RVTS Sør

Når ett skritt tilbake betyr to skritt fram

– Det er vår jobb som voksne å oversette barns sterke, og til tider voldsomme, smerteuttrykk. Vi må ta et skritt tilbake og se på hvordan barnet prøver å hjelpe seg selv, og hvordan vi kan finne en annen måte barnet kan gjøre dette på uten å ødelegge for seg selv eller for andre.
Illustrasjonsbilde: Shutterstock

Profilbilde

Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør

Publisert: 15.10.2018 21:15

Det sier psykologspesialist Kaja Næss Johannessen på Østbytunet senter for behandling og fagutvikling. Hun forteller at barn noen ganger gjør ting for å hjelpe seg med en fysisk og/eller psykisk uro, og at vi voksne ofte stopper denne adferden uten å forstå hva vi gjør.

I de små uttrykkene kan det handle om gutten som sitter og tegner mens læreren prater, fordi det hjelper ham til å regulere seg og faktisk høre hva læreren sier. I de store uttrykkene kan det være jenta som prøver å komme seg vekk, fordi noe i situasjonen har blitt så vanskelig at hun ikke klarer å håndtere det.

Hvis vi stopper adferden uten å forstå at den har en funksjon for barnet, risikerer vi å skape konflikt eller eskalere en allerede vanskelig situasjon.

 Kaja Næss Johannessen

Selv om Johannessen jobber med barn som har opplevd traumer, neglekt og omsorgssvikt, mener hun dette er et like viktig budskap for alle barn.
– Jeg er stadig ute i vanlige skoler og snakker om dette. Selv om jeg snakker om min erfaring med traumatiserte barn, gjelder dette alle. Dette er allmenn-menneskelige fenomener som vi må ta på alvor.

Kroppen forteller
Hvis kroppen vår gir signaler om behov, så er det noe vi må ta hensyn til, understreker Johannessen.

Dette kan vise seg i form av uro fordi vi er slitne, vi kan få en trang til å løpe vekk eller kjempe fordi vi er redde, eller vi kan få et behov for å bevege oss fordi vi trenger hjelp til å konsentrere oss. Hjernen vår er skrudd sammen på den måten.
 Kaja Næss Johannessen

Fordi hjernen er sekvensielt organisert, og bygget nedenfra og opp, vil impulser fra hjernestammen alltid vinne over impulser fra cortex, det vil si «tenke-hjernen» og fornuften. Da trenger vi å hjelpe oss selv med å regulere kropp og stress, før vi kan klare å være i kontakt og bruke fornuft, forteller hun.

– De traumatiserte barna trenger enda mer av dette, og de har et kraftigere uttrykk når de ikke er regulerte. Det blir rett og slett mer drama rundt det. Men prinsippet gjelder oss alle. Det er for eksempel ingen av oss som er spesielt gode til å konsentrere oss hvis vi ikke har sovet eller fått mat, fordi kroppen da sender signaler om at vi trenger å dekke dette behovet, sier hun.

Barn som ikke blir forstått
Johannessen har vært prosjektleder for Østbytunets innføring og implementering av Dr. Bruce Perrys nevrosekvensielle terapeutiske modell (NMT). Perrys modell har fokus på å ta utgangspunkt i barnets utviklingsnivå på ulike ferdigheter, og utarbeide behandling som treffer «rett nivå». For barn som har mye tung bagasje innebærer det å fokusere på sansemotorisk stimulering og relasjonsbygging, redskaper som treffer strukturer lenger ned i hjernen enn der fornuften og tankene styres.

De barna som kommer til Østbytunet kommer dit fordi deres væremåte er kommet «på kant med» egen skole og nærmiljø. Dette er barn som trenger både sosial trening og erfaring, som har liten tro på seg selv og et negativt selvbilde. Det er barn som vegrer skolegang, er sinte og utagerende, og har manglende «selvkontroll» og selvregulering.
– Det er en selektert gruppe som kommer til oss. Det er de barna som ikke har de ferdighetene som andre barn har, i form av modningsnivå og ressurser. «Våre» barn har ingen nytte av en tilnærming som fokuserer på atferd og oppførsel. Det er fordi de har det som Dr. Perry kaller en «underutviklet evne til top-down-styring». Deres evne til selvkontroll og selvregulering er i beste fall varierende til stede, forteller Johannessen.

Med «top-down-regulering» mener psykologspesialisten at tenkehjernen «fungerer» selv når man er i en opphetet situasjon, slik at man klarer å holde seg i skinnet og regulere seg selv når det koker. Dette er svært krevende for oss alle:

Jo sterkere følelser vi har, jo vanskeligere er det å kontrollere seg. For utviklingstraumatiserte barn er det nærmest umulig.
 Kaja Næss Johannessen

– Fordi de gjentatte ganger har vært i situasjoner som har vært overveldende og farlige, har de et stressresponssystem som fyrer lett og som har mye kraft. Sansehjernen tar fullstendig over, og de går inn i overlevelsesmodus. Reaksjonene varierer og barna kan gå inn i situasjonen ved å slåss, rømme eller å ikke reagere overhodet. Les mer om hva som skjer i hjernen når det koker over her.

– Alle barna som kommer til oss har vært forsøkt hjulpet i ulike systemer tidligere. Disse barna har vært utsatt for mye disiplinering, der andre har prøvd å få dem til å «oppføre seg», forteller Johannessen.

Det har ikke funket, ettersom det ikke er oppførselen som er det egentlig problemet. På Østbytunet blir de derfor møtt på en annen måte. En måte som viser seg å være effektiv for barna det gjelder.

Barn gjør så godt de kan

Vi voksne forventer i mange situasjoner at barn skal endre oppførselen sin fordi de får beskjed om at de må slutte med det de holder på med. Noen barn klarer det, men mange barn gjør det ikke. Rett og slett fordi det krever en sterkt utviklet evne til nettopp selvkontroll.
 Kaja Næss Johannessen

– Det krever en evne til å ta imot en beskjed som «snakker» til fornuften, og så bruke den informasjonen til å sende beskjed til kroppen om å slutte å gjøre det den gjør. Små barn, traumatiserte barn og barn som er i sterk affekt vil streve med å få til det. Hadde de vært i stand til å ta beskjeden og gjøre noe med den, hadde de gjort det, mener Johannessen.

Barn gjør det beste de kan ut fra sine forutsetninger, viser forskningen til Dr. Stuart Ablon. De er prisgitt relasjon for å fungere. Alle mennesker ønsker å høre til, ingen ønsker å være ensomme og utstøtte.

Johannessen mener at dersom barn ikke oppfører seg, selv om de har fått beskjed om hva som forventes av dem, så er det stor sannsynlighet for at de trenger hjelp av deg som voksen til å klare det du forventer at de skal gjøre.

Kjeft, konsekvenstenking og disiplin gjør det ikke noe lettere for barnet å møte forventningene den voksne har om hvordan barnet skal oppføre seg. Det er ikke hjelpsomt.
 Kaja Næss Johannessen

– Vi på Østbytunet har nå en dypere forståelse av hvor viktig relasjon er for å heles, på et nevrologisk plan. Men vi har også en økt kunnskap om det som er steget «før» relasjon, nemlig den sansemotoriske stimuleringen.

– Det vil si at vi forstår hvilke verktøy vi kan bruke som «treffer» sansehjernen og kan hjelpe den delen av hjernen til å heles og utvikle seg. Når vi forstår dette, og bruker dette aktivt, ser vi gode resultater, sier hun og oppfordrer andre til å følge tankegangen også når det gjelder sine egne barn.

Når alarmen går
Østbytunet bruker «tilstandsavhengig fungering» som en veiviser i hvordan barnet har det, og bestemmer hvordan de skal hjelpe dem ut ifra hvor de er på «skalaen».

Hvordan vi har det og hvordan vi fungerer, henger tett sammen med nivået av stress.
 Kaja Næss Johannessen

Hvis stressresponssystemet er aktivert, og man er utenfor sitt «toleransevindu», ser man store reaksjoner eller total avkobling på barnet.
– Men vi ser at det er mange gråsoner innenfor «vinduet» også: Når barna er i en tilstand der vi ikke ser disse store reaksjonene eller frakoblingen hos barnet, men der vi likevel strever med å få kontakt. I slike tilfeller tenker vi at de er i randsonen av toleransevinduet sitt. De er innenfor vinduet, men aktiveringen er likevel så høy at det påvirker barnets evne til kontakt, selvregulering og impulskontroll. «Tilstandsavhengig fungering» er en gradering av barnets aktivering, og nyttig for å forstå hva barnet trenger, forteller Johannessen.

Det er fem ulike tilstander på «skalaen», forklarer hun: Ro, oppmerksom, alarm, frykt og terror. Man vil gradvis oppleve å få mindre og mindre kontakt, jo høyere opp på skalaen man er.
– Jo høyere aktivering, jo vanskeligere å få kontakt. Allerede når du er i den midterste tilstanden – alarm – kan det være vanskelig, forklarer Johannessen.

I alarm-fasen sender de lavere delene av hjernen ut mange signaler, og er veldig aktiv. Dette er delen av hjernen som handler om overlevelse og instinkt.
– Allerede i denne fasen går barna inn i en lett «overlevelsesmodus», men det er ikke så lett å se, forteller hun.

– De sansemotoriske verktøyene vi bruker har hjulpet oss å oppnå kontakt når barnet er i «alarm»-fasen. Det har vært utrolig hjelpsomt. Vi prøver oss fram, og har spesielt fokus på å bruke færre ord når barnet befinner seg i denne fasen.

Hjernen klarer ikke ta imot ord når den er stresset.
 Kaja Næss Johannessen

Yrke: Tolk
– Vi er blitt mer oppmerksomme på at barna søker aktivitet for å hjelpe seg selv med regulering. Så i stedet for å stoppe aktiviteten, så tillater vi det. Og vi observerer hva de gjør, så vi lærer barnet mer å kjenne.

Hvis barnet er truende, forstyrrende, eller gjør noe som ikke er sosialt akseptert, da er det vår jobb å oversette uttrykket: Hvordan er det barnet prøver å regulere seg, og hvordan kan vi finne en annen måte som hjelper dem på samme måte, uten å ødelegge for andre?
 Kaja Næss Johannessen

Johannessen kommer med et eksempel fra Østbytunet, som kunne vært fra hvilket som helst klasserom i Norge.
– En gutt satt i klasserommet og trommet med fingrene på pulten. Læreren sier til gutten at «det er forstyrrende for de andre, så det er fint om du ikke gjør det». Gutten stopper litt, men så begynner han igjen. Gutten får gjentatte beskjeder om å slutte, uten at det medfører at han klarer å slutte. Erfaringen er at når barnet gjenopptar dette gang på gang, så er det sannsynlig at barnet gjør den aktiviteten for å hjelpe seg selv. Læreren skjønner at gutten prøver å stimulere hendene sine – det finnes utrolig mange sansereseptorer i hendene – så hun gir gutten plastelina som han kan sitte og kna på så han ikke forstyrrer de andre. Gutten får dermed samme mulighet til å roe seg selv ned, uten at det går utover de rundt seg, og slipper å få beskjed om å slutte med noe som faktisk er til hjelp for ham.

– For andre barn kan det være så enkelt som å få en strikk rundt bena på pulten, som de kan sitte og sparke litt i. Eller en stor ball å sitte på så de kan bevege seg litt i timen. Plutselig klarer de å konsentrere seg, fordi de får hjelp til å stimulere det sansemotoriske. Slike verktøy vil jeg tro kunne vært til stor nytte for mange lærere i norske klasserom, forteller Johannessen.

Hun mener at det ikke er utenkelig at mange barn i norsk skole, også barn som i utgangspunktet ikke er traumatiserte, ofte er i en tilstand av «alarm» på skolen. På grunn av skolens krav, og barnas manglende forutsetninger for å mestre situasjoner, blir det satt forventninger barnet ikke klarer å møte.
– Læreren vil da oppleve at det er vanskeligere å få kontakt med eleven og vil kunne bli frustrert fordi eleven ikke hører på de beskjedene som gis, forteller hun.

Gode verktøykasser
Forutsigbarhet er viktig reguleringsstøtte for alle barn, forteller Johannessen.
– Noe av det vi prøver å gjøre, for å unngå at vi bare «løper etter» situasjonen og prøver å tilrettelegge underveis, er å være i forkant ved å for eksempel ha mange «fikle-ting» i en kasse som kan hjelpe barna med å konsentrere seg og roe seg i klasserommet. Dette er fysiske hjelpemidler som er utrolig viktige. I tillegg bygger vi inn aktiviteter i dagsstrukturen, for å møte barnas behov for sansemotorisk stimulering så vi kan imøtekomme behovene de har, forteller hun.

Hun mener at dagens samfunn tar for lite hensyn til denne kunnskapen.

Skolesystemet vårt er lagt opp til at barn skal ha stor grad av evne til top-down regulering. De skal sitte stille i lange perioder, de skal ignorere forstyrrende stimuli, de skal klare å stoppe impulsene sine, konsentrere seg om ting de kanskje synes er kjedelige og repeterende.
 Kaja Næss Johannessen

– Alt dette krever utrolig mye «top-down»-kontroll. Utfordringen for barna som sliter, er at hvis de stadig settes i situasjoner hvor det kreves for mye av dem, vil det oppstå et akutt behov for regulering. Og da blir det ofte vanskelige situasjoner. Hvis vi kan bygge inn sansemotorisk stimulering gjennom dagen, så vil barnet være mer tilgjengelig for kontakt og for top-down regulering, forteller Johannessen.

Man kan tenke seg en kopp fylt med evne til selvkontroll. Hvis barna ikke får denne typen stimulering vil koppen fort bli tom. Men hvis man er bevisste gjennom dagen med å la barnet få stimulere kropp og sanser gjennom lek og bevegelse, fyller man opp koppen underveis og hjelper barna til en jevnere fungering. Dette er spesielt viktig for traumatiserte barn, for de begynner dagen med en kopp det allerede er lite i.
– Så fort man anerkjenner at et barn har et slikt behov slipper man å hele tiden drive med brannslokking.

For å snakke fornuft med et barn, må vi aller først regulere, og så få kontakt. Det nytter ikke å begynne i feil ende.
 Kaja Næss Johannessen

– I småbarnsavdelinger i barnehagen er man bedre på dette fordi det er lettere å forstå at en to-åring ikke kan «ta seg sammen». Men i skolen er vi snare på å forvente fornuft av barna, uten å anerkjenne behovet for bevegelse og stimulering av sansene. Det fører til mye til uro og kaotiske situasjoner der voksne må løpe etter og gi beskjeder hele tiden, sier hun.

– Kort oppsummert handler det i stor grad om å være annerledes voksne, å ta et skritt tilbake og observere hva som skjer før vi handler. Det er da vi har muligheten til å faktisk hjelpe barnet.


Våre nyheter