RVTS Sør

Stykkevis og delt – er det et sånt helsevesen vi vil ha?

Jeg kjenner en ung kvinne.
Illustrasjonsbilde: Shutterstock

Publisert: 10.06.2018 08:30

Hun er morsom, intelligent og smart og i et energitappende strev med angst og kroppsopplevelse. Ønsket om å ta imot hjelp er stort, og motivasjonen for å jobbe med det som er vanskelig er høy. Forutsetningene for å kunne ha glede og nytte av terapi er gode.

Det kommer til å gå bra med henne, det er jeg sikker på.

Det er vanskelig å tenke seg et mer hardtarbeidende og motivert menneske.

Det fortvilende er at hjelperne ikke vet hva de skal gjøre med to problemer på én gang.

Hjelpen finnes, den er bare separert.

Skal angsten behandles først, og så spiseforstyrrelsen? Eller skal spiseforstyrrelsen behandles først, og deretter angsten? Som om angsten og spiseforstyrrelser er to helt atskilte problemer som overhodet ikke har noe med hverandre å gjøre.

«Du har for mye angst til å tåle behandlingen for spiseforstyrrelsen», sier terapeuten.

Fra annet hold er holdningen: «Du må nok ha bedre kontroll på spiseforstyrrelsen for å tåle  angstbehandlingen.» Og slik kastes man fra hjelper til hjelper.

Jeg kjenner en annen ung kvinne. Hun strever med kompleks PTSD og spiseforstyrrelse, dissosiativ lidelse med alvorlig selvskading.

Hun får ikke benytte seg av brukerstyrt plass når hun kjenner at hun trenger det, fordi hun er «for dårlig». Ikke kan hun benytte tilbudet om traumebehandling når vekta er for lav, heller. I lange perioder av sitt voksne liv har hun måttet være hjemme i egen leilighet, med sonde og oppfølging fra ambulant team og fastlege, i påvente av å bli frisk nok til å kunne ta imot behandling i spesialisthelsetjenesten.

Er det flere enn meg som strever med å forstå logikken i dette?

Det er selvsagt umulig for et menneske å dele opp problemene sine i to bare for å passe inn hos en behandler eller i et behandlingsopplegg.

Hva skal vi med en spesialisthelsetjeneste hvis det er fastlege og ambulante team som skal følge opp de sykeste? Eller hvis pasienten på egen hånd må bli «sterk nok» til å tåle behandling? Jeg setter det på spissen, men etter mange år i psykisk helsevern er ikke disse to historiene de eneste i slik slag når det kommer til hvordan vi organisererer hjelpetilbudene våre. Tro om det bli lettere å få rett behandling for hele seg nå som det innføres pakkeforløp i psykisk helsevern - hvis det blir angstpakke, ptsd-pakke og spiseforstyrrelsespakke….

Mennesker med samtidige rusmiddelrelaterte problemer og psykiske lidelser har i årevis falt mellom stolene. «Her er det for store rusproblemer til at personen passer i psykisk helsevern, så henvisningen bør oversendes til rusbehandling» eller «det er sannsynligvis de psykiske helseplagene som er årsaken til rusproblemene, så det er best at vedkommende heller henvises til psykiatrisk poliklinikk. Så kan vi se på rusproblemene etterpå.»

Slike diskusjoner er ikke uvanlig ved behandling av henvisninger.

For ikke å snakke om hvis man har en alvorlig psykisk lidelse og i tillegg får fysiske helseplager. Det er økt risiko for metabolske sykdommer og hjerte-karsykdom, for å nevne noe. Da viser forskningen at man får dårligere behandling og oppfølging av sine fysiske plager enn mennesker som regnes for psykisk friske.

Hvis man skal bli syk, lønner det seg uten tvil å få én «sykdom», eller passe på at  symptomer og plager passer inn i étt behandlingsopplegg. Da passer man inn i «målgruppen» til avdelingen, og først da kan man benytte seg av behandlingstilbudet.

Det er fortvilende at vi i 2018 ikke har kommet lenger enn at vi mange steder utvikler behandlingsopplegg for lidelser, for symptomer, for diagnoser, men ikke for hele mennesker.

Mennesker er som de er – sammensatte, kompliserte, med sine levde liv, med sine erfaringer, med sine problemer, ressurser, styrker og svakheter. Ingen velger sin sykdom eller sitt symptomuttrykk.

Hvordan skal helsevesenet kunne hjelpe, hvis vi har organisert oss bort fra muligheten til å se hele mennesket?


Våre nyheter