Den trygge usikkerheten

Stadig får vi mer ansvar, både på privat og i jobb, som krever kompetanse. Som krever at vi, til tider, tar vanskelige og livsendrende valg. Og som krever at vi er trygge i oss selv og står i det til det er over. Det er krevende, det er komplekst, og det er langt ifra enkelt.

Vi har vår erfaring, vår komplekse, rike erfaring. Vi har utdanningen, kunnskapen, hodet og hjertet på plass. En hektisk hverdag sjongleres på tidvis grasiøst vis, andre ganger snubler vi oss gjennom. Men vi lander på beina, for vi kan jo dette.

Eller kan vi det?

Kanskje vi skal bli litt mer usikre på vår egen faglighet. Kan det være noe forløsende riktig med det? Det kan i så fall ha store implikasjoner på hvordan vi møter andre mennesker.

Sårbarhet er styrke
For at noe skal endres må det være svakhet, sies det.

Virkeligheten, og kunnskapen om virkeligheten, er to forskjellige ting.

Å være ydmyk for sin egen kunnskap, det kan virke som et paradoks. Men det å være usikker i sin kunnskap kan likevel være verdt å tenke på. Hvis vi kan bruke kunnskapen mer selektivt, og heller gå mennesker i møte på en nysgjerrig og tilstedeværende måte, kan det være en nøkkel til relasjon? Til heling? Til livsvekst?

Alle fagpersoner har en teoretisk kunnskap som de har båret med seg gjennom sitt yrkesaktive liv. Som er mer eller mindre anvendelig i jobbhverdagen. Når man kommer i møte med nye mennesker, med sine unike utfordringer, kan denne kunnskapen være en ressurs.

Men det kan også være et handicap.

– Jeg vil kaste kunnskapen på sjøen noen ganger, og heller bare være. Lytte. Respondere på det jeg hører, hva hjertet mitt hører, sier min kloke, erfarne – og usikre – kollega.

Ydmyk sårbarhet
Fagfolks perspektiver og innspill får noen ganger ufortjent høy verdi i møte med dem det gjelder. Den makt-ubalansen fører ofte med seg at vi ikke blir gode nok til å lytte til mennesker, der de er i livet.

Diagnoser og faglige begreper kan virke imponerende, men det kan føre til at folk det er snakk om kommer på siden av sine egne liv. De mister egenkompetansen. Det kan føles litt som om «er det meg de snakker om nå?»  De det gjelder har hele tiden brukt andre ord om seg selv og sine problemer, og dermed skaper det en distanse som ikke er med på å hjelpe i det hele tatt. De er ofte mye flinkere selv – og mer spesifikke – til å sette ord på sitt eget liv og sine problemer.

En ny orientering
Psykolog og lingvist John Shotter sier at når vi har det vanskelig, er det vanskelig å finne et nytt skritt i det pågående skrittet. Hvordan kan vi komme sammen med barn og familier, og hjelpe dem med å finne en ny måte å være i verden og i livet på?

Det kan være utfordrende å finne måter å snakke med folk på som gjør at de kan leve alle sidene i livet sitt på en fordomsfri måte. Der de kan være mer tydelige, nysgjerrige og vennlige mot seg selv.

Målet er å kunne bekrefte den kompleksiteten de lever i.

Det kan være krevende. Det kan nemlig være mange ting som er vanskelig, og det kan være vanskelig å tro at man gjør en god jobb i møte med komplekse problemer. Å drive «åpen hjertekirurgi» med kommunikasjonen vår – altså omfattende, brutal og vanskelig – kan virke mot sin hensikt. Vi må heller prøve å kommunisere med «kikkhullskirurgi»: Med et enkelt språk, og mindre brutal framtoning. Vi må forsøke å holde oss innenfor begrepsapparatet til den det gjelder, for å kunne hjelpe dem med å få en ny bevegelse i livet.

Professor Jaakko Seikkula understreker at det viktigste for mennesker er å bli tatt imot. At vi får svar. At vi merker at vi blir møtt på det vi sier og gjør når vi møter hverandre. Og at vi også får svart andre. I slike møter oppstår et rom til å orientere seg i en ny retning, sammen.

Ofte kan man oppleve slike ting når man møter gode venner når vi har det strevsomt i livet.

Å drikke kaffe med god venn når livet er hardt kan ofte føre til at livet ser litt annerledes ut etterpå, selv om ikke mye har endret seg med situasjonen.

Man har fått en ny orientering i livet, litt andre tanker, en annen holdning. For noen av de som har det vondest og vanskeligst i livet kan denne typen møter være gode.

Noe nytt i oss selv
Alle møter påvirker nervesystemet vårt og utvikler oss til den vi er. Vi er helt prisgitt av å være i en sammenheng der vi blir til. Når vi har det vanskelig blir vi noe nytt i oss selv når vi opplever et nært og trygt felleskap med noen som tåler vår annerledeshet. Det er helende.

Ingenting er så godt som å kjenne på at det ikke er tvers gjennom håpløst, og at vi møter en aksept hos andre. Hos noen som er trygge, som vi merker vil gode ting for oss.

Det å bli tatt imot i sin fortvilelse kan være nok for å endre litt på livet som kan virke håpløst. Det kan være minst like virksomt som spesifikke tiltak. De problemene vi opplever i livet er ofte ikke spesifikke. Mange problemer er diffuse, vanskelig å sette ord på. De flyter over i hverandre. Det er ofte disse problemene som veier tyngst i hverdagen, og som preger oss mest.

Hvis fagligheten vår kan være sånn passe slurvete i møte med andre, og vi kan bruke det som vi synes passer, kan det kanskje være bra? Faglighet kan aldri være mer enn nettopp det: Faglighet. Det er en ressurs, men kan også være en hemsko.

Faglighet med sterke teorier om hvordan livet er, kan ødelegge for realiteten. En faglighet som gjør fagfolk vennlige, opptatte, nysgjerrige på hvem den andre er, som prøver å se etter ressurser og muligheter hos den andre, det er nyttig.

Å vite at vi ikke vet.
Det er kanskje noe uproft ved det.
Men det er desto mer livsnært.