Som uerfaren miljøterapeut og som fersk medarbeider på barnehjemmet, kjenner jeg de første ukene på et sterkt behov for at relasjonene til barna skal sette seg ved at vi deler noen opplevelser.
Kjell Gustumhaugen
Miljøterapeut
14.03.2018, kl. 00:30
At barnet og jeg kan minne hverandre på opplevelsen vi delte sist jeg var på jobb, hente opp igjen en tråd av samspill, fortsette der vi slapp, gjøre aktiviteter som gjør oss tryggere på hverandre. Lese videre i boka, se på de nye fotballkortene, sprette hverandre enda høyere på trampolinen, måle krefter med en ny runde håndbak, sammen glede oss over at han har blitt enda sterkere og at det sikkert er fordi han har spist så mange kjøttboller at vi ikke lenger klarer å holde tellingen. Det er slike ting som kan være med på å gi meg bekreftelser på at jeg gjør en ok jobb, tenker jeg. At jeg får en følelse av at barna liker å være sammen med meg, at jeg liker å være sammen med dem, at vi har det fint når vi er sammen. Ikke hele tiden, men at vi kjenner glimt av å ha det fint sammen.
Jeg ser raskt at barna er vant med å forholde seg til mange voksne, vant til å møte nye ansikter, vant til å vise hva de kan, hvor sterke de er og hvor lange de er blitt. Derfor er det den første tiden ikke vanskelig å legge ut disse trådene av samspill og hente dem opp igjen når jeg kommer inn døra klar for et nytt døgn. Jeg ser at barna synes det er stas med nye miljøterapeuter, at det er stas med meg som ny, at de står der og inviterer meg inn. Det er som om alt jeg trenger å gjøre er å ta imot og gripe dansen de byr opp til.
Samtidig ser jeg at flere av mine langt mer erfarne kolleger må håndtere kraftige avvisninger fra frustrerte, sinte og rasende barn. Snart skjønner jeg at det nettopp er fordi deres relasjon til barna har kommet dit jeg selv ønsker å ta relasjonen. Ting har satt seg, de har delt gode opplevelser sammen og blitt kjent. Barna er tryggere på dem enn på meg.
Det er som om barna tester dem, setter dem på prøve. Sjekker ut hvor de står, ser hva de tåler, gjør alt de kan for å finne ut hvor grensene går og tar ut all sin frustrasjon, hjelpeløshet og desperasjon på dem. Sjekker om de voksne fortsatt liker dem selv om de gjør dumme ting. Om de er til å stole på, om de er verdt å holde fast ved, om de kan tro på at de voksne vil så godt som de gir uttrykk for.
Jeg forstår etter hvert at barna bare venter med å teste meg. De venter med å avvise, venter med å prøve ut. De må bli kjent med meg først. Det går noen døgn. Jeg er en av dem som er her oftest nå, jeg er ikke lenger bare den nye. Barna kjenner meg bedre og avvisningen kommer når jeg som minst venter det, når vi har det som finest sammen. Når vi skal ut på den sykkelturen vi snakket om, når vi sitter i sofaen og ser barne-TV, når vi går opp trappen for å pusse tenner og ta på pysjen eller går tur i parken for å kjøpe is.
Jeg: «Kom igjen, kompis! Nå stikker vi!»
Barn: «Jeg er ikke din kompis. Du får ikke lov til å være vennen min.»
«Ikke sitt så nærme meg. Jeg har ikke sagt at du kan være her. Du er ikke faren min heller.»
«Ikke følg etter meg!»
«Hvorfor ser du på meg? Ikke se på meg! Er du dum?»
«Ikke gå så nærme meg!»
Jeg: «Hva vil du ha til kveldsmat?»
Barn: «Det sa jeg i stad. Har du ikke ører eller?»
Barn: «Morra di!»
Jeg: «Moren min?»
Barn: «Ja, morra di!»
Disse plutselige avvisningene er utfordrende å forholde seg til. Det er på ingen måte overraskende, dette er kjent i teorien og miljøterapeutene deler erfaringer rundt problemstillingen på de ukentlige fellesmøtene. Like fullt er det utfordrende som menneske å stå rett overfor.
Selv om jeg er i en profesjonell rolle trigges følelser av alle slag, det er ikke bare enkelt å vite hvordan jeg skal reagere på den rapen rett opp i ansiktet eller fingeren som peker min vei med beskjed om å dra til helvete. Som far ville jeg møtt det med umiddelbar og tydelig irettesetting, men jeg vet ikke nok om hvilke erfaringer disse barna har med grensettende voksne og hvor streng irettesetting de tåler. Jeg vet at det er viktig å sette grenser fra første stund, men vil samtidig ikke utløse en kaotisk situasjon på huset hvor alt blir snudd på hodet. Om jeg forsøker å sette grenser som en av de andre miljøterapeutene, kan helt andre ting utløses i barnet fordi relasjonene mellom barnet og oss voksne er forskjellige.
Avvisningen øker både i omfang og intensitet. Barna avviser meg med hele sitt kroppsspråk, viser med hele sin lille kropp at de ikke vil ha meg i nærheten. Legger seg langflate i sofaen for at det ikke skal bli plass til meg. Snur TV-en mot seg selv, drar gardina over hodet, setter opp fysiske sperringer for at jeg ikke skal komme inn i samme rom, blir søkk vekk rett før legging, løper ut utgangsdøra og setter avgårde på sykkelen uten hjelm på hodet og uten sko på beina, låser baderomsdøra og forblir lydløse der inne, river meg i håret, spytter på meg og kaster telysholdere av glass min vei, sier at jeg voldtar dem om jeg tar på dem.
Enkelte dager varer avvisningen fra morgen til kveld. Disse dagene blir tålmodigheten virkelig satt på prøve.
Når jeg tenker at avvisningen endelig har roet seg og at det er rett før jeg kan lese godnatthistorier på senga, ristes de siste stygge glosene ut av kroppen til den lille jenta jeg skal få i seng denne kvelden.
«Kukksuger.»
«Stygge jævel.»
«Fittesleiker.»
«Horunge.»
Like fort som avvisningen kom roer motstanden seg. Det går endelig mot leggetid. Nakkemusklene som hjelper til med å holde hodet oppe slipper sitt stramme grep og for hvert sekund faller hodet dypere ned i puta. Sliten nå. Pusten går fortsatt fort, men likevel saktere og saktere. I kveld leser vi om Lille Prinsesse. Øynene begynner å glippe og jenta vil ikke høre mer om prinsessen.
Hennes siste ord denne kvelden blir til prinsessen.
«Hold kjeft, Lille Prinsesse!»
Teksten er hentet fra boken ”Miljøterapeuten. Mennesket som metode i miljøterapi”.