Siri Marie Seim Sønstelie overlevde terrorangrepet på Utøya. Hun mener alle som har opplevd et traume burde få jevnlige henvendelser til oppfølging hos psykolog, slik man får i dag til tannlegen. Så kan de – når de selv er klare for det – takke ja. Selv om kanskje svaret er «nei» gjentatte ganger.
Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør
29.08.2018, kl. 12:01
– Det handler om at vi må forstå at folk er klare for å snakke og motta hjelp på ulike tidspunkt. Det handler også om at det som kanskje til å begynne med ikke virket som et problem, plutselig viste seg å være det. Man vet aldri hvordan man reagerer, eller hva som kan trigge en reaksjon, etter et traume. Det kommer når det kommer, forteller Siri.
Det er like før hun skal på scenen under Arendalsuka. Temaet hun skal diskutere er hvilke erfaringer vi kan ta med oss fra Utøya, i møte med flyktninger og andre som har opplevd traumatiske hendelser.
Hun og Aamer Harata, som flyktet fra den brutale krigen i Syria, snakker foran et stappfullt lokale med TV2-korrespondent Fredrik Gresvik og spesialrådgiver i RVTS Sør Gunnar Eide om hvordan de ble møtt av helsevesenet i Norge i tiden etterpå.
– Selv om jeg har en dårlig dag, eller kjenner på dårlig samvittighet, er det viktig for meg å kunne bidra til samfunnet. Å skape noe positivt, og å hjelpe folk se det større bildet i en vanskelig situasjon, det gir mening for meg. Jeg er enormt samfunnsopptatt, og ønsker at vi kan møte mennesker som har opplevd traumer på en bedre måte, forteller hun om hvorfor hun velger å stille i panelet.
Dagen da tryggheten ble revet bort
22. juli, 2011. Siri var på Utøya, for aller første gang.
Den gangen var jeg 20 år. Leiren før den regntunge dagen var akkurat sånn sommerleire skal være. Lek, moro, latter, sang og politikk. Det var rett og slett som alle erfarne AUFere sa, det var sommerens vakreste eventyr.
Siri Marie Seim Sønstelie
Både onkelen og faren er journalister, og var i Akersgata da hun hørte at det hadde vært en eksplosjon ved regjeringskvartalet.
– Da vi hørte at det hadde vært en eksplosjon ved regjeringskvartalet ble jeg umiddelbart bekymra for dem. Så hørte jeg tre smell. Jeg skjønte ikke hva det var, om det var fyrverkeri eller hva. Men panikken brøt ut, folk var redde. Jeg tror ikke folk skjønte hva de ble redde for, men jeg ringte pappa for å høre om han visste noe. Som journalist var han liksom alltid oppdatert. Han visste ingenting, og det gjorde at jeg skjønte jeg måtte klare meg selv. Jeg skjønte at det var farlig, og at jeg måtte løpe.
Siri befant seg i kaféhuset, og løp mot pumpehuset.
Jeg visste ikke hva jeg løp vekk fra, hvem jeg måtte gjemme meg for. Om det var en eller flere personer som skøyt. Jeg hadde ingen anelse om at personen hadde kledd seg ut som politimann heller.
– Avgjørelsen om å ta til venstre ved pumpehuset, i stedet for å gjemme meg der, reddet kanskje livet mitt. Det handlet om tilfeldigheter, forteller Siri.
Ved pumpehuset ble det i alt 13 drept den fredagen alt endret seg.
Siri firte seg med trær ned i vannet og gjemte seg i en grop i vannkanten. Hun hadde på seg en stor hettegenser og jeans, og tenkte: «Skal jeg dø er det fordi jeg blir skutt, ikke fordi jeg har druknet.» Hun valgte å bli i vannkanten. Kulene fløy rundt henne, steiner spratt og hun visste at nå kom hun til å dø.
– Jeg var 100 prosent sikker på at nå var tiden inne. Det var ikke mulig å ikke bli truffet av de kulene, tenkte jeg. Jeg gjorde meg klar for å dø. Jeg tenkte at det var greit. Jeg hadde gjort alt jeg kunne for å overleve, men nå var det altså slutt.
Men gjerningsmannen traff ikke. Siri overlevde. Men det skjønte hun ikke selv, med det første.
Selv da jeg ble fraktet til Sundvolden var jeg ikke sikker på at jeg skulle overleve. Jeg følte meg ikke trygg. Jeg var ikke i Norge lenger. Hele verden var utrygg.
Siri Marie Seim Sønstelie
Hun ringte pappa.
– «Jeg lever, pappa,» det var det første jeg klarte å si.
Faren fortalte at det var mellom fem og ti som var drept, i følge nyhetene. «Jeg tror det er mange, mange flere», sa Siri og la på. Hun fikk dessverre altfor rett. 69 mennesker ble drept på Utøya, før gjerningsmannen ble stoppet av politiet.
Å føle på utenforskap
– Hvis det kan hjelpe andre takle sine egne traumer, så deler jeg gjerne min historie, forteller Siri i det hun går ut av det varme lokalet som nettopp har huset dobbelt så mange som forventet under Arendalsukas første paneldebatt.
Hun stiger ut i sola som ser ned mot Arendal sentrum. Etter bare få minutter møter hun kjentfolk. Noen fra politikken, men også noen som er samfunnsengasjerte utenom politiske fløyer. Selv har hun droppet å være politisk aktiv. Men samfunnsengasjementet er like sterkt.
– Jeg brenner for at folk skal slippe å falle «utenfor», sier hun.
Å oppleve terror og traumer er bare noe av det som kan føre til en følelse av utenforskap. Jeg ønsker å jobbe for at den følelsen minimeres, for at folk blir ivaretatt og inkludert uansett hva de har med seg i bagasjen.
Siri Marie Seim Sønstelie
Det å dele erfaringer om hvordan man takler traumene sine, kan være en måte å gjøre det på. Etter Utøya bestemte Siri seg for å se til en venninne som mistet faren sin i ungdomstiden, og lære av hvordan hun valgte å ta tilbake hverdagen.
– Hun har inspirert meg mye. Selv om traumene våre var ulike, så ga det meg noen ideer om hvordan man kan takle livet likevel.
Avgjørende med hjelp
Siri påpeker at den hjelpen og rådgivningen hun fikk umiddelbart etter 22. juli har vært avgjørende for hennes rehabiliteringsprosess, og for at hun ikke skulle falle utenfor og føle seg isolert fra resten av samfunnet.
– Samtidig er jeg smertelig klar over at mange av dem som opplevde terroren fortsatt sliter med sterke traumer. Krisen deres er ikke over selv om kriseteamets oppgaver er ferdige.
Vi er alle forskjellige. Når i livsløpet vi trenger hjelp til å bearbeide det vi har opplevd, er like individuelt som det er personligheter der ute. Og får man ikke hjelpen man trenger, kan man fort føle seg veldig alene.
Siri Marie Seim Sønstelie
– Derfor mener jeg det bør innføres en slags «tannlegeordning» når det gjelder mental helse. At man får innkalling til psykisk helsehjelp fast, én gang i året. Som en slags sjekk, vedlikehold, service. Det gir en fagperson mulighet til å spørre hvordan det går med deg, om det er noe du kunne trengt å snakke om, eller om det er noe du lurer på. Det hadde blitt en lavere terskel å gå på noe sånt, enn å spørre om hjelp selv, mener hun.
Hun mener at alle som har opplevd et traume burde få jevnlige henvendelser, slik at de – når de selv er klare for det – kan takke ja.
– Selv om kanskje svaret er nei til å begynne med, sier hun.
– Spør man mange nok ganger, så sier man kanskje ja til slutt. Plutselig en dag er kanskje behovet er der likevel, og da er det så kjekt at noen husker på deg. Så du slipper å lure på hvor du skal henvende deg, og hvor lenge du må vente på hjelp, sier hun.
Det kan være skummelt å takke ja til hjelp. Men det er enda vanskeligere å be om det.
Siri Marie Seim Sønstelie
Dro til England
I tiden rett etter 22. juli fikk Siri intensiv oppfølging av psykolog. To timer i uka i to måneder. Så kjente hun på at hun måtte ta grep om eget liv.
– Jeg dro til England for å studere. Jeg fristilte meg fra oppfølgingen i Norge, selv om jeg nok burde hatt mer hjelp. Jeg har hele tiden hatt en høy terskel om å be om hjelp, og jo lengre tid det går jo vanskeligere blir det å be om det. Selv om jeg nok innser at jeg kunne trengt det.
Da Siri takket nei til videre oppfølging falt hun «ut» av systemet som hadde ivaretatt henne i tiden rett etter terrorangrepene. Nå, syv år etter, synes hun det er vanskelig å be om hjelp. Terskelen er for høy.
Siri har flere gode enn dårlige dager.
– Men det er fortsatt triggere som sitter i meg. Det kan være noens ord, oppførsel eller nyheter som setter i gang et tankekjør. Lyden av ballonger er fortsatt skremmende, selv om jeg har utviklet verktøy til å takle det bedre, forteller hun.
De dårlige dagene kommer de også.
Siri Marie Seim Sønstelie
– Jeg sliter med mareritt, og med dårlig samvittighet for å ha overlevd. Når jeg har en dårlig dag får jeg intens hodepine og blir enormt trøtt. Jeg sliter med å spise, og å være sosial. Jeg må bare legge meg på sofaen, og bli der til det går over, forteller hun.
Siri fortalte psykologen som hjalp henne etter 22. juli, at hun var livredd for flashbacks.
– Det har jeg tenkt en del på i ettertid, at de burde notert seg da jeg avsluttet behandlingen. Det hadde vært så greit om noen tok kontakt og spurte «du, hvordan går det med de flashbacksene? Sliter du med det? Vil du snakke om det?»
– Det hadde jeg takket gladelig ja til, sier hun.