Jeg ble redd fordi jeg ble redd for å bli redd

Når du bruker deg selv i arbeidet er det ikke til å komme utenom at det også følger med en sårbarhet. For min del treffer møtene med barn som avviser, noe dypt inne i meg. Jeg tenker ikke på de vonde opplevelsene barna bærer på eller det triste i den vanskelige starten på livet deres, men mer grunnleggende menneskelige følelser som begeistring, redsel og utmattelse.

I krevende situasjoner som miljøterapeut følger jeg alltid samme mønster. Dette er ikke bevisst, men ren automatikk. Når en følelse er truffet, for eksempel at jeg blir redd og kjenner på frykt, og denne følelsen begynner å spinne av gårde inne i meg, må jeg få kontroll på den og på beste vis holde den i tøylene uansett hvor sterk den er. Dette må jeg gjøre for å ikke miste kontroll på situasjonen, som igjen er viktig for at jeg skal klare å bevare roen og være en klok voksen når det på ingen måte ville vært til nytte at jeg hadde vist tegn på stress.

Det siste året har likevel lært meg at det å takle en situasjon der og da ikke nødvendigvis betyr at du håndterte den så godt likevel.

La meg forklare.

For noen år tilbake, på jobb som miljøterapeut, ble jeg truffet av et slag i ansiktet fra en jente. Slaget var tilsiktet og traff der det var ment, men det har nok blitt utøvd hardere vold mot andre miljøterapeuter opp gjennom årene. Jeg synes selv at jeg taklet situasjonen ganske bra ved at jeg klarte å beholde roen i øyeblikket og samme kveld fikk reparert det som skjedde med jenta.

Jeg løftet ikke hendelsen videre opp i organisasjonen annet enn at jeg skrev det i rapporten. I mitt hode hadde dette gått fint, jeg tenkte at jeg var en flink miljøterapeut, at det ikke var nødvendig å ta dette videre på veiledning eller i det hele tatt gjøre noe større nummer ut av det. Jeg tror også jeg sa til meg selv at dette egentlig var noe jeg måtte regne med i en slik jobb og at hvis jeg ikke taklet slike ting så var jeg kanskje ikke på rett plass. Noen større tanker om selvivaretakelse hadde jeg i hvert fall ikke.   

Ukene gikk og jeg tenkte ikke noe videre på saken. Likevel var det som om jeg den neste tiden hadde med meg noe annet når jeg var på jobb. En form for underliggende engstelse? En iboende, usynlig tanke om at jeg måtte være på vakt på en annen måte? En gryende redsel for flere slike hendelser? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg ikke tenkte så mye over dette da, at jeg gradvis trakk meg unna denne jobben og at det er mye lettere å se hva som egentlig skjedde nå flere år etterpå. At jeg til slutt forlot jobben fikk helt andre forklaringer enn det som kanskje var sannheten, ikke fordi jeg ikke ville vedkjenne meg noe, men fordi jeg rett og slett ikke visste hva som skjedde i meg.

I sommer, altså flere år etterpå, skjønte jeg hvordan ting egentlig hang sammen. En hendelse som skulle vise seg å være helt udramatisk på natta mens jeg var på jobb fikk panikken til å plutselig sprenge seg gjennom brystet. Jeg forstod at alt jeg ikke hadde jobbet med i meg selv knyttet til slaget fra jenta, hadde samlet seg her i denne umiddelbare panikken. Mens det dunket i brystet mitt på en måte jeg aldri hadde kjent før, skjønte jeg at jeg ble redd fordi jeg hadde blitt redd for å bli redd.

Jeg skjønte at man som miljøterapeut må ta alle slike hendelser på alvor, uansett hvor små de er, og løfte det opp til folk som vet hva det kan gjøre med oss å ikke gjøre noe. Folk som hjelper deg å finne mening, motivasjon og faglig forklaring.

Jeg sier det igjen: som miljøterapeut må du være på jakt i dobbelt forstand. Når jeg søker etter synonymer til «være på vakt» finner jeg flere ord, som «beskytte», «bevokte», «forsvare» og «gardere». Det er likevel ikke disse ordene jeg først og fremst biter meg merke i, men et ord i en litt annen kategori, nemlig «betrakte». Der har vi det! Det er slik vi må være på vakt som miljøterapeuter.

Vi må betrakte oss selv fra avstand. Vi må gjøre oss betraktninger rundt hva som trigger oss og i hvilke situasjoner vi kan kjenne på egen utilstrekkelighet.

En del av det å ta selvivaretakelse på alvor, er å gjøre oss betraktninger rundt hvor tankene våre går før og etter vakt. Hendelsen i sommer har lært meg at vold kan skremme meg og at dette er en av mine fremste triggere, noe av det som setter meg på prøve som hjelper. Men jeg har også lært at når vi bruker oss selv som verktøy for å hele barn og unge, kan det å være bevisst hva som skjer i oss selv gjøre meg til en enda bedre hjelper.