RVTS Sør

Han bare er. Han bare gjør

Jeg kjenner alltid på en nerve av spenning før jeg møter nye barn som skal flytte inn på barnehjemmet. I ukene og dagene før innflyttingen hører jeg om barnet, leser om barnet, snakker om barnet. Jeg noterer ned de små tingene jeg mener er verdt å merke seg for å være påkoblet i alle små situasjoner gjennom dagen.
Illustrasjonsbilde: Shutterstock

Profilbilde

Kjell Gustumhaugen
Miljøterapeut

Publisert: 26.06.2018 06:00
Spaltist

Jeg merker meg det andre har skrevet om hva som er viktig for barnet, hvordan barnet trenger at ting er eller ikke er. Erfaringen har vist meg at det fort kan oppstå vanskelige situasjoner om jeg ikke er påpasselig med de ørsmå tingene. Som at rekkefølgen fra kveldsmat til kveldsstell og videre til legging alltid må være den samme eller at det ikke må være for mye skum i badekaret fordi det da kan bli for mye på mange måter.

Hver gang et nytt barn skal flytte inn blir jeg ekstremt opptatt av disse tingene.

For meg er det i de små, men likevel store situasjoner av samspill, relasjonell oppkobling først og fremst kan skje.

Mer enn i samtale eller formell lek er det her muligheten til opplevd følelsesmessig respons for barnet ligger, det er her jeg kan vise at jeg er interessert i barnet, det er her jeg kan ta rolig og trygg føring i spente øyeblikk, det er her jeg kan roe ned kroppslig uro og det er her jeg kan få barnet til å oppleve det vennlige i hendene mine og det gode i øynene.

Vi er mange som hører, leser og snakker om barnet, men uansett hvor grundig jobb vi gjør er det som om det samme skjer hver gang. Når vi står der ansikt til ansikt med barnet er det som om de mange rapportene og observasjonene mister all sin kraft. Lufta går på en måte ut av dem.

Det er rått parti mellom selve møtet og slik andre har prøvd å beskrive barnet med ord.

Ikke at noe er mangelfullt skrevet eller feil observert, men det rene møtet feier alltid og uten unntak det skriftlige langt over sidelinja fordi vi aldri kan vite hva som skjer i selve møtet. I treffpunktet mellom det analyserende og det som bare skjer når mennesker møtes, er det alltid game, set, match. Og nettopp her ligger noe av det store i hjelpekunsten for meg; å gi seg hen til de første møtene og hva som da skjer.

Denne balansen mellom å vite hva barnet har med seg og så gå naivt inn i møtets egen dynamikk, er ikke bare enkel. Altfor ofte opplever jeg at det kan være vanskelig å slippe til det som skjer fordi forhåndsrefleksjoner om barnet har tatt plass i pannebrasken og fordi jeg bevisst eller ubevisst har dannet meg bilder av hva jeg skal oppnå. Det som hjelper meg er tanken på min egen far og hvordan han er og har vært med barn og unge gjennom livet.

Min far bare er. Min far bare gjør. Han forventer ikke noe av et møte, bruker ikke mange ord og analyserer ingenting. Han krever ingenting av den han er sammen med. Var det derfor jeg alltid hang i buksebeina hans da jeg var liten? Var det derfor han fikk skolelei ungdom til å finne ny motivasjon da han jobbet som lærer på videregående? Er det derfor han får barnebarn og besøkshjembarn til å bli med på ting jeg sjelden får respons på om jeg foreslår det samme? Min far spør om barnet skal være med ut og hogge ved uten å kreve svar og han spør aldri en gang til, bare går ut og hogger ved og så kommer barnet etter.

Min far gjør det grunnleggende, det enkle, det mellommenneskelige naturlige og gode uten større ambisjoner enn akkurat det.

Han har ingen annen metode enn å være den han er og være tilstede der han er, og han gjør aldri mer enn én ting av gangen. Han går til det konkrete i stedet for det analyserende, snakker ikke om makro- eller mikrorelasjon. Han er bare interessert i den andre og skaper et fellesskap fordi han er tilstede uten å ville så mye mer. Han tenker ikke terapi, behandlingsløp eller utredning, leter ikke etter forklaring eller svar. Bruker ikke store ord, men er stappfull av taus kunnskap som har tatt plass i trua på den som står foran ham. Han skaper en følelse av tilhørighet i å være, uten å kreve. Han bare er. Han bare gjør.

Jeg tror alle vi som er hjelpere i profesjonelle roller har mye å lære av de som bare er og bare gjør. Og jeg er ikke det minste redd for at det skal gå på bekostning av det faglige, for meg er det heller slik at den faglige forståelsen av barnet kan finne nye og mer sanne veier når vi klarer å være til stede i det rene møtet og følge det som da oppstår.

Når vi bare er. Når vi bare gjør.



Kjell Gustumhaugen

Utdannet barnehagelærer. Har tidligere jobbet som pedagogisk leder i barnehage. Jobber nå som miljøterapaut på barnehjem og krisesenter.

Forfatter av boken "Blant hjertevarme og utilstrekkelighet", driver også bloggen www.medhjertepagulvet.no. Har kommet ut med ny bok om sitt møte med miljøterapien og risikoutsatte barn. Skriver praksisnært og formidler med ærlighet.


Våre nyheter