De som ikke så

I ti år levde Hakan Pandul i et rent helvete. Med tortur, psykisk og fysisk. Han fortalte det ikke til noen. Men mamma visste. Og lillebror. For de levde i det, de også. Pustet den samme, alkoholiserte lufta som stefar forpestet det lille rekkehuset på Lørenskog med.

Det kunne endt tidligere. Så veldig mye tidligere. Men det tok ikke slutt før etter ti år.

Hakan, syv år
Det begynte så idyllisk. Mor finner en ny mann og de flytter sammen. Det gikk kanskje litt fort i svingene, men han var jo så grei med guttene. Så leken, så blid. De likte ham godt.

Alt virket greit. Helt til det en natt plutselig ikke var det lengre.

Han begynte å drikke, hver dag. Endret personlighet og ble en som nøt å se andre lide. Nøt å påføre andre lidelse.

– Bare det med middag var tortur for oss, forteller Hakan.
– En uke hadde vi bare torsk. Neste var det bare laks. Så en hel måned med elg. Hele dyret skulle spises. Og alt på tallerken skulle spises. Lillebror gråt. Lillebror spøy ved bordet. Stefar kjefta og skreik, heiv tallerkenene i veggen. Jaga oss opp på rommet for småting. Vi måtte sitte ved bordet til alt var spist opp, om så det var til natta. Jeg syntes mest synd på lillebroren min, han var jo så liten og orka ikke så mye mat. Jeg prøvde å hjelpe ham med å si at jeg var mer sulten og at jeg ville ha litt av maten hans, men stefar avslørte bløffen min.

– Hans nytelse under middagene var å se oss slite med å få maten ned. Han lempa på tallerkenene våre, og pressa oss til å spise opp.

En dag fikk de endelig pølser, som en overraskelse. Hakan ble så glad, at da han hadde spist to spurte han om han ikke kunne få en pølse til. Til sin store glede fikk han det.

Halvveis inn i pølse nummer tre kommer beskjeden: «AHA! Der beviste du nettopp at du kan spise mye hvis du bare vil. I morgen skal du få enda mer torsk til middag.»
– Til dags dato liker jeg ikke overraskelser, forteller Hakan.

Hverdagen var preget av tusen regler, som stadig og uten forvarsel forandret seg. Én feil, og man ble kjeppjaget opp på rommet. Som at man tok seg et glass vann når man kom hjem fra skolen, før middagen. Mange trusler, hver eneste uke. Men ingen slag.
Og dermed ingen merker, ingen spørsmål fra venner, lærere, naboer.

Navnet endres, ingen spør
Hakan har tyrkisk far. Navnet er tyrkisk, men gutten er norsk. Stefar endrer plutselig en dag navnet hans til Håkon ved å døpe ham og broren i kirken, uten å spørre. Han får også nytt etternavn. Stefars etternavn.
– Eier han meg fullstendig nå, spør Hakan seg selv.

Han føler det slik. Ingen reagerer på navnebyttet. Bortsett fra et par stykker, som synes det «er så fint at de integrerer seg i det norske samfunnet», forteller Hakan, som er født og oppvokst i Norge.
– Det var kun da jeg skiftet tilbake til mitt eget navn igjen – da jeg ble 18 år – at folk reagerte, forteller han.

Hakan var fanget i et navn. Og i et hus der ord var makt. Der trusler og krangling, knusing av tallerkener, lite søvn og isolasjon var midler for kontroll. Ingen merker på huden, men så skadet likevel.

Ingenting er som det ser ut til, og folk feiltolker det meste av det de ser. Navnet var bare starten.

Dobbel straff
Isolasjon var et middel stefar brukte til stadighet for å både skremme, true og straffe de to guttene. Han lærte fort at å gi dem husarrest når det var skole ikke nyttet, for det ble for lett avslørt. Men ettermiddager og kvelder, helger og ferier ble ofte brukt.
– Han samlet opp straffen til noen av skoleferiene, og da andre spurte «hva skal du i ferien» var alltid vårt svar: «Vi skal bare være hjemme, vi». Hvis venner kom på døra og spurte om vi ville leke, løy mamma – eller vi selv – og sa vi var syke eller ikke hadde lyst. Ingen tenkte mer over det, og løp til seg og sitt.

Men så var det ettermiddagene, da. Basket-treningen. Det store, store lyspunktet i Hakans liv. Basket var det han drømte om, sto opp om morgenen for, og der han opplevde mestring. Der han opplevde et friminutt fra den giftige lufta hjemme.

Hakan ble holdt hjemme. Ofte, som straff. Han møtte ikke opp på trening, eller han kom for sent. Treneren så dette som latskap, og straffen ble ofte at han – foran laget – fikk beskjed om at han ikke fikk spille kamp.

– Alt jeg ville, var å spille kamp. Når jeg fikk straff for straffen, nei, det var jævlig tungt.

– Treneren så det ikke, han så ikke at det at jeg kom for seint ikke handla om at jeg ikke var interessert eller var lat. Og han spurte heller ikke. Det de så var det de antok var sannheten, at jeg ikke brydde meg, var lat eller respektløs.

Ingen så noe mer enn det som var lettest å se.

Det lange steget
Stefaren torturerte hunden, så guttene tenkte «neste gang er det min tur».
– De skrikene fra hunden kommer jeg aldri til å glemme. I det ene øyeblikket lekte ham med hunden, og i det neste sto han og pisket ham med et belte på kjøkkenet. Det var dette som var så tungt. Hele tiden gå og vente. Ikke vite. Det eneste jeg visste var at han kom til å bli full. Men når slaget skulle komme, det var helt uvisst.

– Jeg husker som 11-åring at jeg gikk og håpte på å bli banka av stefar, slik at jeg måtte på sykehus. Å ha blåveis og merker slik at sårene mine endelig ble sett.

Frykten. Ventingen. I tillegg til bråket, kranglingen og kjeftingen.
– Det var umulig for meg å konsentrere meg om lekser, forteller Hakan.

– Så jeg dro av og til tidlig på skolen, og gjorde leksene i gangen utenfor klasserommet. Det var det eneste stedet jeg fikk ro, og kunne konsentrere meg.

Han husker godt en dag læreren kom for å låse opp klasserommet, og han fortsatt ikke var ferdig med det han skulle gjøre av lekser. Hele klassen sto og ventet, mens Hakan lå på gulvet og jobbet.
– Jeg glemmer det aldri. Hvordan hun demonstrativt tok et laaaangt steg over meg mens hun sa «ja, dette var jo også et sted å gjøre lekser. Flytt deg!»

– Da følte jeg meg så liten og så misforstått. Så dømt, på en måte. Kunne hun ikke bare spørre meg hvorfor jeg gjorde lekser der ute og ikke hjemme?.

Sånn gikk årene. Ingen spurte. Ingen mistenkte.
– Vi hadde jo ingen blåmerker. Vi fungerte bra med venner, vi gjorde det greit på skolen. Vi havna jo aldri i trøbbel. Og all den fisken vi måtte spise gjorde jo at vi raget ett hode høyere enn mamma og pappa. Om ikke annet kan jeg med hånda på hjertet si at «spis fisk, det er sunt», humrer Hakan, som har selvironien godt på plass når han forteller sin historie.

«Jeg skal ta deg når du sover»
Så kom dagen som skulle gjøre Hakan skikkelig redd. Den dagen da han sa imot stefaren ved middagsbordet. Om noe banalt, som at melk ikke var så sunt som alle trodde.

«Du er tøff nå, men bare vent. Jeg skal ta deg mens du sover» var svaret. Fra den dagen, og i et helt år, sov Hakan med en lang, rusten skrutrekker under puta.

Det var den han dro fram, da han en natt hørte et stort brak og flere ting som knuste nede på kjøkkenet. Lillebror sto livredd bak ham, i en hel time, mens Hakan sto i helspenn klar til å angripe når han kom inn til dem.
– Det som skremte meg mest, var at det ble helt stille. Da jeg ikke hørte mamma lengre trodde jeg at han hadde skadet henne alvorlig, og at det snart var min tur. Men ingenting skjedde, det var helt stille i huset, forteller han.

– Jeg har lenge trodd at jeg bare sto der i fem minutter. Hele kroppen min ristet av adrenalin, og jeg var totalt skjerpet. Jeg husker omtrent ingenting – av det som viste seg å ha vart i rundt en time – mens vi sto der. Men lillebror har fortalt meg senere hva som skjedde.

Det som ble vendepunktet var at stefar «endelig» sprakk. Etter år med psykisk vold, trusler, tortur og alkoholisme – hadde han sluppet unna fordi han ikke hadde påført dem fysisk synlige skader. Men den kvelden glapp det, og hans ekstreme sinne hadde ført til at han tok en kniv og holdt den mot halsen til mamma.

Til slutt hadde hun kommet seg løs og løpt til naboen nedi gata, som var politi. Derfor hadde det blitt så stille, den kvelden. Nabomannen hadde kommet til det lille rekkehuset, og der satt stefar rolig i sofaen og latet som ingenting. Hevdet at ingenting var galt.

Naboen varslet flere politikollegaer, som mente at «her var det da ingenting galt, det er jo lov å drikke alkohol i Norge». Men naboen insisterte, og de fikk stefaren ut av huset og til fyllearresten.

Da døra til soverommet endelig gikk opp, sto Hakan klar til å hugge til. Men det var mamma som kom inn.

«Kle på dere, vi må rømme til krisesenteret» sa hun.
– Vi var fri. Det var vanskelig. Det var en hard tid, men vi var fri, forteller Hakan som senere skrev sangen «Vendepunkt» om akkurat denne historien.

Nitten nittiseks, høsten, det var dritseint
Når Jarl klikka og endelig fikk vist seg
Han gikk berserk og raserte kåken
Når han passerte rommet vårt var jeg lys våken
Med skrutrekker under puta var jeg klar til å stikke han ned (døra gikk opp) det var mutter'n
Så jeg ble liggende, hun ba oss hviskende
«Gå ned, kle på dere, naboen har ham på kne»
«Mamma, hvor skal vi nå?»
«Vi tar taxi til krisesenteret hvis jeg har råd»
Og fire delte ett rom i nesten et år
En hard tid, men jeg var fri

Undertrykt så mange år
Levde under frykt så mange år
Undertrykt så mange år
Men vi kom ut, men vi kom ut
Undertrykt så mange år
Levde under frykt så mange år
Vendepunktet kom til slutt
Så vi kom oss ut
Utdrag fra «Vendepunkt»

Tonnevis av murstein
Hakan og bestekompis Kenneth hang sammen i mange år i ungdomstiden uten at de visste hverandres historier. Først når Kenneth hadde fått beskjed av sin psykolog om å åpne seg opp for noen han stolte på om sin historie, fikk Hakan vite. Kenneth hadde også opplevd årevis med vold, traumer og omsorgssvikt i barndommen. I 1998 startet de en rapgruppe som til slutt ble til «Tonna Brix». De bestemte seg i 2007 for å gjøre noe med sine tunge historier. For andres skyld.

De dykket ned i kunsten. Skriver nå sanger og maler og tegner. Får det ut gjennom det kreative, kommunikative. Noe handler om det de har opplevd, og det de ikke ønsker andre skal måtte oppleve. Begge reiser nå rundt på skoler og fagseminarer for å holde foredrag og rapkonsert om sine historier. Grunnen?
– Vi vil vise dem at det er mulig å komme seg ut. At de kan snakke om det. Tørre å si ifra. Hvis vi kan få noen til å tørre å åpne opp, så er det verdt det, forteller Hakan.

Forskning viser at barn og unge bærer på hemmeligheten om vold og overgrep i altfor mange år, før de tør fortelle.
– Det går nesten ikke en dag uten at det kommer noen til oss og forteller sin historie, etter at vi har holdt vårt foredrag, forteller Hakan.

Han oppfordrer også lærere og trenere, alle som er med barn, om å spørre. Tørre å se bakom det de tror er latskap.

De som kommer for seint til treninga. De som ikke har utstyret i orden. Unga som gjør leksene i gangen, i siste lita. Ikke tro du veit, før du har spurt.

– Grunnen kan være mye mer brutal enn det man først kanskje trodde, sier Hakan, som en oppfordring til alle hjelpere der ute.

– Ikke la dem gå unødvendig lenge med de brutale hemmelighetene.