RVTS Sør

– Vi er både natur og kultur

– Vi er både natur og kultur og må i alt helsearbeid utvikle en forståelsesramme som ivaretar begge disse aspektene av den menneskelige væren. Tilgangen til meningen ligger ikke i det biologiske. Min åndelighet og min spiritualitet er også en del av min væren, sier allmennmedisiner Anna Luise Kirkengen som har forsket på hvordan krenkede barn blir syke voksne.
Foto: NTNU

RVTS Sør

RVTS Sør
Nyheter

Publisert: 31.05.2018 01:00

Mennesker som er krenket og skadet går som oftest før eller siden til legen. De oppsøker medisinfaglige profesjonelle fordi de plages av noe og fordi plagene kjennes kroppslig. Her leter legene etter mulige eller sannsynlige årsaker til plagene i kroppen, men der finner de ofte virkningen av det mennesker har opplevd og vært utsatt for. De forutgående opplevelser er ikke nødvendigvis kjent for legene, og kanskje tenker ikke en gang personene som oppsøker hjelpen at det som plager dem er en følge av erfaringer. Jeg ser et grunnleggende behov for å utvikle et helsevesen der virkningen av erfaringer – som jo alle blir kroppsliggjort – blir sett i en sammenheng og tolket innenfor rammen av levd erfaring. Bare slik kan det tradisjonelle, men uhensiktsmessige, skillet mellom kropp og sinn oppheves. Skillet mellom det somatiske og det psykiske, mellom den somatiske og den psykiatriske medisin, sier hun.

Vi trenger følgelig en helt ny forståelse av det udelte mennesket.

Overflatedata gir ikke innsyn
– Forståelsesrammen i alt helsearbeid må endres og bli både helthetlig og flerfaglig. Det objektive blikket utenfra kan ikke erkjenne, bare avlese.

Medisinsk forskning handler for det meste om å samle og systematisere målbare overflatedata, avlest av kroppen ved hjelp av teknologi og omformet til tall og mengder. Denne form for kunnskapsbygging må aldri forveksles med innsyn.

– Slike abstraherte data gir bare begrenset kunnskap om enkeltmenneskers liv.  Slik generell kunnskap er et for snevert grunnlag for behandling av en bestemt person. Å forstå vedkommendes helseproblemer forutsetter en dypere dialog med personen for at faglige råd og tiltak kan bli hjelp, sier Anna Luise Kirkengen.

– Medisinsk behandling skal ideelt sett gjøre syke mennesker uavhengig av helsevesenet. For å kunne oppnå det, må behandlerne være kjent med den sykes livsverden. Det er bare mulig hvis de menneskene som ber dem om hjelp, hjelper sine behandlere til å kunne forstå ved å beskrive opplevelser som belaster og tynger, siden slike opplevelser kan tenkes å ha skadet deres helse.

Profesjonelle hjelpere bør være oppmerksomme på kompleksiteten i menneskers livsfortellinger, i og med at kropp og sinn ikke er atskilt.

– Et språkskapende arbeid er nå påkrevd, ikke bare for å kunne begrepsfeste det udelte menneske med sine kroppsliggjorte erfaringer, men like mye for at hjelpere også kan tolke meningen i den sykes erfaring riktig. Å sette ord på erfaringer, og deres betydning i livet og samlivet med andre, er essensielt i en behandlingsrelasjon, understreker Kirkengen.

Du kan ikke gjøre en eneste erfaring uten gjennom kroppen. Dessuten er vi sosiale og relasjonelle vesener. Hvordan erfaringer skrives inn i kroppen og kropper skrives inn i kulturen, det formes av verdi- og symbolsystemer. Det vil si normer og språk, som vi er en del av.  Og disse er jo igjen en del av større politiske sammenhenger og maktstrukturer. 

Sammenhengen mellom erfaring og kroppslig uttrykk kan ikke avleses entydig utenfra. Denne trer bare frem ved at hjelperen lytter og prøver å forstå den andres beretning om sitt levde liv.

Tabu og skam
Kirkengen forteller om hvordan hun i sin tidligere kliniske praksis som fastlege møtte kvinner som kom til henne med smerter i underlivet.

–  Et tilsynelatende medisinsk og gynekologisk problem viste i flere av tilfellene seg å henge sammen med enten tidligere eller pågående seksuell overgreps- og voldserfaring.

Det er fortsatt mer skambelagt å ha «sår i psyken» enn sår på kroppen.

Mange som sliter med eksistensiell smerte, omtaler denne smerten heller med medisinske symptom-navn enn å fortelle i klartekst hva som plager eller belaster dem. Samtidig er det i vår kultur mer akseptabelt å fokusere på kroppslige symptomer når en person oppsøker en lege med en smerte som har en dypere kilde og handler om eksistensielle forhold, sier Anna Luise Kirkengen.

Krenkede barn blir syke voksne

Barn som vokser opp i kaotiske familier eller med grenseløse voksne, uten en trygg tilknytning og uten å bli møtt med respekt, blir ofte syke voksne. Ingenting er mer dødelig enn å vokse opp med omsorgspersoner som viser forakt for et barns integritet.

– Vonde og vanskelige erfaringer i barndom og oppvekst som ikke bufres og ikke dempes med egnede mottiltak virker som en gift som skader kroppen og fremmer sykdom. Derfor er det så viktig å forhindre at barn opplever krenkelser, og å hjelpe de av barna som har lidd overlast å begrepsfeste og overvinne disse skadelige erfaringene, sier Anna Luise Kirkengen.

I arbeidet med et forskningsprosjekt om hvordan tidlig krenkelse kan omformes til senere sykdom møtte hun syke voksne som hadde blitt krenket som barn.

Det er anerkjent at man kan bli psykisk syk av overgrep og forsømmelser, men helsevesenet har inntil ganske nylig ikke forstått at slike erfaringer også påvirker kroppen.

Det samsvarer med hennes erfaring fra praksis og hennes egen forskning, og det vises i studier fra et stort og stadig voksende forskningsfelt.  En barndom belastet med vond og vanskelig erfaring, det som nå kalles giftig stress, kan føre til mange helseproblemer. Disse kan omfatte angst, depresjon, hallusinasjoner, dissosiasjoner og psykoser, alkohol- og rusproblemer, overvekt, diabetes, kroniske lungesykdommer, hjerte- og karsykdommer, kroniske betennelser og smerter, hyppige infeksjoner og enkelte former for kreft.

Gå i dialog med de du skal hjelpe
Både psykologien, psykiatrien og den somatiske medisinen, bidrar til at virkningen av å oppleve vold, vanskjøtsel eller forakt tidlig i livet medfører diagnostisering som del av en sykdomshistorie.
– Jeg selv har i min forskning valgt å bruke en fenomenologisk tilnærming for å kunne nærme meg mennesker som trenger hjelp som hele mennesker.

– Hva har du gjort?
Jeg har gått i en dialog med dem det gjelder om hva de tror deres helseproblemer kan være uttrykk for, og hvilke opplevelser de muligens kan knyttes til. Det åpnet ny innsikt og forståelse av personens selvforståelse og selvaktelse, eller manglende selvrespekt.

Slike samtaler handler om opplevelser av egen kropp og følelsesliv, om forholdet til andre mennesker og om livsomstendigheter. I løpet av slike samtaler framtrer en form for livsfortelling som kan sammenholdes med de vanskelighetene og plagene personen søker hjelp for. Da blir sykdom forståelig og funksjonsfeil begripelig. Derved blir det lettere å gi riktig hjelp, mener hun.

– Samtalene innebærer muligheten til å se logikken som forbinder erfaring og kropp. Det betyr at de gir adgang til en felles forståelse av hvordan dette menneskes erfaring av krenkelse, misbruk, mishandling eller ydmykelse er blitt kroppsliggjort.

Det ligger ikke alltid en fortelling klar til meg. Mange pasienter har ennå selv ikke ord på krenkelsene, de kan følgelig ikke «fortelle sin sykdom». Hadde de kunnet det, ville de ikke blitt syke, tenker jeg.

Selvsagt har noen også hele fortellingen klar for seg selv, men de har aldri våget å fortelle den – eller de har prøvd og ingen har villet høre. Derfor er det å sammen finne ord til det ordløse, en forutsetning til både forståelse og heling, sier Kirkengen.

Les også: Å lytte seg inn til det ingen fortalte

Av: Eva Dønnestad og Anders Dovran


Våre nyheter