Hopp til hovedinnhold

Kjærlighet og respekt i møte med fienden

– Jeg ville blitt fornærmet hvis du sa til meg for ett år siden at jeg kom til å være venn med en nynazist. Men nå har jeg flere. Og det har vist meg hvor viktig inkludering og gode menneskemøter er for å hindre folk i å bli med i voldelige grupperinger, forteller filmregissør og aktivist Deeyah Khan.

Foto: Therese Skauge Klokset
Foto: Therese Skauge Klokset
Siri L. Thorkildsen

Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør
13.11.2018, kl. 19:12


Emmy-vinneren forteller at i sitt arbeid med å lage dokumentarer om nynazister og jihadister – de vi ser på som «fienden» – har hun sett at vi slettes ikke er så ulike som mennesker, som man skulle tro. Vi er alle drevet av de samme behovene, og utenforskap og tilknytning til voldelig ekstremistgrupper bunner som regel i det samme uansett hvem hun møter: Behovet og ønsket om å bli sett, inkludert i en flokk og verdsatt som menneske.

– Jihadister og nynazister er ikke så ulike hverandre. De kommer med de samme truslene og den samme hatretorikken, sier hun.

Begrunnelsene for å utøve vold er de samme, men innpakningen og symbolene er forskjellige. Det gruppene tilbyr er i all hovedsak det samme: Tilhørighet, trygghet og identitet. Med andre ord: Grunnleggende menneskelige behov.
 Deeyah Khan

– Disse gutta har ikke fått det behovet dekket noe annet sted, og nå har de funnet det i en gruppering som avler vold og hat i stedet for å føle tilhørighet i storsamfunnet, forteller Khan, som har satt livet på spill opptil flere ganger for å dokumentere, gå nærme, og komme under huden på folk som vanligvis blir avfeid og hatet av samfunnet.

Møter med fienden
Hun kontaktet mange i de høyreekstreme miljøene i USA for å lage sin nyeste dokumentarfilm «White right: Meeting the enemy», men bare en håndfull ønsket å møte henne. De som gjorde det, hadde gjort mange intervjuer før, og tenkte at intervjuet med henne var en god plattform å rekruttere nye medlemmer.

– For dem var dette en vinn-vinn situasjon. Hvis de vant diskusjonen med meg foran kamera, satt de igjen som vinner. Hvis jeg klarte å argumentere dem i senk, så sto de igjen som offeret. Da hadde de vunnet, da også. Å stille til intervju er derfor nyttig for dem, når de prøver å nå den ene som sitter og lytter og leter etter et sted å bli inkludert

Hun merket fort at alt de sa til å begynne med var innøvd, og ikke reflekterte tanker.
– Jeg lot dem si alt de følte de trengte å si, så de fikk det ut av systemet. Så fortsatte jeg med å spørre om livet. Hvem de var, og hvordan de hadde det. Samtalen ble annerledes, og de lot meg fortsette å filme. Men det tok ofte timevis før vi kom noen vei, forteller hun.

Vil forstå
Deeyah Khan er datter av pakistansk far og afghansk mor. Hun er født og oppvokst i Norge, men allerede som liten møtte hun på rasisme. I 1997 flyktet hun til London, og videre til USA, etter flere trusler fra konservative krefter. Hun har opplevd både kidnappingsforsøk og drapstrusler.

Til slutt forstod hun at hun ikke ville fortsette å flykte.
– Jeg kunne ikke bruke resten av livet mitt til å være redd. Og jeg innså også at min stillhet, vår stillhet, tillater at misbruk og voldelige trusler får fortsette. Så jeg bestemte meg for at jeg ville prøve å forstå. Forstå hva det var som gjorde disse menneskene sinte, og forstå de dødelige konsekvensene av at vi ikke tok problemene deres seriøst.

– Men jeg ser ikke på det som min jobb å reformere ekstremister. Jeg er en minoritetsperson; en kvinne med multikulturelt opphav. Jeg har opplevd så mye hat og trusler i mitt liv, at jeg ikke ser på det som min oppgave å endre noen som helst. Men jeg er nysgjerrig. Jeg undrer meg, hvem er du som menneske? Hva er det du har opplevd som gjør at du er den du er i dag?

Denne undringen førte til store forandringer, selv om intensjonen var en annen. Den ene nynazisten etter den andre brøt ut av miljøet, på grunn av møtene med Khan.

Jeg møtte dem med undring og godhet. Og jeg var villig til å lytte. Jeg var villig til å tåle ubehag og aggresjon. Jeg var villig til å møte dem der de var, ikke der jeg håpet at de skulle være. Jeg prøvde aldri å tvinge dem inn i en eller annen opplevd «sannhet» for å møte mine egne forventninger eller for å sørge for at jeg ble i komfortsonen min.

– Samtidig var jeg tydelig på at jeg ikke kom til å være et mikrofonstativ for hatretorikken deres, og jeg kom ofte opp i diskusjoner med dem. Det var viktig for meg å vise at jeg ikke var enig i deres synspunkter. Men jeg var også tydelig på at selv om vi var uenige i mye, så hatet jeg ikke dem. Jeg hatet holdningene, gjerningene. Så jeg fokuserte på hvem de var som menneske. Bak retorikken, bak symbolikken, bak fellesskapet.

Samfunnet svikter

– Mange av disse gutta var usynlige i samfunnet. Helt til de ble synlige i disse miljøene. Det må føles utrolig godt. Det var alle de grunnleggende menneskelige behovene som kicket inn hos dem: De ønsket å tilhøre et sted, de ønsket å bety noe for andre. De ønsket å finne mål og mening i livet, og ta tilbake en følelse av selvverd. De ønsket å utjevne følelsen av skam, forteller Khan om møtene med disse menneskene.

– De er faktisk ikke så spesielle. Disse behovene har vi alle, og vi har forskjellige måter å få dem møtt på. Noen av disse gutta hadde traumer, noen hadde en vanskelig barndom, de hadde opplevd vold. Noen var redde etter å ha opplevd noe skremmende og trengte en følelse av beskyttelse. Alt dette er ganske enkelt, når vi koker det ned til menneskelige behov. Men det er hjerteskjærende å se resultatet. De er så sårbare, og blir utnyttet av ekstremister på sitt mest sårbare, sier Khan.

For meg sier det mer om oss som samfunn, når vi ikke klarer å plukke dem opp og inkludere dem, enn om dem som mennesker.

– En av dem fortalte meg om barndommen sin, den var helt forferdelig. I nynazistgruppa fant han vennskap, kjærlighet, tilhørighet og støtte. Han sa at han følte seg som en guds kriger, det må ha føltes utrolig godt. Det er ingen forskjell på det han fortalte meg, og det jeg så i jihadistene. Det er interessant. Det får meg til å undre hva vi som samfunn ikke gir disse menneskene, som får dem til å søke behovene sine tilfredsstilt i disse gruppene?

Vi må forplikte oss
Hun mener samfunnet må endres, og politikerne må ta affære, for å sørge for at disse menneskene blir sett og inkludert.

Hvis vi ikke inkluderer de som oppfører seg annerledes enn oss, eller på en måte som utfordrer oss, så skaper vi sannheter som sender personen på en potensielt farlig vei i livet.

– Det fører ofte til verre oppførsel når vi ikke fokuserer på det potensialet han eller hun sitter med. Når noen oppmuntrer oss og tror på oss, da ønsker vi å etterleve dette. Når det motsatte skjer, inviterer vi ut aggresjon, fiendskap og isolasjon. Det er ikke det vi ønsker å skape som samfunn. Relasjon er det aller, aller viktigste, og jeg forstår ikke hvorfor vi ikke etterlever dette med mennesker som utfordrer oss, sier Khan.

– Behovet for dominans og kontroll preger ofte møter med mennesker som provoserer oss. Det er det motsatte av hva vi trenger, vi trenger å forplikte oss til hverandre. Dessverre er det dominans og kontroll vi ofte tyr til, når relasjonen ikke er nær nok og viktig nok for oss å investere tid og energi i.

På samfunnsnivå bruker vi ikke nok tid og energi på mennesker som faller utenfor, slik vi gjør med mennesker som står oss nær. Når vi velger å forplikte oss til hverandre så vil så utrolig mange av de sosiale problemene vi ser i dag forsvinne.

Hun mener det er spesielt guttene som trenger å oppleve en endring i samfunnet.
– Vi trenger å frigjøre guttene våre, så de kan tørre å bli mer menneskelige. Unge menn sliter med å være det samfunnet har definert som maskulint. Vi må la gutter komme mer i kontakt med sine egne følelser. Og vi må slutte å isolere og utestenge de som oppfører seg vanskelig, vi må inkludere dem.

Å møte vennlighet
– Det er også vår jobb som enkeltmennesker å gjøre noe med dette. Å møte disse som faller utenfor med mer respekt, åpen undring og velvilje. Ikke utestenge det barnet som forstyrrer og er vanskelig på skolen. Ikke isolere problemet og tro det ikke handler om noe større. Det betyr ikke at vi ikke skal være uenige eller sette grenser, tvert i mot. Men vi må prøve å forstå hverandre bedre, og inkludere hverandre mer. Det er kun sånn vi hindrer at folk faller utenfor og søker tilhørighet i mindre trygge og sunne miljøer, forteller hun.

Khan sier mange av de hun møtte manglet et støtteapparat som skulle fanget dem opp når det gikk galt. Men det hun merket seg aller mest, var at de ikke var vant til å bli møtt med vennlighet.
– Det er så trist, men jeg så det om og om igjen. De ble stadig tatt på senga av at jeg ga dem omsorg, selv om de møtte meg med aggresjon. De var ikke vant til det.

Hun forteller om da hun deltok på nynazistmarsjen i Charlottesville, som ble både langvarig og voldelig. En av mennene hadde ikke mere vann, han var utslitt og dehydrert, og lå på bakken. Khan lette febrilsk etter vann til ham, hun løp blant de høyreekstreme og spurte etter vann.
– Det fortalte ham meg senere, at han aldri kommer til å glemme. Den omsorgen jeg viste for ham da, det satte han utrolig pris på. Og han begynte å tenke at jeg ikke var så ille som han først hadde antatt selv om jeg var både brun i huden, muslim og sto på den motsatte siden av ham politisk, forteller hun.

– Ikke gjør det så vanskelig

Vi trenger ikke å gjøre alt så komplisert når vi skal hjelpe noen. Vi må koke det ned til det dette handler om: Behovet for tilhørighet, og behovet for å være i en god relasjon med noen.

– Det er vanskelig å vise hat hvis man blir møtt med kjærlighet. Hat møtt med hat bare eskalerer. Hvis vi møter mennesker med ro, undring og kjærlighet så skjer det faktisk gode ting.

Khan understreker at relasjon og tilhørighet ikke skapes uten at det bygges tillit. Og tillit, det tar tid og tålmodighet.
– Du må orke å stå i det og ikke gi opp. Ikke bli aggressiv når de viser aggresjon. Og ikke tro at dette er gjort i en håndvending. Men jeg har sett det mest utrolige skje, bare fordi jeg ikke ga opp. Fordi jeg fortsatte å møte hatretorikk og sinne med ro og et genuint ønske om å bli kjent med personen bak all den edder og gallen, forteller hun.

– Det er ikke alltid hva de sier, men hvordan de sier det – og hva de ikke sier. Små ansiktsuttrykk, kroppsspråk, håndbevegelser. Alt dette snakker også, selv om kanskje munnen sier noe annet. Forsiktig prøver jeg å nærme meg hva de egentlig sier, men jeg må gjøre det på en måte som viser respekt og som gjør at de ikke trekker seg unna, for eksempel ved å være for pågående eller påståelig.

­Hun tror det er håp for alle mennesker som har falt utenfor og som har søkt voldelige, ekstreme grupperinger.
– Det er vanskelig å nå dem alle, og de må være klare for en endring i livet. Men jeg tror det er håp, og det er verdt å prøve å finne deres menneskelighet.

Hvis vi gir opp folk som allerede har gitt opp seg selv og andre, så gir vi opp noe ekstremt viktig og potensielt bra.

Hun understreker at man ikke må prøve å argumentere noen inn i fornuft.
– Intellektuelle argumenter er flott, det, men det er ikke nok. Emosjonelle relasjoner og opplevelser er det viktigste, fordi deres verdenssyn er ikke basert på logikk – det er basert på følelser.

– Jeg hater deg ikke
Det er viktig for Khan å understreke at hun ikke unnskylder dem. Men hun prøver å forstå dem.
– Som nevnt tidligere var jeg tydelig uenig med dem da jeg snakket med dem. Men jeg var også tydelig på at jeg ikke hatet dem. Det er veldig enkelt å dømme dem, og dermed føle seg bedre, men da vet jeg av erfaring at den andre personen vil føle seg avvist – og lukke seg.

Empati er det viktigste du kan gi disse menneskene, for er det en ting de ikke har blitt bortskjemt på, så er det empati. Og er det en ting de trenger, så er det empati. Så alt jeg gjør i møte med andre, handler om empati.

– Jeg har prøvd å se om jeg kan finne det menneskelige, og snakket til den delen. Det er ikke fordi jeg er så innmari snill, det er fordi jeg ønsker å beholde min menneskelighet. Hvis det er ok for meg å umenneskeliggjøre en person, hvordan kan jeg forvente noe annet fra ham?

Folk er folk, og jeg er meg
Khan er bevisst i å trekke fram sin historie og sin oppfatning av ting, i samtale med dem.
– Det er veldig viktig for meg å vise at når de snakker om en gruppe mennesker, så snakker jeg om meg som person. Det er vanskeligere å hate en person, enn en gruppe. Noen er i full stand til å hate et menneske, men det er vanskeligere. På samme måte som jeg ønsker å forstå hva de har opplevd, så er det viktig for meg at de forstår hva jeg har opplevd av trusler og hat. Så jeg gjorde det til et poeng å lese opp dødstruslene jeg har mottatt. Det gjorde dem skamfulle og ukomfortable. For da var det jo meg det var snakk om, det personifiserte det hele. Og hvordan kunne de støtte en dødstrussel, når de likte meg?

Hun trekker fram at mange ønsker å distansere seg fra grupper og mennesker som de hun har møtt i arbeidet sitt.
– Mange nekter for at vi har noe til felles med dem. Men det er hvordan vi takler problemene våre som er forskjellige. Til syvende og sist er folk bare folk. Vi har alle våre demoner, og den eneste forskjellen er måten vi takler de på. De plukket opp en pistol, jeg plukket opp et kamera. Andre finner sine veier.

– Jeg tror det som skilte våre veivalg var at jeg hadde ressurser, støtte og kjærlighet i livet mitt da jeg tok valget, sier hun.

– Og det er vår oppgave, som mennesker, å tilby dem det samme.

**

Se Khans Emmy-vinnende dokumentar «White right: Meeting the enemy» her.

Khan har skrevet forordet i boka «Violent extremism in the 21st century – Interational perspectives», som kan kjøpes her.

Relaterte artikler
Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar