RVTS Sør

Behov for tjenestestøtte? Send forespørsel.

Hvert menneske, sin historie

Menneskelivet kan ikke fanges, beskrives eller heles gjennom én evidensbasert metode, én brukerstemme, én erfaring, en forskningsrapport. Mennesket er for sammensatt, for unikt og har for mange nyanser til det. Et samfunn som vil bygge likeverd, trenger menneskemøtere som tar kompleksiteten og forskjeller på alvor.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Profilbilde

Eva Dønnestad
Spaltist og fagformidler, RVTS Sør

Publisert: 03.11.2015 18:43
Spaltist

Fagpersoner som skal bygge menneskeverd, må ha en portefølje av kunnskap, erfaringer, ferdigheter, fortellinger og metoder som vokser ut fra de verdier man tror på i arbeidet. En portefølje de kan hente fra slik at det blir tilpasset behovene til det mennesket de møter.


Kunnskap ut i menneskemøter
Kunnskap må ut i praksis, ut i møter med mennesker. Vi trenger derfor fagpersoner som har menneskemøtekompetanse. Som i stedet for å presentere én medisin, én ”brukererfaring”, én forskningsrapport, har et bredt kunnskapsgrunnlag å velge fra. Ingen undersøkelse alene, kan kartlegge alle nyansene i et menneske. Å finne ut hvem den andre er, hvilke opplevelser smerte og mestringsstrategier hun har, er en del av helingsprosessen.
Vi må i større grad tenke at vi skal undre oss, etterspørre, dele og anerkjenne, enn å tenke at jeg sitter på svarene som skal redde den andre.


Om gjenkjennelsens helende kraft
Dette krever mer enn noen gang at hjelperen, klinikeren, miljøterapeuten, læreren, helsesøsteren, arbeider meg seg selv som verktøy. Hvordan blir jeg et medmenneske som møter et annet medmenneske slik at det blir til hjelp for den andre? Hvordan bruker jeg alt jeg har lært, erfart og studert meg fram til i dialog med den andre? Da blir det å ikke plassere, ikke komme med felles løsninger til samme gruppe, viktig. Da blir det å gi av seg selv være medvandrer, medlever, medspiller og likeverdig deler, nødvendig.

Om vi tenker at hvert menneske har sin historie, kan aldri ett menneskes fortelling gjøres til mal for hvordan alle i lignende situasjon skal møtes.
Derfor trenger vi mange fortellinger, fra mange ulike liv som deler ulike måter å takle livet på, for å kunne skape gjenkjennelse for flest mulig.
For gjenkjennelsen har på sitt beste, evnen til å gi menneskene en følelse av å ikke være alene i verden.


Brukerstemme-fallgruven
Fagpersonen har ingen felles hjelpedrakt å dele ut til dem som har det vondt. Det fungerer ikke. Hvert menneske er unikt. Hvert menneske har sin historie. MØTET og DIALOGEN blir vesentlig. Ekspertsamfunnet er erstattet av dialog – og dele-samfunnet. Vi forstår gjennom å dele.

En ting er å bli oppmerksom på at det ikke finnes en metode for alle. En annen ting vi bør bli mer oppmerksomme på er at det heller ikke finnes en ”brukerstemme” eller ”brukererfaring” som passer for alle. Jeg liker ikke ordet brukerstemme, men skjønner det er et forsøk på å høre erfar åringer og behov og få løsningsforslag for den som mottar hjelp eller blir møtt på en eller annen måte. Og jeg har arbeidet i utallige prosjekter der det jeg gjorde stod beskrevet som ”brukererfaringsuthenting.” For meg er det alltid menneskemøter.
Jeg har arbeidet med fortellingen fra dem det gjelder i nesten hele mitt yrkesliv. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke kan skrive om sårbarhetene uten at jeg har funnet styrkene til en person. Men har aldri kalt noen av dem en bruker. De har et navn. Å høre et menneskes egen versjon av sitt liv, er helt vesentlig. Det er nødvendig for å bevare menneskeverdet. Hver historie er ikke hele virkelighetsbildet – men en del av virkeligheten. Hvordan opplevde du å være deg i den situasjonen? Er et vesentlig spørsmål for å skape dialiog og forståelse. Det å få mennesker til å beskrive hvordan de opplever sin virkelighet, er uvurderlig viktig for å skape forståelse og gjenkjennelse. For å forhindre maktmisbruk. Det vil jeg kjempe for med penn og tastatur.
Men å si at det den ene opplever og gir som råd i en gitt situasjon, skal være det samme som passer for en annen, blir feil. Jeg har forsøkt å vokte meg vel for å gjøre mennesker endimensjonalt ulykkelige, hjelpetrengende, stakkarslige eller evig mestrende. Men de skal kunne lese om seg selv, rette ryggen og leve verdig med fortellingen.

Et menneske kan kjenne seg igjen i et annet menneskets fortelling og gjenkjennelsen er legende. Men det er ikke sånn at fordi om jeg har hørt ti fortellinger fra dem som har mistet nære i selvmord, så vet JEG hvordan den jenta som sitter foran meg nå, som har mistet noen i selvmord, opplever det. Det er i dialogen med den som er i værens rom sammen med meg, jeg finner ut både hva hun trenger og hva jeg kan gi. For når vi har mange fortellinger, opplevelser og innspill å hente fra, kan vi bruke den fortellingen vi tenker kan skape gjenkjenning for den vi skal hjelpe. Og noen ganger er opplevelsene entydige og sterke. Da kan vi selvsagt si noe om hva mange i en gruppe ønsker, uten at vi dermed fastslår at det gjelder akkurat det mennesket vi har foran oss.


Språkbruk
Ved å spørre etter innspill fra bruker på hvordan han opplever tjenestene, kan vi fjerne oss fra dialogen der et menneske møter et annet. Bruker av tjenester kan være fremmedgjørende og ikke dekkende for det samfunnet trenger – likeverdige menneskemøter som heler. Jeg har vært på konferanser og foredrag der en ”brukerstemme” plutselig blir tatt til inntekt for hvordan man konkluderer med at en hel gruppe skal bli møtt. Det er jo ikke klokere enn når vi tenker det finnes en metode som gjelder for alle som har vært utsatt for det samme. I dialogbasert delearbeid/hjelpearbeid blir det kanskje like viktig å tenke at BEGGE er deltakere i et møte, begge er aktører. Det er ikke lenger slik at det er en ekspert og en bruker.

Når dialogen og delingen i et menneskemøte løftes som den gode måten å hjelpe på, kan ingen enkelt brukerstemme, forskningsrapport, metode gjelde som fasit for alle menneskemøter. Når valgmulighetene, dialogen og porteføljetanken vinner fram, blir verdiene, jordsmonnet, dette vokser ut fra desto viktigere. Vi skal velge fortelling, ferdigheter, kunnskapssyn, metode både ut fra et verdi og menneskesyn – og sørge for å at det treffer den vi skal hjelpe der han eller hun er.

Da inviteres hjelperne til å være undrende medvandrere, søkende etter den andres erfaringer, sannheter og løsningsforslag. Da blir møtet det viktigste.


Sammen er et godt ord
Vi trenger brede kunnskapsgrunnlag, høye evidensporter og vide dører inn til historiene - om mennesker skal stige ut i hverdagene og leve godt nok i dem. Vi trenger å bevare brytningene i ”brukermedvirkningsbølgen”, ærligheten i kvalitativ og kvantitativ-dialogen, være åpen for det ikke-målbare i kunnskapsgrunnlagsbredden. Det krever en nyansegang av ypperste klasse når et menneskets unike liv, opplevelser, erfaringer og ønsker skal forsøke å bli forstått av et annet. Men det kan også være såre enkelt dersom menneskeligheten er gitt innhold og bygger på gode verdier – vis medmenneskelighet.
Uten den nødvendige ydmykhet og undring, kan et barn som trenger en voksen, en sårbar som leter etter styrke til dagen, kjenne seg avmektig. Avmakt er intet godt jordsmonn for menneskelig vekst.

Hvordan vet vi at mennesker har krysset av sant i spørreskjemaet eller snakket sant i det kvalitative intervjuet? For å gjøre det hele ennå mer komplekst, er det ikke sjelden jeg har intervjuet mennesker som først forteller en fortelling – deretter, når vi har bygget tillit, kommer deler av den andre historien, den litt sannere. Det kan være en lang vei inn til det stedet vi må vandre sammen til for å lege sår. Sammen er et godt ord.



Eva Dønnestad

EVA DYPPER PENNENEva Dønnestad er kommunikasjonsleder i RVTS Sør. En erfaren skribent og historieforteller som har vært morgenkåsør i NRK P2 og magasinspaltist i Fædrelandsvennen i en årrekke. Hun har ledet mange nasjonale prosjekter med sårbare barn, unge og voksne i fokus. Hun har produsert magasiner og utgitt flere bøker. Hos RVTS Sør driver hun verdi- og utviklingsarbeid og lager innhold til prosjekter og våre websider.


Våre nyheter