Heine Steinkopf, konstituert fagsjef ved RVTS Sør deler noen perspektiver i hjelpearbeid med mennesker.
RVTS Sør
Nyheter
25.08.2015, kl. 18:58
17 år gamle ”Kristin” sliter med selvmordstanker, angst og uro. Hun henvises til en BUP, hvor hun i første time møter en behandler som har en agenda. Hun trenger informasjon om pasienten for å kunne beskrive henne. Kristin skal passe inn i et diagnosesystem vi kaller ICD (International Classification of Disorders), diagnosesystemet vi bruker i Norge. Er Kristin deprimert? Har hun angst? Har hun psykosesymptomer? Er dette en depressiv episode? Mild eller moderat? Selvmordsfare? Behandleren trenger informasjon som gjør det mulig å sette en diagnose, og gjøre en vurdering. Systemet krever det. Konsekvensen er at Kristin ikke føler seg møtt i dette første møtet. Hun møter ikke opp til neste time. Motivasjonen er borte.
Vi har også behandlingsveiledere for ulike psykiatriske tilstander, som utgis av helsedirektoratet. I siste utgave av Tidsskrift for Norsk Psykologforening sier psykiateren Ulrik Malt følgende: ”Behandlingsveilederne er et stort problem som fører til mye feilbehandling. Mange av dem er for unyanserte og overflatiske”(s. 690). Han sier at mange av disse veilederne er skrevet på grunnlag av forskning en ikke har satt seg godt nok inn i, og forskningsresultater blir ikke vurdert med tilstrekkelig grad av kritisk innsikt.
Det er også slik at ingen terapiform eller medikament virker like godt på alle. Noen har faktisk ingen effekt av behandling som virker godt på andre. Dette er også forskningsfunn, som sjelden rapporteres.
Det er viktig at vi som er behandlere og terapeuter er kritiske og selvreflekterende på egen praksis. Vi trenger kategoriseringer for å kunne skape mening i møte med mennesker vi skal hjelpe, men hvilke kategoriseringer er nyttige for dem det gjelder?
Når vi tar utgangspunkt i diagnoser, manualer og ferdigskrevne behandlingsveiledere står vi overfor flere dilemmaer: Er diagnosen viktig for at dette mennesket skal oppleve at livet blir bedre? Er tiden på mitt kontor representativt for hva som skjer i de andre 24 timene i døgnet? Er akkurat dette mennesket en av de som ikke har effekt av den behandlingen som behandlingsveilederen sier vi skal bruke?
Jeg har arbeidet mer enn 20 år i klinisk praksis. De aller fleste klinikere jeg har truffet opplever dette systemet som begrensende for den hjelpen vi skal gi. Debatten om diagnosene er nyttige eller ikke dukker opp og forsvinner igjen, og de fleste inntar en pragmatisk holdning; ” vi har nå engang dette systemet og må forholde oss til det”. Diagnoser settes til dels med venstre hånd, og så jobber man videre med det viktige.
Mange tror at psykiatriske diagnoser er objektive størrelser. Det er de ikke. Det foregår en konstant og til dels opphetet debatt om diagnoser i fagmiljøene, og diagnoser endres fra hver oppdatering av diagnosemanualene (DSM og ICD), diagnoser forsvinner og legges til. De diagnosene vi til enhver tid operere med er resultat av en konsensus etter omfattende diskusjon og drakamp.
Vi trenger et større vidsyn i møte med hjelpetrengende mennesker enn det vi får fra diagnoser, manualer og behandlingsveiledere. Vi trenger å kunne møte hvert mennesker med nysgjerrighet og undring, uten å måtte presse dem inn i en trang mal. Vi trenger å kunne ha møter uten ferdige løsninger. Vi trenger at mennesker selv får definere og beskrive seg, med så stor bredde de ønsker.
Apropos forskning; det mest konsistente forskningsfunn vi har når det gjelder hva som hjelper mennesker, er at gode relasjoner er viktige.
Det er litt uteknisk og kjedelig, men konsistent gjennom flere tusentalls studier. Andre faktorer fluktuerer, men gode relasjoner består.
De som har lest bøkene om Mummitrollet, kjenner også Mummimamma. I boken ”Trollmannens hatt” blir Mummitrollet forvandlet til et slags monster. Han opplever avvisning, sinne og redsel. Tilslutt står han foran Mummimamma og spør fortvilet; ”kjenner du ikke igjen ditt eget Mummibarn?”. Mummimamma ser ham dypt inn i øyne som er forvandlet av trolldommen, men sier likevel; ”jovisst er du mitt Mummitroll”.
Jeg ville ønske at Kristin neste gang får møte en behandler som har Mummimamma som forbilde. Som har mot til å se bakenfor den ytre presentasjonen, og som leter etter menneskers egen historie om seg selv.