RVTS Sør

Varmere systemer gjennom traumeforståelse

Den dagen vi forstår at traumeforståelse – og det å lytte til dem det gjelder – er nøkkelen til å løse mange samfunnsspørsmål, vil vi spare mennesker for enorme lidelser og statsbudsjettet for tilsvarende summer, sier Inga Marte Thorkildsen.
Foto: CF-Wesenberg/kolonihaven

RVTS Sør

RVTS Sør
Nyheter

Publisert: 17.05.2018 21:00

– Dette er en av de store politiske sakene for meg. Det handler om hva slags samfunn vi vil ha, om rettferdighet og likeverd og barns rettigheter – og om riktig bruk av samfunnsressurser, fortsetter Thorkildsen.

Thorkildsen mener verdiene og menneskesynet som ligger til grunn for traumeforståelsen er viktig.

– Den søker å forstå, fremfor å beskrive og kategorisere. Den vektlegger å møte barn og unge som er utsatt for påkjenninger med varme og forståelse, ikke kjeft eller korreks av atferd.

Traumeforståelsen har også gitt oss fakta om hvordan krenkelser påvirker hjernen og dermed barnets utvikling. Men traumeforståelsen gir også håp, fordi hjernen er plastisk. Det er mulig å fylle på med det mennesker ikke har fått som barn. Store doser kjærlighet. Rytme. Nærhet. Varme. Da vil nye forbindelser være med å hele. Traumebevisst omsorg vektlegger å forstå barn i lys av hva de har opplevd, sier Inga Marte.

Vi må alltid lete etter det som er friskt i folk, også når de er syke.

– Noen ganger er psykisk sykdom, eller aktivering og uforståelig atferd, naturlige reaksjoner på krenkelser eller neglekt. Vi må forstå smerten bak de ulike reaksjonene, uttrykkene og symptomene. Vi må finne ut hva som er viktig for barn og unge slik at de finner mening

Hjelperen er verktøyet
– Jeg er sterkt kritisk til et instrumentelt syn på mennesket. Det er for mange som selger trylleformler som skal virke på folk, nesten uavhengig av hva slags liv de lever. Men det er ikke troverdig, bryter hun engasjert ut.

–  Jeg vil ha tilbake det genuine, få fram hvor viktig det er å virkelig bry seg. Hjelperne må bruke seg selv som sitt viktigste verktøy, med hjertet foran. Slik barn og unge ber om, sier hun.

For å gi best mulig hjelp og omsorg må vi lytte til dem det gjelder. Menneskenes egen stemme er kraften i dette arbeidet. Hjelperne er verktøyet. Det er sunt at vi nå vender blikket mot hjelperrollen, og ikke gjør oss så avhengig av metodene. Vi vet jo at relasjonen er det viktigste.  Det er mennesker som hjelper mennesker, understreker Thorkildsen.

Det er relasjoner som heler, da må vi la mennesker få møtes på måter som skaper en relasjon. De må ha tid, blant annet.

Brytningstid
Inga Marte beskriver tiden vi lever i som en brytningstid.

– Vi er nødt til å lytte til de såkalte «brukerne», ikke minst barn og unge. Det er de som er hovedpersonene, de som vet best hva som fungerer og kjennes godt. Skolen er jo til for elevene, det er de som er hovedpersonene. På samme måte er barnevernet til for barna. Vi er til for dem som trenger tjenestene og må ta deres liv og innspill på alvor.

Vi må skjønne at erfaringskunnskap er kunnskap, og vi må forstå mer av denne kunnskapen og hvordan den kan brukes i praksis.

– Fremdeles får vi høre at vi må slutte å snakke om kjærlighet. I stedet skal vi helst bruke kliniske termer som skaper avstand. Det er jeg uenig i. Kjærlighet handler om varme, om ekthet. Om å våge å bli glad i. Alle mennesker trenger kjærlighet. De som har fått lite kjærlighet, trenger kjærlighet desto mer.

– Barn som ikke en gang har valgt å tilbringe hele sin barndom i institusjonene voksne har laget, trenger selvsagt at voksne evner å vise kjærlighet i møte med dem. Dette handler i bunn og grunn om barns rettigheter, og om barns mulighet for vekst og utvikling, sier Inga Marte.

Vit hva du føler og gjør noe med det
– Følelser er ikke uprofesjonelt. Som Kari Killén sier: Det er profesjonelt å vite hva du føler, plassere det og gjøre noe med det. Dette gjelder ikke minst for alle voksne som skal jobbe med barn, de må faktisk ha kontakt med og evne til å regulere egne følelser slik at de kan være der for barnet, sier Inga Marte som også en periode fikk arbeide med dette i praksis gjennom sitt engasjement i Forandringsfabrikken.

Gjennom arbeidet her så Thorkildsen hvor lett det er at barn og unge i våre systemer blir til en sak som skal behandles eller en vare som skal leveres videre.

Problemer individualiseres og skam blir avvik
– Jeg har sett det samme i voksensystemene, sier Inga Marte.

Mange av de som trenger velferdsstaten mest er dypt frustrerte fordi de ikke opplever å bli tatt på alvor. Mange opplever at de møtes av en ferdig definert oppskrift på hva de trenger.

– Ta for eksempel psykisk helsevern. Den biomedisinske forståelsen og jakten på psykiatriske diagnoser reduserer menneskers naturlige reaksjoner til noe sykt. Forskning viser jo at en svært høy andel av pasientene har barndomstraumer.

Ny tid med helhetlig tilnærming
– I stedet for å reagere på urett, engasjere oss og ta vekk noe av skammen, så individualiseres problemene. Menneskers skam blir et avvik, en sykdom, i stedet for at det sees på som en konsekvens av undertrykking, krenkelser, utrygghet.

I verste fall bidrar systemet til å glatte over overgrep, bagatellisere og ansvarsfraskrive. Systemet kan til og med sette mennesker i fare.

– Dette er ikke de ansattes skyld, dette er politikk. Vi trenger et oppgjør med dette, og en ny tilnærming. En tilnærming som forstår betydningen av verdighet og som tar innover seg hva skam kan gjøre med mennesker. I dag legitimeres behandling og metoder som vi ikke ville ha akseptert på våre nærmeste. Heldigvis har flere og flere nå tatt til motmæle, folk som selv har kjent behandlingen på kroppen. Barn og unge reiser seg over hele Norge og ber om en annen tilnærming. Jeg kjenner på håp om en ny tid, en grunnleggende forandring. Men den kommer ikke av seg selv. Vi må stå på, sier hun.

Varme opp systemene og relasjonene
– Et helt vesentlig spørsmål å stille dem vi skal hjelpe, er: Hva er viktig for deg? Vi må gi barn og unge som har det vondt, store doser kjærlighet. Vi må lage rom slik at de kan komme med sin livsfortelling, og sette ord på hva som er viktig for dem. Når noen lytter, virkelig bryr seg, blir det gode menneskemøter som kan bety en forskjell for barn og unge. Tillit er helt avgjørende.

Inga Marte vil, inspirert av Forandringsfabrikkens verdier som snakker om varmeutvikling – varme opp systemene. Systemer som er til for barn og unges beste. Systemer skal bestå av mennesker som viser kjærlighet og interesse. Som skjønner at det ikke er uprofesjonelt å sende bursdagsgratulasjon til ungdommene de jobber med. Eller by på seg selv, om det kan bygge tillit og kontakt. Til gjengjeld vil hun frigjøre tid for dem, avbyråkratisere og bruke ressurser der de trengs.

Språk og samskaping er viktig
Thorkildsen understreker at relasjonen, menneskemøtet, er helt sentralt for tillitsbyggingen. Og tillit er nødvendig for at mennesker skal dele det mest smertefulle.

Skal vi bygge tillit, må vi ikke bruke språk som skaper ubalanse i maktforholdet. Vi er i ulike roller, men vi er ikke kunde og bruker. De vi skal hjelpe har et navn. Vi er en som skal gi hjelp som møter en som trenger hjelp.

– Samarbeid i denne relasjonen er helt avgjørende. Vi må samarbeide med dem som trenger oss. Og da er barnet/ungdommen et subjekt vi skal styrke og støtte, ikke et objekt vi skal gi noen svar. Dette kalles «samskapingsparadigmet» på fint; vi skaper noe sammen. Da må vi gjøre det vi kan for å minske avstanden og øke tilliten. Jeg tror kjærligheten – varmen og forståelsen, det genuine menneskemøtet – er med på å fremme tillit i relasjonene, sier politikeren.

Thorkildsen tror også flerfaglighet og tverrfaglighet blir viktig for tjenestene framover, i tillegg til at hun vil slå sammen flere tjenester.

– Det er for mange samarbeidsmøter, sier hun.
– I stedet bør vi stille oss – og ikke minst innbyggerne – spørsmålet om vi trenger alle de ulike tjenestene, eller om de bidrar til dobbeltarbeid og forvirring.

Hun ønsker seg lett tilgjengelige tjenester som kan stille opp med en gang folk trenger det, og som består av folk som kan mange ulike ting. «Stangehjelpa» viser vei, mener hun, og jobber for det samme i Oslo. Denne måten å tenke på fremmer menneskeligheten, samtidig som den er mye mer effektiv enn den tradisjonelle «henvisningsmåten». På Stange har de sluttet med utredninger, diagnoser og vedtak. I stedet går de rett på sak og spør folk hva som er viktig for dem. Og så hjelper de dem med det. For når folk sier at de trenger hjelp, så trenger de ingen «second opinion».

Fellesskapet  - det store VIet

I tillegg til relasjonen har alle mennesker behov for å kjenne seg verdsatt i et fellesskap. Dette blikket må vi få fram også i barnevern og psykisk helsevern.

– For barn og unge handler forandringsprosesser om mer enn livet i fosterhjem, institusjon eller terapirom. Det handler mest om kontekst og livet utenfor. Om venner, engasjement, å kjenne seg betydningsfull i fellesskapet. Og selvsagt om økonomi, bolig, arbeid. Derfor er fordelingspolitikken helt grunnleggende, sier Inga Marte Thorkildsen.

Feilbarlighet, ikke flinkisseri
Hun påpeker at vi lever i en flinkiskultur med stort press.

– Det dukker stadig opp nye grupper barn og unge som er stresset, plaget av angst og selvforakt fordi vi bygger samfunn som gjør dem syke. Det er ikke lov til å gjøre feil. Vi voksne inviterer uten å være klar over det, til fasadebygging med våre idealer. Jeg har kjent på prestasjonsjaget selv. Dette er noe vi må ta oppgjør med. Vi må slutte å bygge systemer som bidrar til flinkisseri. Vi må gi mennesker lov til å feile. Vi må trene på å kunne vise sårbarhet. Og det tør vi bare om noen tar imot oss når vi gjør det. Det samme gjelder i møte med barn og unge som sliter, de trenger også noen som deler sårbarheten med dem. Som lar dem feile og som lar dem reagere og være hele mennesker med sår, feil, mangler, men også ressurser og gull i seg, sier Inga Marte Thorkildsen.

Av Eva Dønnestad og Anders Dovran


Våre nyheter