RVTS Sør

«Jonas». 15 og ferdig

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne ta med en barnevernmappe og lese den høyt på radioen. Jeg har aldri sett en film eller lest en roman som treffer rett i hjertet på samme måte som virkeligheten formidlet via en barnevernmappe eller en helsejournal. Historiene burde vært delt for å se hva slags svik mange barnevernsbarn opplever, men også hvilke bidrag som var gode. Kanskje vi kunne lære noe av historiene?
Illustrasjonsbilde: Shutterstock

Profilbilde

Heidi Svendsen Tessand
Psykologspesialist

Publisert: 23.08.2018 11:49
Spaltist

Taushetsplikten som skal beskytte familiene det gjelder hindrer oss selvsagt i å gjøre dette. Det er bra. Dessuten hadde det blitt for drøy kost på radio. Vi hadde blitt bedt om å si det på en annen måte, ikke så nakent, ikke så rått og brutalt. Og i hvert fall ikke så avslørende hva gjelder hvor dårlig vi offentlige hjelpere ofte har opptrådt i de aller «verste» sakene. Glassjenta, Alvdal, Christoffer.  

Men jeg mener at vi hjelpere må formidle – i anonymisert form – det vi opplever. Vi har en fagetisk plikt til både å vise hvor galt det kan gå, og bruke disse erfaringene til å videreutvikle helse- og omsorgstjenestene i en retning som er nyttig for barnevernsbarn.

«Jonas» var yngst av fire søsken. Da barneverntjenesten kom for å hente dem var barna nakne. Det var avføring og urin på gulvet. Halvdøde dyr i bur. Foreldrene hadde stukket av. Jonas var to år og lagde ingen lyder. Han hadde lært seg at det var tryggest sånn.

Han hadde brennmerker på kroppen. Søsknene så ned i gulvet når noen prøvde å spørre dem om hva som hadde skjedd. De ansatte i barnehagen sa at foreldrene trakk på skuldrene da de spurte dem.

Da «Jonas» gikk i 4. klasse pleide han å plage dyr. En gang klippet han halestjerten av en fugl.

Da han begynte på ungdomsskolen fikk han de yngre barna til å levere dop. Etter å ha bodd i flere fosterhjem havnet han til slutt på en institusjon. Sint. Lavmælt. Mørk i blikket. Bitter, og uten tillitt til voksne. Med andre ord: en gutt det naturlig nok var vanskelig å hjelpe. 15 og ferdig.

Da vi leste mappa hans fant vi noe ganske typisk: Mange hadde prøvd å snakke med ham. Men hver gang han ikke dukket opp, stakk av eller flyttet til en annen kant av landet, ble hjelpen avsluttet. «Han er ikke motivert», sto det. «Behandlingsresistent».

Jeg vet ikke hvor motivert jeg hadde vært heller hvis jeg, før jeg fylte 15, hadde møtt seks helsesøstre, ni kontaktlærere, åtte saksbehandlere i barneverntjenesten og fire psykologer – som alle ville at jeg skulle fortelle historien min. Hvor mange ganger har man lyst til å begynne på nytt, liksom?

Stillasbyggerne er et tverrfaglig team med psykologer og barnevernfaglige rådgivere. Vårt mål er å fange opp og følge opp de som «faller mellom stolene» i det ordinære hjelpeapparatet, være broen mellom barneverntjenester og spesialisthelsetjenester og bidra til at unger under barneverntjenestens omsorg får høyere livskvalitet. Prosjektet eies av Akershus universitetssykehus, er 100 % finansiert av Helsedirektoratet. Vi startet høsten 2015 og har nå bistått over 150 barn og ungdom.

Helse - og omsorgstjenester til barnevernsbarn har i årtier fått kritikk for å være lite helhetlig og koordinert, og det ønsket Stillasbyggerne å gjøre noe med. Vi har foreløpig samarbeidsavtaler med fire kommunale barneverntjenester om å bistå dem i arbeidet med alle barna de har under omsorg, ikke bare dem de er bekymret for. Vi analyserer kvaliteten på nettverket/stillaset og hjelper dem til å skreddersy helse- og omsorgstjenester i tråd med det barna og ungdommene selv ønsker.

Barneverntjenesten trenger altså ikke å ta hensyn til geografi eller diagnoser for å få hjelp. Vi har ikke et avgrenset «opptaksområde» eller en «prioriteringsveileder» slik spesialisthelsetjenesten har. Noen ganger er det veiledning på hvordan forstå og ivareta ungdommen det lærere, fosterforeldre eller ansatte på institusjonen trenger. Noen ganger mangler barna en fritidsinteresse eller en meningsfull aktivitet. Noen ganger ønsker ungdommene en å snakke med, men de vil ikke på BUP.

Da kommer vi til dem. I tillegg til ungdommen selv er saksbehandleren i barneverntjenesten vår viktigste samarbeidspartner. Hvis ungdommene må flyttes rundt i landet er det den samme barneverntjenesten som har omsorgen, og det er i overgangene oppfølgingen fort glipper. Derfor henger vi oss på hvis ungdommene må flytte til en institusjon eller et fosterhjem på en annen kant av landet. Vi skriver dem heller aldri ut, ungene «våre» er i grønne, gule og røde «grupper» ettersom hvor gode planen for oppfølging virker. Og vi gir aldri opp et barn, vi venter eventuelt til han er klar før vi setter i gang.

«Jonas» ville ikke snakke med oss. Men han gikk med på at vi skulle prøve å få de voksne rundt ham til å «skjerpe seg». Etter hvert ble han tryggere på at vi ikke kom til å gi opp å få han ut av det barrikaderte rommet sitt. Han ble nysgjerrig. En biltur, en tur på kafé, ny avvisning i et halvt år. Men til slutt trodde han på oss. At han egentlig var en fin fyr, men at et sviktet barn blir en sint ungdom. Han ville øve seg på å være ute i verden. Øve seg på å snakke med andre. Så vi øvde med ham; snakket med skolen, med fosterforeldrene, med institusjonen, med moren hans, med onkel Ola, med fritidsklubben, med kjøreskolen. Litt og litt ble det bygget opp et stillas rundt ham. Det er vaklevorent og ramler ned innimellom. Men alle vet at en byggeprosess tar tid.

Stillasbyggernes måte å jobbe på er helt ny, og vi skal nå i gang med å evaluere effekten av modellen vår. Målet er at denne måten å jobbe på skal implementeres i hele landet.

For ungdommene sier at det vi gjør funker. Som «Jonas» sa da han flyttet på hybel: «Jeg trenger en ostehøvel, en skittentøysdunk, og en stillasbygger».



Heidi Svendsen Tessand

Heidi Svendsen Tessand er psykolog og spesialist i samfunnspsykologi og klinisk barn og unge. Hun er prosjektleder for «Stillasbyggerne» ved Akershus universitetssykehus, og visepresident for fag og profesjon i Norsk Psykologforening.

Heidi er opptatt av barn og unges oppvekstvilkår, sosial ulikhet i helse, og helhetlig forståelse i utvikling av tjenestetilbud. Stillasbyggerne jobber med å skreddersy hjelpetiltak til barn og unge under barneverntjenestens omsorg.

Heidi har debattert en rekke ganger både i dagspresse, TV og podcasts, og at opptatt av at fagfolk må bidra i folkeopplysningsarbeidet.


Våre nyheter