Hopp til hovedinnhold

Blikket som endrer alt

– Hva trenger folk mest av alt? Et ansikt der blikket er festet på deg med velvilje, og medlemskap i en flokk. Har mennesket det, er det kanskje nok, sier fagleder i RVTS Sør Heine Steinkopf.

Illustrasjonsbilde: Shutterstock
Illustrasjonsbilde: Shutterstock
Siri L. Thorkildsen

Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør
17.04.2018, kl. 11:10


Budskapet er skremmende enkelt, og dermed kanskje vanskelig å tro på når livet kan være så altfor komplisert.
– DU er faktisk god nok som hjelper. Det du er, som menneske, er i de fleste tilfeller godt nok, sier faglederen.

Steinkopf er redd vi står i fare for å glemme det grunnleggende – og viktigste – når vi møter mennesker som har opplevd mye smerte.

Når vi som hjelpere skal vise omsorg for mennesker som har opplevd mye smerte kan vi fort bli opptatte av hvilke metoder vi skal bruke for å hjelpe. Vi tenker at det er det riktige, og det profesjonelle å gjøre. Men jeg er redd vi glemmer det som ligger oss nærmest, det intuitive menneskelige: Nemlig et godt blikk, og behovet for fellesskap.
Heine Steinkopf

Metoder som kompliserer
– En del av disse metodene vi bruker er utrolig kompliserte. Vi bruker lang tid på å lære dem og lang tid for at personen skal bli mottakelig for dem også. Det vi vet fra forskning og praksis er at det er enkle, basale ting som er det aller viktigste, sier han. Som kan virkelig gjøre en stor forskjell for et annet menneske.

Du er faktisk god nok. Som hjelper, og som menneske, er det du som er både løsningen og verktøyet for at den som har det vanskelig skal få det bedre.
Heine Steinkopf

Sofistikerte metoder, høy faglighet og mye kunnskap. Det står verken på utdanningsnivået, interessen, erfaringene eller kunnskapen til de fleste som jobber med mennesker, ifølge Steinkopf. Vi bruker mange år på å få en del terapimetoder inn i ryggmargen vår. Men er det nødvendig?
– Det krever mye erfaring å jobbe med mennesker som har det vanskelig, men handler det like mye om at terapimodellene er så kompliserte å lære seg? Blir vi så avanserte og kompliserte i hverdagen, at vi glemmer at noe kan gjøres mye enklere? Glemmer vi det menneskelige? spør han.

Steinkopf er klar over at det kan virke banalt enkelt det han sier. Psykologspesialisten, som nå jobber på en doktorgrad, har selv tilbrakt mange år på skolebenken.
– Akademikeren i meg sitter og kritiserer meg selv og sier «her har jeg gått på skole i så mange år, også er det så enkelt? Hva er vitsen med all denne utdanningen da?»

– Hva sier du til det, da?
– Kunnskap er viktig. Problemet oppstår hvis vi lar kunnskapen komme i veien for det menneskelige, sier han.

– Kunnskap er nødvendig for å lage system i hjelpen vi skal gi. Så det blir en helhetlig sammenheng, en plan med struktur og tydelige mål. Det hjelper oss med å gi et fokusert terapeutisk forløp.

Vi skal absolutt ikke hive kunnskapen i do, men en kan bli så full av kunnskap at man ikke ser mennesket foran seg. Hvis kunnskapen du som hjelper sitter med kan støtte eller spille på lag med menneskemøtene, da snakker vi.
Heine Steinkopf

Mikro- og makrorelasjoner
– Alt handler om mikro- og makrorelasjoner, sier Steinkopf.

Mikrorelasjonen er ansiktet som har blikket vendt mot deg og som har en kjærlighet til den blikket er vendt mot.
– Når du opplever at blikket vender tilbake opplever dere en synkronitet – en dialog. Denne dialogen kan være ordløs – og den kan være vokal. Men det viktigste er ikke det som blir sagt: Det er blikket, mimikken, de små lydene som bekrefter og møter mennesket som sitter ovenfor deg. En synkronitet som legger merke til hvordan den andre har det. Dette er den viktigste dialogen vi har, og det store forbildet til denne mikrorelasjonen ser vi hos foreldre og spedbarn. Denne typen dialog er utrolig regulerende, så det viktigste vi kan spørre oss selv er: Hvordan kan jeg som hjelper være dette vennlige, interesserte, sensitive ansiktet som tilbyr et trygt blikk? sier Steinkopf.

– Men blikk-kontakt er ikke nok. Vi trenger en makrorelasjon også, nemlig fellesskapet, sier Steinkopf.

Dette er de to viktigste knaggene i hjelpearbeid, og forsterker hverandre, ifølge Steinkopf: Blikket, og fellesskapet. Mennesker trenger å føle seg trygge, og de trenger å oppleve tilhørighet og mestring. Å møte et blikk og et ansikt som hjelper deg med å få selvfølelse, er en god start. Denne selvfølelsen vil hjelpe deg inn i en flokk. Her vil du opplever en verdi hos deg selv, i fellesskap med andre.

Tilhørighet i fellesskapet
Vi trenger alle å være medlem i noe, en kontekst, et fellesskap. Eller, som Per Fugelli så klokt sa det:

Vi er originaler. Vi er unike. Vi er selvstendige individer. Samtidig er vi flokkdyr og trenger tilhørighet. Vi blir fellesskap med møte med andre mennesker og erfaringer med andre.
Per Fugelli

– Undersøkelser viser at det er ofte utenforskap som er årsaken til at folk blir voldelig radikaliserte, for eksempel, forteller Steinkopf.
 
Forskning viser at mennesker ikke søker seg til destruktive og udemokratiske miljøer først og fremst på grunn av ideologi eller politikk. Det handler oftere om sterke følelser og sosial tilhørighet. Felles for de som trekkes mot usunne grupperinger, er at de ofte har hatt en opphopning av problemer og har opplevd krenkelser i livet. Og at de føler seg utenfor og marginalisert.

– Mange opplever trygghet og tilhørighet for første gang når de finner et fellesskap. De har gått fra å være utenfor, ekskludert, mobbet, trakassert, krenket eller traumatisert og isolert – til å oppleve at de blir sett, møtt og tatt godt imot. Vår jobb som hjelper er å sørge for at de finner et godt og trygt felleskap, tuftet i gode verdier, sier Steinkopf.

– Mennesker trenger å oppleve medlemskap i en flokk. En menighet, supporterklubb, et kor, en familie.

Vi trenger alle et sted der vi møtes og der man føler at «her hører jeg til». Et sted som gir oss sterke, følelsesmessige opplevelser.
Heine Steinkopf

Men det er ikke bare å «finne» et fellesskap og plassere noen der, advarer han. Det må være et sted man kan oppleve tilhørighet, føle seg velkommen, og kjenne på mestring. Som hjelper kan det hende du må tenke nytt for å hjelpe, sier faglederen.

– Som hjelper kan man ofte kjenne på en avmakt når lista er lang, dagene hektiske og problemene står i kø. Man føler kanskje at man allerede har prøvd å tilby hjelp til å komme inn i et fellesskap, til og med. Men kanskje du ikke har brukt nok tid til å undre sammen med den andre, tenkt godt over «hva trenger dette barnet»?

Å få til det gode møtet, med den livsviktige, styrkende blikk-kontakten kan åpne dører du ikke visste var der engang. Og da gjelder det å gripe muligheten når den byr seg, selv om kanskje andre oppgaver venter og du helst skulle vært et annet sted.
Heine Steinkopf

– Hvis du som hjelper kan tenke «hvor kan dette barnet finne et godt fellesskap, hvilke ressurser har dette barnet som kan være en god inngangsbillett til et fellesskap, og hva kan jeg gjøre for å hjelpe?» kan mye bli gjort. Å alliere seg med en trener så barnet blir godt tatt imot den første dagen, for eksempel. Kanskje du selv kan bruke en ettermiddag på å bli med på den første fotballtreningen, hvis du kan uten at det går på bekostning av din egen familie?

Det kan begynne med et blikk. Og det kan endre alt.

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar