Om å kommunisere uten ord.
På barnehjemmet går den kroppslige samtalen hele tiden ved siden av den verbale. Det er som om hvert blikk og hver bevegelse teller. Når barna trenger å bli kjent med sine egne tanker og følelser blir den kroppslige kommunikasjonen ekstra viktig.
Jeg kommuniserer med barna med hele meg. Vi snakker sammen med hele oss.
I alt og ett må jeg være bevisst på barnas behov for å lære seg selv og verden å kjenne.
Jeg må ta på dem, vise egne følelser og bruke referanser fra eget liv. I avvisning og i kontakt. I motstand og i flyt. Alt som er meg må være med meg i jobbingen. Alt som er risset inn i meg. Min egen barndom. Min egen oppvekst. Den jeg er. Det jeg er. Det er hele barnet og hele meg.
Det er som om vi møter hverandre med hver vår innside og på den måten gir hverandre små oppdagelser om hvordan ting henger sammen når det kommer til det å være et lite menneske i en stor verden.
Her og nå er ikke jeg større enn barnet. Det er bare denne lille stunden. Bare oss to og verden rundt. Bare det vi kjenner her og nå. Akkurat nå eksisterer ingen større teorier, ingen fine metoder, ingen dype faglige refleksjoner. Barnet er fullt og helt. Jeg er fullt og helt. Vi er her og nå. Sammen oppdager vi noe annet. Noe ukjent. Noe større. Vi studerer sola, lyset, skyene, trærne, vinden og krystallene i snøen. Vi oppdager nye smaker, sniffer inn nye lukter og tar inn fremmede lyder. Vi puster med samme rytme. Vi oppdager hverandre. Vi oppdager verden slik den er akkurat her. Slik den er akkurat nå.
Disse øyeblikkene hvor vi bare er sammen uten at vi nødvendigvis gjør noe spesielt er helt spesielle. Ofte er det i disse øyeblikkene jeg får tak på en eller annen utvikling hos barnet eller ser noe som jeg ikke har sett før. En annen side av barnet, den barnet egentlig er.
«Der er du!»
«Hei, lille venn!»
«Nå kan vi bli kjent!».
Jeg kan bruke så mange ord jeg bare vil, men ekte relasjoner kjennes best i kroppen.
På barnehjemmet vil jeg aldri kunne bygge et eneste relasjonelt byggverk om jeg ikke setter mitt eget relasjonelle mot på prøve. Om jeg ikke går lenger enn ordene og beveger meg mot det ukjente. Til det rene møtet og alt ordløst mellom oss. Om jeg ikke tør å være til stede her og nå, i dette øyeblikket, i denne stunden, i dette rommet. Om jeg ikke tør å bli kjent med mer enn ord.
For det er først når vi blir kjent uten ord at vi kommer dit at ordene likevel sier alt:
Voksen: «Så mye du spiser i dag…»
Barn: «Det er fordi maten smaker så godt når du er her.»
