RVTS Sør

Jeg ser meg gjennom dine øyne

Da jeg var rundt fem år, gikk jeg en periode i en slags barnehage. Jeg husker veldig godt at jeg ikke likte å være der. Det var flere grunner til det, men den ene årsaken var noe de voksne sa. Én gang.
Illustrasjonsbilde: Shutterstock

Publisert: 07.10.2018 18:00
Spaltist

Det regnet og blåste mye der jeg vokste opp, så regnbukse – eller det vi kalte «oljebukse» – var et plagg som hyppig var i bruk. Jeg hadde en knallgul oljebukse med seler som møttes oppe på skuldrene og ble festet i hverandre med en trykknapp. Det var ikke så lett å komme til for å få kneppet de knappene med små barnearmer. Den første knappen gikk som regel greit, men den andre måtte jeg ha hjelp til – av de voksne. Det fikk jeg. Det hendte jeg måtte ned i kjelleren og tisse i løpet av utetiden. Da måtte jeg ha hjelp til å kneppe igjen en ekstra gang. Det fikk jeg også.

Men så skjedde det en dag at jeg måtte på do to ganger i løpet av formiddagøktens utelek. Jeg gikk til de voksne og ba om hjelp med den siste knappen som vanlig. Jeg husker at de tre damene satt i hver sin campingstol utenfor ved trappa da jeg kom. Jeg fremførte mitt ærend, og ble møtt med følgende svar «har du ikke blærekapasitet, du, eller?»

Jeg ba aldri mer om hjelp til de knappene. Eller noe annet, for den saks skyld.

Som motivasjonsfaktor til å klare seg selv var denne hånlige bemerkningen helt ypperlig. Fra det øyeblikket klarte jeg å kneppe begge knappene selv, og listet meg på do når jeg måtte uten at noen la merke til det.

Jeg kan den dag i dag gjenkalle følelsen av skam som brant i kinnene mine da jeg stod foran tre leende damer med min manglende blærekapsitet.

Jeg var et heldig barn, fordi disse damene var ikke de eneste voksne jeg hadde i barndommen min. Jeg hadde min mor og min far og flere andre trygge voksne i livet mitt, så det var ikke vanlig for meg å bli møtt med latterliggjøring. Men jeg husker altså episoden 45 år etterpå.

Som voksen i arbeid med barn, har jeg hatt god nytte av å huske opplevelser fra barndommen. Selv om den er lagt borte i antall år, finnes følelsene knyttet til tidlige opplevelser fremdeles i meg. Det gjør at jeg kan minne meg på hvordan det er å være barn, og jeg håper det gjør at jeg kan møte barn med interesse og respekt.

Samtidig skremmer det meg at slike episoder kan feste seg så godt. For det er svært mange barn som har mange vonde opplevelser de skal være nødt til å huske i kroppen sin og i hukommelsen sin resten av livet. For mange barn er ikke engang begrepet vonde opplevelser dekkende. Barn blir utsatt for vold, overgrep, omsorgssvikt, og det barn blir utsatt for kan komme i mange former. Ikke alle overgrep eller all vold er fysisk. Psykiske overgrep og psykisk mishandling gjør også vondt i sjel og kropp. Trusler og kjeft, devaluering og hån, latterliggjøring og det å bli oversett og ignorert. Det finnes mange varianter.

Det kan være lett å tenke om seg selv at man ikke driver med mishandling eller omsorgssvikt fordi man ikke slår barn og stort sett oppfører seg greit, men voksne må også tenke på hvordan de snakker til barn.

Det har kommet en bestemmelse inn i opplæringsloven som skal verne elever mot krenkende oppførsel fra lærere. Paragrafens ordlyd er omstridt, men intensjonen er å hindre at elever skal bli utsatt for mobbing fra lærere. I årets ShoT – studentenes helse- og trivselsundersøkelse blir det fra flere universiteter rapportert at studenter opplever seg mobbet av undervisere. Det er ekstra alvorlig når voksne mennesker som er satt til å formidle kunnskap og kompetanse til unge mennesker bruker sin posisjon til å få ungdom til å føle seg tråkket på, eller midre verdt.

Begrepet «krenkelse» brukes, og angripes og diskuteres i media. Har vi blitt for hårsåre, bør vi tåle mer, hvor går grensen for ytringsfrihet er alle spørsmål som dukker opp nærmest på daglig basis. (Min mening i den forbindelse er at det må gå an å diskutere sak uten å gå løs på person. Det går an å være uenig med noens standpunkter uten å hevde at vedkommende er dum og stygg og håpløs).

Men at andre menneskers ord gjør noe med oss, og at vi har makt i ordene våre til å såre og skade andre, det er hevet over enhver tvil.

Når det gjelder barn, er maktbalansen så ujevn at det ikke under noen omstendigheter kan forsvares å bruke ord som maktmiddel overfor barn.

Barn er avhengige av voksne, og kan i liten grad opponere eller protestere, uten samtidig frykte for konsekvenser. Barn tror ofte at voksne har rett til å gjøre det de gjør og ikke minst at de har rett i det de sier.

Er vi hånlige mot barn eller latterliggjør dem er risikoen stor for at barna begynner å tro at de er latterlige, og at de ikke er verdt respekt eller kjærlighet.

Barn ser seg selv gjennom de voksnes øyne.
Blir barn sett på med forakt, lærer de å forakte seg selv,
Blir de sett på med respekt og kjærlighet, lærer de om egen verdi.



Anne Kristine Bergem

Anne Kristine Bergem er psykiater med videreutdanning i gruppeterapi og en mastergrad i kommunikasjon og ledelse. Hun har arbeidet både klinisk, med fagledelse og med administrativ ledelse i offentlig og privat sektor. Hun er tidligere leder i Norsk psykiatrisk forening, fagrådgiver i BarnsBeste - nasjonalt kompetansenettverk for barn og pårørende, samt at hun er forfatter, spaltist og foredragsholder. I dag er hun universitetslektor ved OsloMet. Hun er spesielt opptatt av psykisk helse, kommunikasjon og barn og unges oppvekstvilkår.


Våre nyheter