RVTS Sør

Dressjakka møter allværsjakka

Den største utfordringen når vi skal hjelpe andre er ikke hvor alvorlige problemene de har er, men at hjelperne deres ikke samarbeider godt nok.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Profilbilde

Heidi Svendsen Tessand
Psykologspesialist

Publisert: 16.09.2018 21:00
Spaltist

Jeg har jobba i hele tiltakskjeden for barn og unge. Helsestasjon aldersgruppe 0 til 20, pedagogisk-psykologisk tjeneste, kommunepsykolog i lavterskel psykisk helsetjeneste, spesialisthelsetjenesten - både poliklinikk og ambulant team - barnevern, og i tillegg folkehelsearbeid og tjenesteutvikling kommunalt, statlig og privat.

Det er en ting som er felles på tvers av alle tjenestestedene. Det er sjelden barna, familiene og deres historier som er det egentlige problemet, selv der problemene er enorme. Ei heller de enkelte fagpersonene. Min erfaring er at de aller fleste som jobber med barn og familier gjør så godt de kan, har de beste intensjoner, og virkelig ønsker å hjelpe. Men når man leser historiene til de det går aller dårligst med, så er det én ting som går igjen som hovedproblem: Samarbeidet mellom hjelpere og koordineringen av tiltak er ofte så dårlig at det opprettholder, eller til og med forsterker, problemene til dem vi skal hjelpe.  

Hvorfor er det sånn, og hva skal vi gjøre med det?

Det kan være mange grunner, men jeg har to hjertebarn når det gjelder samarbeid. Det ene kaller jeg «dressjakka møter allværsjakka» og det andre er at vi må se til andre sektorer for modeller for konflikthåndtering.  

«Dressjakka møter allværsjakka» handler om at når fagkulturer møtes, så snakker vi ikke samme språk og har helt ulik erfaringsbakgrunn. Som eksempel kan vi bruke psykologer og barnevernfaglige rådgivere. Psykologene sitter inne på kontorene sine etter at de kom ut fra lesesalen på universitetet, går tørrskodd gjennom yrkeslivet med skjørt og dressjakker og sitter vel så mye foran PCen som foran pasienten. For å sette det på spissen.

Folk i barnevernet tropper opp i allværsjakka og drar på hjemmebesøk til folk som har vært ute både en og flere vinternetter. De tar ekstremt vanskelige avgjørelser som for eksempel å akuttplassere et barn utenfor hjemmet fordi det er blod og glasskår på gulvet når de kommer etter melding om husbråk. For å sette det på spissen.

Selvsagt er dette på gruppenivå – det finnes psykologer med allværsjakker og barnevernfolk med dressjakker – men kulturforskjellen er generelt stor mellom barnevern og psykisk helsevern. Noe av det mest illustrerende er at vi ofte snakker helt forskjellig språk.

For når psykologer skal forklare psykologiske forhold, går vi oss fort vill i faguttrykk. Særlig hvis vi er mest vant til å snakke med andre psykologer. Vi sier for eksempel: «affektiv inntoning er et sentralt element i det intersubjektive møtet mellom barnet og en betydningsfull annen». Presist i min verden, men hva i all verden betyr det for andre? Og hva skal en barnevernsansatt bruke det til når de skal veilede fosterforeldre?

Ganske ofte må vi derfor «oversette» rapporter, epikriser, anamneser og testprotokoller til «vanlig» norsk så våre samarbeidspartnere kan skjønne og bruke det. Det er mulig at vi som skriver vanskelig er redd for at de som leser skal føle at vi undervurderer dem hvis vi skriver enkelt. Men det er faktisk et alvorlig problem hvis kunnskapen vi prøver å dele ikke kan brukes av de som skal lage gode og utvikligsstøttende miljøer for barnevernsbarn.

I tillegg må vi bli med dem på jobb. Og motsatt. Jeg mener at det burde være obligatorisk hospitering på hverandres arbeidsplasser med jevne mellomrom. Jeg har bare vært med på EN akuttplassering. Det var helt jævlig. Men jeg lærte enormt mye av det. Og i ettertid har jeg grubla på hvordan vi kan gjøre akuttplasseringer så skånsomme som mulig. Hvordan kan vi ivareta barnet underveis, hvordan kan vi ivareta forelderen som står fortvilet igjen, og hvordan kan vi unngå at plasseringen skjer midt i vaktskiftet til politiet. Hvordan skal man bruke tid i forkant og etterkant for å sikre at beslutningen var riktig, og hvordan skal vi klare å stå i det følelsesmessige presset som fagperson. Jeg kunne aldri lest meg opp på dette. Det måtte oppleves.

Det andre handler om manglende tradisjon for bruk av kunnskap fra områder utenfor vår egen sektor. Jeg synes for eksempel det er rart hvor lite systematisk vi som jobber i det offentlige bruker veletablerte metoder for samarbeid fra næringslivet, selv om de ikke alltid lykkes heller. Er det fordi resultatet fra vårt eventuelle mislykkede samarbeid ikke synes på «bunnlinja»? Jeg har for eksempel ikke opplevd at noen virkelig adresserer elefanten i rommet og sier:   
«Vi vet jo at samarbeidet er en skikkelig utfordring i denne saken. Hva skjer hvis vi dropper å snakke om selve familien nå, men finner en måte å løse problemene mellom oss, så ikke vi blir en del av problemet?»

Vi har mange metoder innenfor både barnevern og psykisk helsevern for hvordan vi skal kartlegge, utrede og behandle enkeltpersoner. Men altfor lite fokus på hvordan vi skal både forebygge og «behandle» samarbeidsproblemer og koordinere hjelpen mellom oss. Og da mener jeg ikke et topplederbestemt tiltak når hele organisasjonen skal omorganiseres med hjelp fra innleide konsulenter, men i det daglige arbeidet «på gølvet».

Lett er det ikke, men vi må prøve. For hvis man skummer rapporter om for eksempel samarbeid mellom barnevern og BUP, så er problembeskrivelsen i dagens rapporter den samme som i rapportene skrevet for 60 år siden. Det er nedslående.

I prosjektet jeg jobber i – Stillasbyggerne - bruker vi både dressjakker og allværsjakker, prøver å unngå alle faguttrykk, jobber ute i feltet, og bruker en metode for samarbeid som heter 5R. Dessverre er det for ofte at ikke vi får det til heller, for dette er sårbare temaer. Men i vår teamkultur er vi opptatt av raskt å finne vårt bidrag inn, også der vi dummer oss ut, og prøve å se ting fra andres perspektiv. Vi mener at vi ikke har noe annet valg enn å bli så gode på dette som mulig, så ikke samarbeidet med andre hjelpere blir et problem for barna vi skal hjelpe.



Heidi Svendsen Tessand

Heidi Svendsen Tessand er psykolog og spesialist i samfunnspsykologi og klinisk barn og unge. Hun er prosjektleder for «Stillasbyggerne» ved Akershus universitetssykehus, og visepresident for fag og profesjon i Norsk Psykologforening.

Heidi er opptatt av barn og unges oppvekstvilkår, sosial ulikhet i helse, og helhetlig forståelse i utvikling av tjenestetilbud. Stillasbyggerne jobber med å skreddersy hjelpetiltak til barn og unge under barneverntjenestens omsorg.

Heidi har debattert en rekke ganger både i dagspresse, TV og podcasts, og at opptatt av at fagfolk må bidra i folkeopplysningsarbeidet.


Våre nyheter