utviklingsarbeid er det å legge til rette for gode verdier og et bredt kunnskapsgrunnlag.
– Vi vil trenge hjelpere som ikke bare har kunnskap om fag, men som har kjennskap til seg selv, fordi hjelperen er en del av løsningen. Det er miljøterapeuten som er verktøyet for at barnet skal få det bedre, sier professoren.
Felles forståelse av begreper
Han legger til at det er mye idyllisering av relasjoner og at det derfor er viktig å få felles forståelse av hva vi mener med relasjonsarbeid i forhold til disse ungene.
– Relasjoner er sjelden idylliske, særlig ikke når vi jobber med barn som er utrygge og aktiverte. Derfor handler det mer om å organisere institusjoner og samhandling og deg selv slik at du rommer disse barna sånn de er, sier Larsen.
Foreldre må lære å organisere relasjonen til barna slik at den blir utviklingsdyktig.
Miljøterapi er organisasjon og innhold
– Hva er det som gjør at folk får det til? Erik Larsen slenger spørsmålet ut i luften og gir oss deler av svaret: Miljøterapi er et tosidig begrep. Det har både en organisatorisk del og en innholdsdel som fokuserer på utvikling og forandring. Organisasjonskulturen er en viktig påvirkningsfaktor og en del av det miljøterapeutiske arbeidet – herunder også verdiene. Derfor må institusjoner og organisasjoner også arbeide med verdier og arbeidskultur om de skal utøve god miljøterapi.
En kultur preget av åpenhet og nysgjerrighet, som hele tiden prøver å forstå de prosessene som kan ødelegge utviklingen til barn og unge på institusjonen. Institusjonen må også ha et kunnskapssyn som muliggjør løsing av oppgavene de har, i henhold til oppdrag og verdier. Hvis barna skal kunne tilknytte seg må de teste om relasjonens strukturelle side er troverdig, før de kan ta til seg innholdet som troverdig.
Det er hemmeligheten i miljøterapi, det handler om struktur, organisasjon, kultur og det handler om det man gir av menneskelighet og nærvær og omsorg i denne strukturen. Vi kan ikke få til det ene uten det andre.
Derfor opplever vi en del fortvilte barnevernspedagoger og andre hjelpere som opplever at strukturen ikke åpner for at de kan gi det innholdet de har tro på og vet barna trenger. Vi trenger traumebevisste systemer for å kunne vise traumebevisst omsorg til barn som er utsatt for traumer og påkjenninger, sier Erik Larsen.
Veiledning er livsnødvendig
Larsen får ikke vektlagt nok hvor viktig det er at hjelperne kjenner egne triggere, så de kan gå fra refleksreaksjoner i møte med barnet til reflekterte reaksjoner.
– Hvorfor er dette så viktig?
– Fordi barna provoserer deg så voldsomt til tider. De er så ekstremt utrygge og sviktet. De må teste. De avviser deg selv når de liker deg - for å se om du fortsatt vil ha noe med dem å gjøre. Dette klarer ikke den enkelte miljøterapeut eller hjelper å stå i eller takle alene. Alle hjelpere må ha veiledning. For å bli kjent med seg selv og sine egne reaksjoner. For å innse feil og mangler og kunne beklage overfor barna. For å kunne trene på å møte barna med forståelse når du egentlig blir rasende.
God miljøterapi finnes ikke uten veiledning.
–Hva er god veiledning?
– En viktig, grunnleggende antagelse er at god nok miljøterapi er avhengig av en levende kollegial dialog. En kultur der det er mulig å tenke høyt sammen. Dele ideer som kan komme fellesskapet til gode. Jeg har stor tro på kollegaveiledning og kollegadialog. Å få en organisasjon som åpner for å dele både feil og det man får til, er viktig.
Hvis personalet kommer i overlevelsesmodus, kan de ikke hjelpe disse ungene.
– Det må være lov til å prøve seg på nye tilnærminger og da vet man at man har veiledning for å foredle feilene vi alle gjør. Kunsten er å ha kontakt med egne følelser, men regulere dem slik at vi alltid er der for barna. Og kunsten er å skape en kultur som fremmer den tilnærmingen til barna som organisasjonen ønsker ut fra verdier og kunnskapsgrunnlag.
Den gode barnevernsinstitusjon
– Hvis du hadde fått i oppdrag å lage den gode barnevernsinstitusjonen, hvordan ville den se ut?
– Jeg ville startet med å lete etter en verdiforankret leder. En leder som gir medarbeiderne trygge verdier og struktur slik at de vet hva de skal bli gode på. Lederen jobber med å skape en god miljøterapeutisk kultur. Dette er hjørnesteinen.
– Det må være en leder som evner å bygge en organisasjonskultur som verdsetter forskjeller, skaper et klima der det er lov til å feile og lære av feil, komme med ideer og erfaringer fra praksis som kan korrigeres i fellesskap.
– Jeg ville startet med en prat med ham eller henne om mulighetene til å organisere slik at det gis mulighet til å arbeide med forandring og utvikling. Alle relasjoner må organiseres slik at de treffer målgruppen og barnas behov. Deretter skulle vi sammen lett etter ansatte som evner å vise profesjonell omsorg og evner å regulere seg selv slik at de kan gi barna det de trenger, også når det røyner på.
– Jeg ville spurt: «Hvor godt kjenner du deg selv og dine egne reaksjoner og triggere? Hvor god modell er du for andre? På hvilken måte?»
– De fleste nå har god utdannelse, så jeg ville i tillegg lagt stor vekt på egnethet. Jeg ville stilt spørsmålet: «Hvilke verdier er det du som person inviterer ungene til å identifisere seg med?»
– De ansatte må både ha evne til å organisere og være på en måte som blir til beste for ungene. De ansatte på denne institusjonen lover ikke mer enn de kan holde, men de holder det de lover. Bygger tillit. De sier ikke kanskje og gjør barna usikre – de sier ja eller nei. De er ikke avhengig av å bli elsket og anerkjent av barna.
– Hvordan er en ideell fagsammensetning på en barnevernsinstitusjon?
– Jeg mener det er en fordel om det både er psykologer og barnevernspedagoger/sosionomer der. Det bør også være noen som har erfaring med arbeid med rus. Mange unge ruser seg og bak dette ligger det en voldsom smerte. Vi må ha ansatte som også rommer dette.
Menneskesyn viktigere enn tittel
– Menneskesynet er viktigere enn tittelen, sier nestoren.
– Barnesynet til alle ansatte må sjekkes ut. Mennesket er et flokkdyr, mennesket søker kontakt for enhver pris. Disse barna kan ha mange, til tider uforståelige, måter å vise det på. Men i bunnen søker de kontakt. Jeg måtte hatt ansatte som vil denne kontakten. Jeg ville trengt ansatte som eier forståelse for at selv avvisning kan være et forsøk på å få kontakt. Som fastholder troen på avvisning som et kontaktfremstøt.
Undersøkende kjærlighet
Den gode miljøterapeuten tåler smerte og bærer disse barna i sitt hjerte og har en undersøkende kjærlighet til dem. Det vil si at de ikke pådytter barnet sine egne oppfatninger av kjærlighet, men undersøker hvordan barna ønsker å bli møtt.
– Det er viktig å sakte, men sikkert nærme seg normalforventninger, men huske at aktiverte barn som bruker det meste av sin energi på å overleve, må bli vist traumebevisst omsorg. Og vi må aldri glemme at også barn som er utsatt for omsorgssvikt, går ut og inn av gleder og sorger. Vi må følge dem og klare å dele begge deler med dem, sier Erik Larsen.
– Det er veldig spennende det arbeidet RVTS Sør gjør nå – å løfte menneskemøtekompetansen, å beskrive traumebevisst omsorg – hva det er og ikke er. Å snakke om verdiforankring, bredt kunnskapsgrunnlag og relasjon – framfor metode. Evidens kan være begrensende når det blir satt som eneste kriteriet for hva som skal inn i hjelpearbeid. Det blir helt feil når evidens blir lik vitenskapelig, uten nødvendige nyanser. Det finnes mye som er vitenskapelig som ikke er evindensbasert. Evidens krever metodefokus, manualer, lik behandling.
Traumatiserte barn trenger relasjon og tilpasset omsorg og bli møtt med den fortellingen de har.
– Det kan være sunt å pendle mellom praksis og forskning, for å forstå den virkeligheten en forsker på enda bedre. En av mine grunnteser som jeg har prøvd å leve etter er: Du kan ikke lure virkeligheten annet enn forbigående. Så melder den seg på igjen. Så det å se virkeligheten i øynene, være virkelighetsnær i alt vårt omsorgsarbeid og terapiarbeid er viktig.
Erik Larsen er en fagperson med stor menneskelig og faglig integritet. Han har holdt stø kurs og lar seg ikke rokke i barnesyn, men kan gjerne endre standpunkt i enkeltsaker om det viser seg være til barnas beste. Han har ikke vært opptatt av å sanke disipler eller fans, men har sagt hva han mener enten det har vært strategisk lurt eller dumt. Han har ikke latt seg styre ovenfra, men nedenfra, fra virkeligheten og behovene til de barna han har brydd seg om et helt yrkesliv. Han er glad boken hans er lest og omsatt til god miljøterapi mange steder.
– Jeg har aldri forsøkt å overbevise noen om noe, jeg skriver det jeg tror på og så er det opp til andre om de vil ta det i bruk. Det er blitt mye fesjå i kunnskaps-Norge de siste årene.
Noen ganger kan det virke som konferansene er blitt salgsboder der ulike fagfolk gir terningkast på hverandres varer. Nei, sånt har aldri vært viktig for meg.
– Det kan fort ta fokus fra det vi skal arbeide for – de andre – barna. Drivkraften har alltid vært å skape god utvikling for dem som trenger det mest, sier en engasjert Erik Larsen.
**
Denne artikkelen er del av en serie intervjuer Eva Dønnestad og Anders Dovran har gjennomført med fokus på fag ut i menneskemøter og god praksis.