RVTS Sør

Hvorfor må Tore få løpe?

Noen barn reagerer på stress og uro ved å løpe vekk når de synes verden blir for vanskelig. Hvorfor er det så viktig – og riktig – at vi som hjelpere, foreldre, fosterforeldre og voksne lar barnet løpe av sted, når vi egentlig ønsker at det skal bli?
Illustrasjonsfoto: Pexels.com

Profilbilde

Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsrådgiver, RVTS Sør

Publisert: 27.04.2018 08:00

– Varme, kjærlige voksne som forstår hvorfor barnet løper, og tar det imot når det kommer tilbake, kan være nøkkel til heling for barn som har opplevd store belastninger i livet. Det gir barnet tid, rom og trygghet til å roe seg ned, og signaliserer nettopp det at barnet ikke trenger å løpe lengre, at vi er her for barnet, forteller spesialrådgiver i RVTS Sør Pål Solhaug.

Løp for livet
Det finnes ikke vanskelige barn. Men det finnes mange barn som har det altfor, altfor vanskelig. Som har det så vanskelig at de møter hver dag med frykt, utslitt frykt, og ikke får til å samhandle med verden rundt.

Historien om Tore er et godt eksempel. Tore var et omsorgssviktet barn. Han hadde flere fosterhjemsopphold bak seg, og mange traumer i bagasjen. Tores faste reaksjon på når det ble for mye for ham, var å stikke av. Det hadde han gjort siden han gikk i barnehagen. Fikk han ikke mulighet til å løpe av sted, ble han voldelig.

– På tross av tilrettelegging endte ofte skoledagene med kraftige sinneutbrudd, og mange av elevene var redde for ham. Etter hvert sinneutbrudd stakk Tore av og personalet måtte ut for å lete etter ham, forteller spesialrådgiver i RVTS Sør, Tone Weire Jørgensen i denne artikkelen.

– Skolen prøvde mange forskjellige strategier for å hjelpe Tore. Men når det ble vanskelig, løp han. De voksne løp etter, men Tore løp bare videre. De voksne sperret veien. Da slo Tore, og de måtte holde ham fast. Da lugget og spyttet Tore dem.

Det ble en ond sirkel, der Tore var konstant forkjølet og utslitt. Han hadde nemlig stukket av på sokkelesten i snø og slaps, gang på gang. Tore var snørrete og tungpustet. De voksne var på sin side oppgitte og sinte på Tore.
Tone Weire Jørgensen, spesialrådgiver i RVTS Sør

Det var en situasjon som var uutholdelig, for alle. Men aller mest for Tore selv.

En skummel verden
Helt automatisk, uten å tenke seg om, flyktet Tore når noe var vanskelig eller skummelt. Med tung historie i bagasjen hadde Tore et helt annet syn på hva fare var, enn mange andre.

Han startet hver skoledag med et «fullt glass» når det kom til tåleevne, siden han allerede hadde brukt opp nesten all energi på å bare eksistere. Kroppen var i konstant alarmberedskap, og den delen av hjernen som tenker logiske tanker fikk ikke engang mulighet til å hjelpe Tore i hverdagen, fordi frykt og utslitthet styrte både kropp og tanker. Kroppen var i overlevelsesmodus, og flukt var den løsningen Tore hadde lært var den mest hensiktsmessige. Kunne han ikke flykte, angrep han. All tidligere erfaring hadde vist at det var slik han kunne overleve fare.

Tore brukte mye usynlig energi og tankevirksomhet på å bare eksistere. Hele hans verden var skummel og farlig, og hver dag var en trussel for ham. Voksne var skumle og ikke til å stole på. Det var kaotisk med så mange barn og voksne, lyder og inntrykk rundt ham på skolen. Han fikk ofte kjeft, og opphetede situasjoner trigget ham enormt. Dermed var det ikke mye som skulle til før det rant over for Tore, og den tilsynelatende plutselige og uforståelige responsen kom: Han løp.

Veien til heling

For å hjelpe Tore, og andre barn som har opplevd traumer eller omsorgssvikt, må vi forstå hvordan hjernen og kroppen fungerer. Vi må rette tiltak i forhold til de områdene som er mest påvirket av belastningene.
Pål Solhaug, spesialrådgiver i RVTS Sør

– Dr. Bruce Perrys forskning og hans Nevrosekvensielle Modell er banebrytende på dette feltet, og noe vi ser at flere og flere har nytte av i møte med barn og unge, sier han.

Østbytunet behandlingssenter og Orion, Buskerud Ungdomshjem er to av de første sentrene i Norge som har tatt i bruk Perrys forskning og modell i sine møter med barn og unge som har det vanskelig – og sett gode resultater. Perrys forskning viser at hjernen blir formet av bruken. Han ser konkret hva belastningene barnet har opplevd fører til, rent utviklingsmessig. Dermed kan man hjelpe barnet til å heles, ved å forstå hvilke hjernefunksjoner som har fått en forstyrrelse i utviklingen ved å se det i sammenheng med når i livet belastningen skjedde.

Påkjenningene barnet har opplevd kan vi se igjen på hvilke forstyrrelser i utviklingen barnet har. Da vil Perrys modell kunne hjelpe oss til å finne ut på hvilke områder vi kan sette inn utviklingsfremmende tiltak. Det er her vi må starte for å hjelpe barnet.
Pål Solhaug, spesialrådgiver i RVTS Sør

– Hvordan?
– Vi må akseptere at han er der han er, nå. At Tores respons på det han opplever som farlig er å løpe. Det er fordi kroppen går inn i overlevelsesmodus på noe andre tolker som en normal situasjon. Hjernen ikke er modnet ferdig på dette området. Det vi må jobbe med først er trygghet, og at Tore erfarer at den motoriske aktiviteten – løpingen – bidrar til å roe ham ned. Som voksne må vi forstå, og anerkjenne, at Tore har funnet noe som faktisk fungerer for ham. Det er dette vi må jobbe med først, ikke angripe løpingen som et problem, sier Solhaug.

Det betyr at vi må la Tore få løpe. Kroppen tror den er i akutt fare, og han må få agere på det. Men du som voksen kan legge til rette for at det kan skje på en trygg måte for Tore og de rundt ham.
Pål Solhaug, spesialrådgiver i RVTS Sør

– Da viser du respekt og aksept for Tore, og han vil automatisk føle seg tryggere og mer velkommen. Neste skritt for Tore kan være at vi som voksne finner andre måter for ham å mestre stresset og roe seg ned på. En ball å sitte på, en strikk å dra i, noe å fikle med.

– Hvordan skal barn som Tore lære at de ikke er akutt fare på dagligdagse situasjoner?
– Mange barn som strever har tunge erfaringer som er skjedd tidlig i livet. På grunn av disse kan de streve med å tolke sanseinntrykk: For eksempel kjenne forskjell på varmt og kaldt, eller takle lukter og lyder. Inntrykkene kan overtolkes og bli for sterke. Kroppen vil tro den er i fare, eller barnet blir usikker fordi han ikke forstår hva som skjer. Dermed reagerer han på en måte som er vanskelig å forstå for oss voksne. Med barn og unge som for eksempel strever med å tolke inntrykk som skulle modnes i ett-toårsalder må vi tenke på at de fungerer som om de er i den alderen, på akkurat dette området. Da vil konkrete tiltak som hjelper hjernen med å utvikle den delen, som rytme og fokus på sanser, hjelpe. Da er vår oppgave å gjøre tiltak som er alderstilpasset og meningsfulle for barnet.

– Ved å gå ut og kaste snøball, for eksempel. Når Tore ikke er ute og løper vekk smerten, kan dere gå ut i snøen, kjenne på kulden og den kramme snøen. Eller dere kan hoppe på trampoline og kjenne rytmen og pustens trygghet. Det fysiske, rytmiske og sansemotoriske er viktig i disse tilfellene.

Lek, rytme og bevegelse der sansene er involvert er ofte mer effektivt enn samtale og logikk for barn som sliter. Og jo tidligere traumene er skjedd, dess viktigere er det med rytme og gjentakelse for å bygge opp hjernefunksjonene som trenger modning.
Pål Solhaug, spesialrådgiver i RVTS Sør

– Sakte, men sikkert, vil dere kunne se en bedring i reaksjonsmønstrene. Hvis påkjenningene er skjedd senere i livet kan man se andre typer uttrykk, og dermed vil tiltakene måtte tilpasses det. Perrys modell hjelper oss med dette, forteller Solhaug.

Å finne ut av det - sammen
– Å si til Tore at han ikke skal løpe eller slå når han er stresset og redd, vil ofte ikke fungere. Han kommer til å gjøre det igjen og igjen. Vi må la ham løpe, hvis det er det han trenger for å roe seg ned, føle seg trygg og komme tilbake til der han har det bra. Han må vite at du som voksen er tilgjengelig og ønsker ham velkommen tilbake, sier Solhaug.

– Så kan vi kan vi gjøre en hyggelig aktivitet sammen. For i disse situasjonene får man en mulighet til å snakke sammen i trygge, rolige rammer. Da kan vi reflektere og forklare grenser, undre og finne løsninger sammen. Tores evne til å lytte og reflektere og være seg selv i disse situasjonene er på sitt beste da, og forsvaret hans er nede. Ser vi at Tore er i ferd med å spinne seg opp, eller føle seg utrygg, kan han få noe i hendene å fikle med som hjelper ham med å roe seg ned automatisk uten irettesettelse, sier Solhaug.

Dr. Stuart Ablon legger til noe viktig til dette, og det er at man må huske at barn alltid gjør så godt de kan, utfra sine forutsetninger.
– Det betyr at vi ikke må møte barna med straff og irettesettelse, vi må møte dem med forståelsen at det er noe som ligger bak deres reaksjoner og håndtering av situasjonen. Når vi møter dem med denne kjærlige tilnærmingen – samtidig som vi bruker Perrys teorier – kan mye heles i barnet.

Både Perry og Ablon fokuserer på det som ligger naturlig i oss. Det mellommenneskelige, kjærlige. At trøst er bedre enn kjeft. Time in er bedre enn time out. Lek er bedre enn straff eller konsekvens. De fokuserer på at det må være trygge, positive rammer når barnet skal heles, der respekten og kjærligheten står i fokus.
Pål Solhaug, spesialrådgiver i RVTS Sør

Stol på deg selv
Solhaug forteller om alle de gangene han selv har følt seg usikker som hjelper i møte med barn og unge.
– Jeg har mange ganger følt meg rådvill, men der jeg har valgt å følge intuisjonen min har mennesket i meg har snakket høyere enn det forventningene og «boka» sa jeg skulle gjøre. Noen ganger har jeg bommet totalt, men de fleste gangene har jeg sett at det har vært helt riktig å gjøre det jeg har gjort. Perry og Ablons teorier om viktigheten å møte mennesker på en trygg, rolig og kjærlig måte, har gjort meg til en tryggere hjelper. Til å våge og prøve ut hva som fungerer for akkurat dette barnet. Jeg velger å tenke helhetlig og bredt når det gjelder helende aktiviteter og styrken i menneskemøtekompetanse. Det har vært med på å understøtte at det er fint å være hjelper med alle de styrkene og manglene man har, sier Solhaug.

– Jeg har nå mindre behov for å være «flink», og er mer trygg på at min person, nysgjerrighet og kreativitet kan bidra til at jeg gir god hjelp. Jeg er overbevist om at det er den kjærlige, vanlige, trygge, stabile og forutsigbare voksenkontakten som er nøkkelen til heling, sier Solhaug.

La ham løpe
Tilbake til Tores historie, og hvordan det gikk med ham. Skolen tok et modig og klokt valg. De bestemte seg for å sette læring på vent en stund, og heller fokusere på trygghet og omsorg.

Det er vanskelig å komme gjennom pensum med et utrygt barn. Utforskningssystemet hos barnet vil ikke slå seg på så lenge alarmsystemet er påslått og søker etter farer.
Tone Weire Jørgensen, spesialrådgiver i RVTS Sør

– Skolen til Tore satset på 100 prosent omsorg for at han skulle føle seg trygg. Fra påske til sommerferien hadde han tre fag på timeplanen: Trygghet, godhet og relasjon, forteller Weire Jørgensen.

De satte varme støvler inne i klasserommet og hang opp ei varm jakke. De bestemte seg for å la Tore løpe, og vise ro i en ellers kaotisk og opphetet situasjon.
– Med disse grepene viste de at de ville at han skulle ha det best mulig når han hadde det som verst. Etter en stund lærte han å hoppe i støvlene og slenge på seg jakka i fart. Læreren holdt oppe døra for ham og tok selv på jakke, og passet på at han ikke var alene. Tore så dette, og gradvis koplet han seg på de voksne. Turene ut ble kortere og kortere og sjeldnere, forteller Weire Jørgensen.

Når Tore kom tilbake etter en løpetur, viste de voksne alltid at de var glade for å se ham. Tore hadde fått mulighet til å roe seg ned på den måten han følte var tryggest, og var tilbake i toleransevinduet da han kom tilbake. De la det som hadde skjedd bak seg, og gikk rett i gang med det som var aktivitet før oppbruddet.
– Tore ønsket seg selv inn i relasjonen igjen og han opplevde å få aksept. Han så at han hadde en reell påvirkning på sin egen situasjon. Han opplevde mestring og han opplevde en gryende trygghet. De spilte på trommer, de bygde en by i papp og han klarte å være lenge og lengre i relasjon for hver dag.

Tore begynte å heles.

22-23. OKTOBER KOMMER DR. BRUCE PERRY OG DR. STUART ABLON TIL BARNEHØYDEKONFERANSEN FOR Å SNAKKE OM KUNNSKAP OG KJÆRLIGHET I PRAKSIS. MELD DEG PÅ HER.


Våre nyheter