RVTS Sør

Barnevernet trenger tillitsbyggere

​– Uten tillit, ingen forventninger. Uten forventninger, lite endring. Vi må ha tro på menneskene, tro på hver ungdom. Og skal vi få til det må vi være trygge på oss selv, sier psykolog og fagsjef i Aleris Norge, Thomas Høiseth.
Som hjelper må du våge å gi følelser, da risikerer du å bli såret. Det er ikke uprofesjonelt, det er det som er hjelpekunst. Om du ikke våger å få blåmerker i møte med et annet menneske, blir du fattig. Og du har i hvert fall ikke noe i menneskeyrker å gjøre, sier fagsjef i Aleris, Thomas Høiseth.

RVTS Sør

RVTS Sør
Nyheter

Publisert: 14.06.2018 10:30

– Hos mange av barna og ungdommene vi møter i barnevernet, er forventningssystemet brutt sammen. Forventningene til at de kan stole på voksne som skulle ta vare på dem, er smadret. Men vi må gripe fatt i og gi næring til den lille spire av forventning de fremdeles har. Vi må bygge tillit, sier Høiseth.

Vi møter Fagsjefen på kafeen på Naturhistorisk Museum i Bergen for å be om innspill til RVTS Sørs reviderte kompetanseprogram MenneskeMøteAkademiet. Tillitsbygging er noe av det Thomas først trekker fram som viktig i arbeidet med barn og unge:
– Vi må forsøke å finne den lille spiren av forventning skadede barn og unge fremdeles bærer i seg – selv etter mange skuffelser og svik. Forventningene ligger nær behovene.

Barna har vent seg til ikke å vise hva de trenger, for de er aldri blitt møtt på det. De må lære å våge å kjenne etter hva de trenger igjen, og våge å tro på at noen kan gi dem det de trenger.

Tørre å tro at noe bra kan skje
– Vår oppgave som gode voksne er å gi næring, lys, vann og varme slik at ungdommene sakte, men sikkert tør å forvente at noe bra kan skje. At noen mennesker er gode. Vi må være noen de kan stole på. Vi voksne må også fortsette å ha forventninger til barn og unge, ellers er de jo kun mottakere av hjelp.

Forventningen om at mennesker kan bidra, er en grunnleggende del av en verdighet vi må møte alle mennesker med. Det skaper likeverd, ikke hjelperrolle og offerrolle.

Vokst opp på fanget til nestor i Barnevernet
Thomas er vokst opp på Larkollen Ungdomshjem der pappaen arbeidet som psykolog.

– Jeg var infiltrert i en institusjonsverden fra jeg var liten. Spiste frokost og middag med ungdommene. Når du vokser opp med en far som var psykolog på Larkollen i tospann med en av de store mentorene i norsk barnevern, professor i psykologi Erik Larsen, skulle det jo bare mangle at det ikke setter noen spor, smiler Høiseth.

For meg ble barnevern et fint ord.

– Jeg fikk tidlig lyst til å jobbe med barnevern, sier mannen som ble psykologspesialist og nå skal forsøke å sikre den faglige fordypningen og utviklingen i Aleris, Norge – der han skal drive fram fagutvikling i barnevern.

Hjelpere trenger veiledning, ikke nødvendigvis terapi
Under studiene ble Dagfinn Winje ved UIB til stor inspirasjon.
– Han minnet litt om faren min, smiler han. Vi trenger noen fagforbilder, og møtene med Winje har også formet meg. Han ble en slags ledestjerne.

Høiseth forteller om Winjes skepsis til for stort fokus på egenterapi – for terapiens del, uten at vi som psykolog-studenter eller nyutdannede psykologer trengte det. Vi kunne dele med venner og familie.

– «Dere er unge mennesker med verdens beste utdannelse. De fleste av dere er solide mennesker. Det vil da være for galt om dere skal oppta behandlingskapasiteten. Veiledning vil dere trenge, men egenterapi? Om dere sliter, har dere kollegaer som kan stille opp. Vi må hjelpe dem som virkelig trenger oss.» Sa «fader Winje», forteller han.

Og fortsetter:
– Det han formidler stikker dypere. Det sier noe om synet på faget vårt, om synet på oss mennesker. Vi skal virkelig arbeide med oss selv og bli kjent med oss selv for å hjelpe andre og ta i bruk alt vi er i dette møtet, men til det kan vi trenge veiledning. Vi skal ikke sykeliggjøre verken oss som hjelpere eller dem vi skal hjelpe når det ikke er nødvendig.

På samme tid vil han arbeide for å senke tersklene til å motta både psykologhjelp og søke hjelp av ulike tjenester – når det er det vi trenger.

Vil ha større verdiforankring og verdistyring i barnevernet
Fagsjefen blir ekstra engasjert:

Barnevernet har de siste årene vært politisk og økonomisk styrt. Juristene og økonomene har fått for stor påvirkning og barnevernsarbeideren har abdisert i et system med regler, rapportering og metodetyranni.

Det fører til deltaljstyring ovenfra og manglende individuell tilpasning til de forskjeller som hver enkelt menneskes historie bærer med seg. Folk blir målt på produktivitetsvariabler, ikke innhold og endring i barnas liv. Vi kan ikke gi samme behandling til alle, det blir forskjellsbehandling, understreker Høiseth.

– Når det snakkes om faglighet, er det ikke vår faglighet vi snakker om, men økonomi og organisering. Men under dette har det vært jakt etter betraktningsperspektiver. Det ble kikket mot USA, metoder derfra ble direkte overført og oversatt. Vi fikk en metodisk tilnærming som ikke er forankret i hva folk egentlig skal gjøre.

Vi må igjen forankre vårt arbeid i behovene til dem vi skal hjelpe – og i verdiene og menneskesynet vårt – for å ha åpning for å møte andre der de er, ikke slik en metode krever vi skal møte alle.

PMTO og MST og andre program vi kjøper, får copyright på og er så stolte av, er jo tuftet på godt og alminnelig miljøterapeutisk arbeid der man har laget til under en amerikansk jurisdiksjon, og så kalles det en metode som gjøres til en vare man kan selge.

Vi trenger ikke innkjøp av metoder, vi trenger voksne som bryr seg om å treffe virkeligheten til de barna og ungdommene de jobber med, slår Høiseth fast.

– Endringsarbeid starter innenfra. Det krever grundighet i møte med hvert enkelt menneske. Omsorgsarbeidere må finne fram til denne indre dialogen med dem vi skal være der for. Det er deres liv og deres sorger, gleder og håp, for framtiden vi skal romme. Vi må slutte å bruke setningen «alle barn og unge skal gjennom dette og dette». Vi må heller si, alle skal bli møtt der de er - det krever mange ulike tilnærminger, sier Høiseth som også har erfaring fra arbeid i rusfeltet før han havnet i barnevernet.

Verdens beste barnevernsinstitusjon
– Som fagsjef, hva skal du gjøre?
– Vi skal lage verdens beste barnevernsinstitusjoner. Der de ungene som til et hvert tidspunkt kommer til oss, skal bli møtt verdig og erfare tillit. Da vil jeg begynne med gode verdiforankrede og verdihandlende voksne – en gruppe med voksne mennesker som er i stand til å se hvert eneste barn som det barnet er i utgangspunktet; unikt. Helt enestående.

Vi skal våge kompleksitet for å gjøre det enkelt for barnet.

– Voksne som tør nesten alt – for barnet. Voksne som blir, som ikke gir seg. Som ikke finner grunner til stagnering i barnet, men i seg selv. Som ikke tillater at avmakt blir aggresjon og unødige grenser, men som fortsetter å sette nødvendige grenser slik at barnet kan utfolde seg.

Jeg vil arbeide med verdiene til dem som skal arbeide i barnevernet. De må finne verdier, bli kjent med verdiene og sette verdiene ut i væren og handling. Når metoder skal i bruk, må vi finne dem som passer hvert enkelt barn.

– For noen år siden var det en metode barnevernsbarn fortalte om, de voksne tok dem på skuldra, så dem dypt i øynene og spurte: Hvordan har du det nå? Få av ungdommene likte dette, men de voksne evaluerte hverandre etter hvor ofte de klarte å gjøre dette, hva tenker du om det?
– Jeg tenker at dette kan treffe noen og fungere for noen, men jeg har også hørt – «ikke rør meg, sist noen rørte meg ble jeg voldtatt etterpå». Her må vi lære ungdommen å kjenne og finne ut hva de trenger, understreker Høiseth.

Jeg vil ha et personal som har ungene «i fanget». Som lar dem løpe fritt omkring, men som gir dem troen på at de er favnet og at de har et sted å løpe til for å bli trygge og anerkjent.

Voksne som rommer normalutforskningen til unge mennesker. Det er lite eller ingen slakk i barnevernet. Det er ofte rigid, i beste mening. Vi vil ha noen til å endre kurs. Men vi må gi rom for feilbarlighet uten straffende konsekvenser. Vi må romme utforskning. Når tillitsrelasjoner bygges kan vi tåle mer og få mer nyanserte samtaler både om rus, sex og grenser. Og her kan unge trenge ulike rom å utforske i. Unge trenger grenser på ulike steder fordi de er ulike. Og endringsprosesser, bygging av tillit tar ulik tid for ulike mennesker.

Ikke det samme i bagasjen

De fleste ungdommene har mye i bagasjen når de kommer til barnevernet eller i kontakt med psykisk helsevern. Men de har ikke det samme i bagasjen.

– Vi må finne ut hva hver av dem bærer med seg av vonde fortellinger, men også av gode verdier og opplevelser. Hva trigger dem og hvorfor? Hva betyr mye for dem og hvorfor? Hva ønsker de av forandring og hva er det viktig for dem å ha som det er? Hvordan klarer det å sette grenser for seg selv?

Hjelpere som kjenner seg selv
Fagsjefen i Aleris ønsker også voksne som har kontakt med egne følelser og tør å vise dem. Men som også er i stand til å regulere egne følelser, når det er hensiktsmessig.

– Vi skal være mennesker, ikke roboter som møter barn og unge. Men vi skal romme deres affektreaksjoner uten å gå i affekt og speile unges uttrykk.

Han vet det ikke er gjort over natten å skape trygghet for unge som er redde. Voksne kan over tid måtte tåle mange refleksreaksjoner og mye avvisning før tilliten får plass. Arbeid med menneskers livserfaringer tar tid. Tålmodighet er en dyd i dette arbeidet.

Hele personalet må være omforent om verdier og gjennomføre dem i praksis. Det må være stabilitet i tilpasningskravene på institusjonen. Egen dagsform må settes til side. Da må en heller få andre voksne til å ta over, om en selv går i affekt og reagerer med refleks på unges refleksuttrykk, understreker Thomas Høiseth.

Hjelpe unge å hjelpe seg selv
Voksne må hjelpe ungdommene til å hjelpe seg selv. Thomas gir et eksempel:

– Ole kom aldri til tiden. Han skulle være inne halv ti på kvelden. En av miljøterapeutene kommer med et forslag. Om du klarer å komme på tiden, skal vi gjøre noe du har lyst til sammen. Ikke premie for klokken ti. Ikke premie fem over halv ti. Men kommer du akkurat halv ti, skal vi gjøre noe du vil. Miljøterapeuten ønsket virkelig at Ole skulle få til dette. Og Ole ønsket sterkt å vise at han kunne mestre dette. Da miljøterapeuten ser at minuttene går, et, to, tre, oppdager han Ole et stykke borti veien. Han ser at Ole anstrenger seg for å rekke avtalt tid, men at han ikke kommer til å rekke det. Miljøterapeuten forstår at Ole har tatt akseptert tilpasningskravet. Han stiller derfor alle klokkene i huset noen minutter tilbake for å komme Ole i møte. Ole kommer stormende inn, håper han kan rekke det, men tror han er litt for sen. Han ser klokka på veggen, han møter miljøterapeuten som viser klokka si – akkurat halv ti. Ole stråler, belønningen utløses og de gjør det han ønsket resten av kvelden.

Det er ikke å tulle med noen, det er å hjelpe noen videre. Ole var en gutt som var alvorlig traumatisert gjennom mange ulike traumatiske opplevelser. Han var alvorlig skadet i samhandling med andre. Hvilke krav skal vi da sette? Her må vi være velvillige og ikke rigide.

Vi må føle oss fram til hva som er tjenlig for ungdommene vi skal hjelpe: Når trenger de seire med på veien for å klare nye utfordringer, og når må grensene settes for at de skal forstå?

Når forskjellighet blir en ressurs
– Hvis institusjonen har et felles verdisystem og avklart faglig ståsted som er i overenstemmelse med oppgaven, så er forskjellighet en ressurs, sier Høiseth og innrømmer at hovedbudskapet i denne setningen har han fra mentor Erik Larsen.

– Dette må operasjonaliseres inn mot hvert enkelt barn og hver enkelt personalgruppe. Det må forankres, gjøres kjent og trygt i personalgruppen slik at de tåler og verdsetter forskjeller.

Jeg må finne ut hva som er mulig for meg med de fortrinnene jeg har inn i et menneskemøte, andre må finne ut hva som er sine fortrinn. Sin beste måte å møte på.

– Vi må også tåle å høre setningene fra kollegaer og selv våge å uttale: «Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre, nå finnes ingen metoder, kan du hjelpe meg å finne ut hvordan det er klokt å møte ungdommen nå?» Når du ikke aner hva du skal gjøre, når ikke det er noen metoder igjen som passer, når det bare er deg og ungdommen. Da er det en metode igjen – deg selv. Den du er. Og det er ofte det mest virkningsfulle. Menneskemøtet direkte. Vi må hele tiden gå fra refleks til refleksjon.

Dialog og medbestemmelse
Thomas Høiseth tror på kraften i medbestemmelse og dialog som nå sprer seg i barnevernet.

Flere og flere tar dialogen med barna: Er det noe jeg kunne gjort annerledes, hvordan ser du på dette? Hvordan opplever du møtet med meg? Vi justerer språk, utforsker og forstår hverandre bedre.

Men han tror ikke det går an å instruere kjærlighet.
– For meg er kjærlighet noe som ikke kan instrueres. Vi kan snakke om å søke og finne mening. Men kjærlighet…

Thomas tenker høyt:
– Det er noe med hvilke ord vi bruker. Men å elske, ja, elske noen, det kan jeg bestemme meg for. Da funker det å forsøke å elske ungdommen som seg selv, smiler han. Og gjengir bruddstykker av en fortelling om en mor til en sønn han fulgte i flere år. En mor som aldri møtte opp. Som var redd for å møte meg. Hun skrev brev og ringte, men møtte meg aldri.

– Da sa jeg til henne: «Jeg vil det beste for sønnen din, jeg er glad i sønnen din, ikke på samme måte som du er, men jeg vil han det beste.» Jeg fulgte ham i flere år. Men Emil dør tidlig i 20-årene. Først da møter jeg moren som jeg har hatt kontakt med i flere år på telefon og gjennom brev.

– Hun ringer: «Jeg har ingen som kan tale i begravelsen, Kunne du tenke deg å holde en tale om Emil?»  Jeg blir satt ut, glad over tilliten og spør hvordan hun skal komme seg til kapellet, om jeg kan hente henne. Det kunne jeg. Det ble første gangen jeg møtte henne. På veien til sønnens begravelse. Det ble et møte med et menneske som jeg hadde noe felles med. Det var mulig å vise aksept og respekt, likeverd og gjensidighet.

Jeg verdsetter at hun fortsatt sender meg julekort. Jeg skal aldri glemme verken henne eller Emil, sier Thomas stille.

Han trekker fram hvordan dette er eksempel på at det er livet selv, menneskene, relasjonene, som er systemene. Det er menneskene som bærer, berører og kan gjøre en forskjell for hverandre. Dette kan ikke gjøres om til noen metode.

Som hjelper må du våge å gi følelser, da risikerer du å bli såret, det er ikke uprofesjonelt, det er det som er hjelpekunst. Om du ikke våger å få blåmerker i møte med et annet menneske, blir du fattig. Og du har i hvert fall ikke noe i menneskeyrker å gjøre.

Forventingsmuligheter
Thomas forteller:
– Min far var psykisk syk over lengre tid. På et tidspunkt da han hadde mistet perspektiver på liv og samliv sa han til meg: «Thomas, kan du ikke slutte å ha forventinger til meg?» «Greit,» sa jeg, «men da kommer jeg ikke til å regne med deg. Det kommer til å gjøre noe med vår kontakt og til kona og ungene mine. Uten forventninger, forsvinner du for meg – og det vil vi vel ikke?» Han skjønte og svarte: «Glem det.»

– Dette har fått meg til å reflektere mye over hvor viktig det er å fortsette å ha forventninger til mennesker – i forventningen ligger troen på den andres bidrag, den andres mulighet til å mestre noe. Men forventingene må ikke bli urealistiske. De må være akkurat passe. I møte med barn og unge må vi våge tydelige forventninger. Det viser at vi tar dem på alvor.

Verdiforankring skaper retning
Høiseth er heller ikke så opptatt av å skille så skarpt mellom jobb og privatliv.
– Hvordan kan vi investere i ungene uten å bruke privatlivet vårt? Vi må bare vite hvor grensen går og at vi alltid trekker inn det vi gjør for barnets del, ikke for vår del. Det er ikke riktig å systematisere dette.

Men nå er Høiseth i full gang med å lage verdigrunnlaget for å lage en plogspiss, en retning for alle ansatte i Aleris. Det som skal kjennetegne dem er at de tør å spørre dem de hjelper: Er hjelpen god nok? God hjelp må oppleves, ikke defineres av hjelperne eller andre fagpersoner.

Jeg vil få til gode menneskemøter som er samspillende og anerkjennende.

– Og, alle skal være verdiforankret på en måte som gjør at de kan møte en hvilken som helst ungdom i en hvilken som helst situasjon – fordi de selv er verktøyet. Jeg vil også vektlegge at alle mennesker er en del av samfunnet. Samfunn er et av de fineste ordene jeg vet, sier Thomas Høiseth. 

Et menneske er dypest sett en organisme som ikke på noen måte er i stand til å klare seg selv uten å stå i forhold til en del av et samfunn.

Av Eva Dønnestad og Anders Dovran


Våre nyheter