RVTS Sør

Å koble på livet

Det viktigste vi som behandlere kan gjøre for mennesker som sliter psykisk er å koble dem på livet utenfor terapirommet.
Illustrasjonsbilde: Helena Lopes, Pexels.com

Profilbilde

Heidi Svendsen Tessand
Psykologspesialist

Publisert: 11.04.2018 08:50
Spaltist

Forrige torsdag satt jeg i bilen på vei til et møte. På Ekko på P2 fortalte Fredrik og Pia, som begge har bipolar lidelse, om hvorfor vennene deres var så viktige i de vanskeligste periodene i livet. Det var et rørende program. Pia – også kjent fra podcasten Pia og Psyken – beskrev hvordan hun lagde en slags brukermanual på seg selv som hun sendte til vennene sine. En tips- og triks-liste for hvordan man takler en venn som er altfor høyt oppe eller altfor langt nede.

Det var lurt. En sånn manual burde alle terapeuter også hatt. Så unngår vi kanskje å tråkke rett i fella og ikke bruke folks ekspertise på seg selv når vi planlegger hjelpen. Eller enda verre: å glemme å koble mennesker på livet sitt, men bare kobler dem på oss selv inne i terapirommet.

Forskningen til Jone Ravndal Bjørnestad viser at det går bedre med folk med psykoselidelser hvis vennene er involvert fra starten av behandlingen – også når de er psykotiske og innlagt –  enn de som ikke har venner involvert.

Hvor ofte du møter venner er en svært viktig faktor for bedring av psykose over en toårs-periode, mens tilfredshet for øvrig eller kontakt med familien ikke har like stor betydning, kan vi lese i denne artikkelen

Arnhild Lauveng ønsket å forske på om andre tiltak enn tradisjonell behandling i psykisk helsevern kunne være viktig for folk med langvarige, alvorlige og sammensatte vansker. I sin doktorgrad viser hun at opphold i et stimulerende skolemiljø førte til langt bedre livskvalitet sammenlignet med et tradisjonelt behandlingsmiljø.

I basal eksponeringsterapi er Didrik Heggedal og teamet hans opptatt av å dreie fokuset fra reduksjon av symptomer til mobilisering av ressurser hos mennesker som har prøvd «all annen» behandling i helsevesenet.

Mon tro om det ikke bare er de aller sykeste som burde møtes med ressursfokus og kobla på livet igjen, men at det gjelder alle oss andre også?

En uke er 168 timer. Terapi er ofte en time i uka. Da er det 167 timer til neste time. Samtaler kan selvsagt igangsette prosesser og skape motivasjon for endring, og vi vet at terapi som regel virker. Men for meg som jobber med barn og ungdom, ser ofte at vi ikke har tid til å vente på at motivasjonen eller endringen skal komme. Vi kan ikke vente på en tolvåring som har droppa ut av skolen og blir reddere og reddere for hver dag.  

Jeg hadde en sånn tolvåring i terapi en gang. Det gikk skikkelig dårlig. Han fikk behandling for angsten sin og ble bedre, men han gikk fortsatt ikke på skolen. Hva hjalp det at tanker og følelser var godt integrert? At han hadde økt affekttoleranse og et vakkert terapeutisk vokabular, når han gikk glipp av et halvt år på skolen og alle fotballtreningene? Når han bare var sammen med voksne mennesker som attpåtil fikk betalt for det?

Han ville bare være en vanlig gutt. Det var han ikke.

Men så fikk foreldrene en kompis av ham til å komme innom hver morgen. Kompisen sa at det sikkert var tøft og flaut å ha angst. Men fotballaget trengte ham og det hadde begynt en ny jente i klassen som var dritpen.

Dermed var saken løst.

«Ikke så alvorlig problematikk», tenker kanskje du som leser dette. Det er mulig du har rett. Men det kan også være at jeg tidvis opprettholdt problemet ved å tro at samtalene skulle gi direkte effekt på vanskene i livet hans. Som ny psykolog var jeg også redd for å gjøre feil.

På psykologstudiet lærte vi ikke om hvordan fotballspillere og pene jenter burde inkluderes i angstbehandling. Pakka som tilbys i helsevesenet er som regel samtaleterapi og/eller piller.

Kanskje i kombinasjon med foreldreveiledning og kurs på skolen. Men sjelden med venner eller fotballtrenere som en del av opplegget. Det må vi gjøre noe med. I prosjektet jeg leder – Stillasbyggerne – forsøker vi å skreddersy slike helhetlige behandlingstilbud til barn under omsorg av barneverntjenesten. Det skal jeg skrive mer om i spaltene som kommer.   

Nyere forskning tar oss noen steg videre i forståelsen av hva som kan være god behandling. Lauveng, Heggedal og Ravndal Bjørnestad demonstrerer på ulike måter effekten av hjelpetiltak som inkluderer og treffer større deler av livet. Jeg håper at fremtidens helsetjenester bygges rundt en slik helhetlig tilnærming.



Heidi Svendsen Tessand

Heidi Svendsen Tessand er psykolog og spesialist i samfunnspsykologi og klinisk barn og unge. Hun er prosjektleder for «Stillasbyggerne» ved Akershus universitetssykehus, og visepresident for fag og profesjon i Norsk Psykologforening.

Heidi er opptatt av barn og unges oppvekstvilkår, sosial ulikhet i helse, og helhetlig forståelse i utvikling av tjenestetilbud. Stillasbyggerne jobber med å skreddersy hjelpetiltak til barn og unge under barneverntjenestens omsorg.

Heidi har debattert en rekke ganger både i dagspresse, TV og podcasts, og at opptatt av at fagfolk må bidra i folkeopplysningsarbeidet.


Våre nyheter