RVTS Sør

Det usynlige barnet

En av den finske forfatteren Tove Janssons mange fortellinger fra Mummidalen handler om et usynlig barn. Den vesle jenta heter Ninni, og har blitt usynlig fordi ingen var glad i henne, og fordi voksne mennesker oppførte seg skremmende mot henne.
Illustrasjonsbilde: Matheus Bertelli, Pexels.com

Publisert: 20.04.2018 09:46
Spaltist

Hun har en bjelle rundt halsen slik at andre kan høre at hun er der, men synlig blir hun ikke før hun fra så vidt å tørre å snakke med pipestemme blir rasende sint og bruker stemmen høyt og tydelig. Da tar hun form og viser seg slik at de andre kan se henne.

Etterpå ler hun så høyt at hele brygga rister.

Det er en vond og nydelig historie om å bli usynlig fordi man har det fælt for så å komme tilsyne igjen i trygge omgivelser når man får mulighet til å finne igjen stemmen sin.

Det er en historie om at livet kan bli bedre. Det er en historie om håp.

Kanskje det går an å si at Modum Bad er en slags Mummidal?

Dit kommer det mange mennesker som har hatt det vondt og vanskelig i livene sine for å få hjelp til å bli synlige igjen i egne og andres liv.  Mange går i ulike former for terapi for å få til det.

Noen av dem som tilbringer tid på Modum Bad får hjelp av kulturleder og sangpedagog Helge Harila. Det han tilbyr, er ikke et terapeutisk tilbud i og for seg, men kommer i tillegg til og i samarbeid med det behandlingstilbudet teamet rundt pasienten tilbyr.

Helge hjelper mennesker til å finne igjen stemmen sin – bokstavelig talt.

Jeg spør Helge om hva folk forteller når de kontakter ham. «Noen mennesker har negative erfaringer med sin egen stemme», forteller Helge, «det være seg sin egen indre opplevelse av stemmen eller opplevelser de har hatt hvor andre personer har kommentert stemmen deres på en negativ måte. Det har gjort at de har utviklet et negativt forhold til sin egen stemme.»

Negative kommentarer treffer jammen hardt, tenker jeg.

«Andre har fått tilbakemeldinger på at de snakker med lav stemme og dermed virker lite interesserte eller uinspirerte. De ønsker råd om hvordan få mer kraft i stemmen. Noen har også gjennom sin lidelse mistet kraften i stemmen sin og ønsker å gjenvinne den», forteller Helge videre. «Noen trenger hjelp til å utvikle stemmen til å bli tryggere i situasjoner både på jobb og i sosiale sammenhenger.»

Som hos det usynlige barnet i Mummidalen kan stemmen bli borte når man ikke blir møtt på en god måte av andre mennesker, bekrefter Helge.

Noen trenger å bli møtt av en som kan speile stemmen og fortelle at den er unik og verdifull. Er man blitt trykket ned av andre og har fått et dårlig selvbilde, så slår det ut på stemmen og egenopplevelse av den – noe som igjen bidrar til mindreverdighetsfølelse dårlig selvbilde.

Her kan et møte med en stemmepedagog være med på å endre den negative selvforståelsen og gi personen og stemmen tilbake noe av den tapte verdigheten.

Jeg blir glad for å høre at det finnes håp. Det går an å hjelpe mennesker til å bli glad i stemmen sin og fylle den med kraft. Hva gjør du, spør jeg Helge. Hvordan hjelper du mennesker til å finne igjen stemmen sin?

«Jeg tenker jeg kan speile de pasientene som kommer til meg», svarer Helge. «Jeg kan gi dem tilbakemeldinger som samsvarer med virkeligheten om hvordan deres stemme lyder, hvordan stemmen fungerer og ikke minst om hvilke muligheter den har – de har. Jeg kan gi dem en «verktøykasse» med øvelser som styrker og trygger stemmen. Jeg kan oppmuntre dem som ikke har tro på egen stemme til å bruke den mer aktivt og dermed få bedre følelse med den.»

Og så kommer det som nesten er like magisk som når Tove Janssons usynlige barn plutselig blir synlig: «Mange har fått verdigheten sin og stemmen sin tråkket på. Jeg kan gjennom å styrke stemmen være med på å hjelpe dem til å finne en bedre selvfølelse og på sikt en følelse av større verdighet.

Deres stemme er også viktig!»

Alle mennesker og alle stemmer er viktige.

Jeg er helt enig med Helge.

Men jeg tror ikke vi alltid er gode til å vise i praksis at det er sånn. Mange ungdommer i dag tror for eksempel ikke at de er bra som de er, og tror de må være pene og flinke hele tiden.

Mannen min, Heming, er kirurg og arbeider blant annet med smerter i kjeve og ansikt. Noen av de ungdommene som kommer til utredning og behandling hos ham har fått store plager i hals, ansikt og hode. De skjønner ikke hvorfor.

De vil ha hjelp. De vil at smertene skal fjernes.

Når Heming trykker litt på muskler her og der, skvetter de til. Det er sjelden kjeven det er noe galt med. Det er sjelden ungdommene har alvorlige og sjeldne sykdommer. Den vanligste årsaken til smertene er muskelspenninger.

Ungdommene har fått vondt i musklene fordi de puster galt.

I stedet for å puste med magen slik at magen går ut og inn som en liten ballong, puster de bare med brystkassen. Hvorfor det? Jo, fordi de har fått det for seg at magen skal være flat og stram som et vaskebrett eller en six-pack. De liker ikke at magen buler ut når de puster. Det kan jo likne på en mage med litt fett. Når ikke mellomgulvet får lov til å presse magen utover, kan ikke mellomgulvet hjelpe til med å fylle lungene med luft. Da må i stedet musklene i skuldrene og på halsen trekke brystkassen oppover for å få lufta inn i lungene. Det er tungt arbeid. Musklene må jobbe hele tiden, og tilslutt begynner de å trenge hjelp av nakken, kjeven og hodet, som også begynner å gjøre vondt.

Å bite tennene sammen, er et uttrykk. Men vi gjør det ofte også helt konkret. Gjør vi det utenom når vi tygger mat, blir vi slitne og stramme i kjevemuskulaturen, har Heming fortalt.

Det hender mannen min henviser pasienter videre til sangpedagoger som Helge. Ungdommene trenger å lære å puste.

Det stemmer med det Helge sier. «Noen av dem jeg møter opplever at de ikke er i kontakt med sin egen pust lenger. De ønsker å komme i kontakt med den, men trenger veiledning for å finne en dypere og riktigere pust. Andre strever med bindinger, anspenthet og låsinger i kroppen, og ønsker å finne ut om det å arbeide med stemmen kan være med å løse opp det som er forknytt.»

Vi er bare ett system. Vi kan ikke tenke at vi kan dele inn mennesker i kropp og sinn. Kroppogsinn er ett system. Ett. Hvordan vi har det inni oss kan gi smerter i kroppen og pipestemme. Å arbeide med stemme og pust kan bidra at selvfølelsen blir bedre og smertene mindre.

Å puste med magen, å bli sint av og til, og å le høres lurt ut.

Hva sier de som har vært hos deg og fått hjelp, spør jeg Helge.

«Noen kommer til meg og sier at de har fått inspirasjon til å bruke stemmen mer når de kommer hjem. De vil delta mer på arenaer hvor stemmen må brukes, det være seg teaterlag, kor eller band. Slik sett er jo frukten av stemmetreningen å bli mere sosial, møte mennesker og få nye opplevelser.

Andre har kommet til meg og takket for at jeg ville lytte til stemmen deres. Symbolsk har det vært viktig for noen pasienter og gitt dem verdigheten tilbake.

Jeg håper de reiser herifra med troen på at alle stemmer er unike og viktige – også deres.»


Mannen min sier at pasientene hans blir overrasket – hver gang. Det er liksom så enkelt med muskelsmerter som forklaring at det er vanskelig å tro på den. Men det krever øvelser og riktig avslapping for at muskelspenningene skal bli bedre.

Han har vist meg øvelsene. Man må rett og slett sitte med åpen munn og måpe med den ene armen dinglende etter fingrene fra tennene i nedre del av munnen.

Helges råd til alle om hvordan pusten kan bli bedre og stemmen sterkere er:
«Det aller viktigste er jevnlig trening av stemmen. Som alt annet er det gjentatte repetisjoner som fungerer. Den daglige treningen, det daglige fokuset på stemmen, vil gjøre underverker. Til slutt vil teknikkene feste seg og bli en del av deg.»

Altså – bruk stemmen din. Hver dag!

«Men det er også viktig med hvile for stemmen. Lytt til kroppen og til stemmen. Stemmen gir ofte beskjed når du trenger hvile. Føles stemmen sliten, skal du lytte til den og gi den hvile. Rovdrift på stemmen over tid skaper ofte problemer.»

Her blir det fristende å smette inn en kommentar om at å hvile egen stemme kan kombineres med å lytte til andre og gi andres stemme plass.

«Mye i livet handler om å finne balanse. Så også med stemmen og god stemmebruk. Det handler om balanse mellom pust og støtte, mellom energi og avspenning. Finner man den rette balansen er mine erfaringer at mye faller på plass. Ofte fungerer begrepet «less is more» også på stemmen. Tar man i for mye, vil for mye, prøver å skape seg en stemme som er unaturlig eller kompenserer på feil måte, kan det ofte gi uheldige utslag. I noen tilfeller kan det gi stemmelidelser. Målet er å la stemmen få komme frem slik den er, uten å lage den til noe spesielt.»

Min tolkning av Helges råd blir blir: Finn din egen stemme, ikke prøv å kopier noen andre.

Hemings råd er:  «Ikke bit tennene sammen. Pust med magen.»

Min oppsummering helt til slutt blir:

Syng og le ganske mye, og måp litt mer.

(Jeg er sjelden objektiv i mine betrakninger i denne spalten. Men denne gangen er det ekstra viktig for meg å fortelle at jeg sitter i styret i Modum Bad, og derfor ikke på noen måte er objektiv til tilbudet der. Helge Harila har jeg gleden av å kjenne litt fra før og mannen min har jeg vært gift med i nesten 25 år. Håper likevel at en subjektiv spalte kan by på inspirasjon til å bruke stemmen, slutte å bite tennene sammen, måpe litt mer og puste med magen)



Anne Kristine Bergem

Anne Kristine Bergem er psykiater med videreutdanning i gruppeterapi og en mastergrad i kommunikasjon og ledelse. Hun har arbeidet både klinisk, med fagledelse og med administrativ ledelse i offentlig og privat sektor. Hun er tidligere leder i Norsk psykiatrisk forening, fagrådgiver i BarnsBeste - nasjonalt kompetansenettverk for barn og pårørende, samt at hun er forfatter, spaltist og foredragsholder. Hun er spesielt opptatt av psykisk helse, kommunikasjon og barn og unges oppvekstvilkår.


Våre nyheter