Hjelperens mål: En samtale, en relasjon, et VI

Hvordan få til et godt møte med et annet menneske som ønsker å avslutte livet? Eivind Normann-Eide er psykologspesialist med lang erfaring fra samtaler med mennesker som tenker på eller planlegger selvmord, både innen akuttpsykiatrien og ved Seksjon for Personlighetspsykiatri (OUS). Her jobber han i dag som kliniker og forsker. Normann-Eide har også skrevet boken «Skjønnlitterære selvmord», hvor han i lys av ulike romankarakterer som tar sitt eget liv drøfter ulike faresignaler hos personer med høy selvmordsrisiko.

Selvmord er ofte forbundet med en smerte og en ensomhet som er helt uutholdelig. Noe man ikke kommer ut av, men hvor nettopp døden kan representere en vei ut. Om jeg først får sjansen til å snakke med et menneske som er i denne tilstanden, er det viktigste for meg å prøve å få til en samtale hvor den andre opplever at det er tilstrekkelig trygt å våge seg på å fortelle hvordan han eller hun har det.
Eivind Normann-Eide

– Det er ikke opplagt at jeg kommer dit, noen kan dekke til og noen kan tenke at det ikke er noe vits i. Men min jobb er å få til et møte som oppleves trygt nok til at den andre forteller nok til at jeg kan forstå hvordan han eller hun har det. I dette etableres et VI, et fellesskap, en relasjon som i seg selv kan være med på å redusere smerten og ensomheten personen opplever. Jeg tenker at vi da kan få til et møte hvor den andre opplever at jeg virkelig prøver å forstå, at jeg virkelig prøver å sette meg inn i hvordan han eller hun har det og at jeg er en som våger å snakke om det vanskelige, sier Normann-Eide.

Hva kan stå i veien for et VI?
– Det kan for eksempel være at personen har med seg en mistillit, har dårlige erfaringer med hjelpere eller kanskje ingen tro på at noen kan hjelpe. Kanskje har også personen blitt bragt til meg av noen andre og føler seg tvunget til å snakke, dette kan gjøre personen tildekkende og avvisende.

Vi vet at det er vanskelig å forutsi et selvmord og min egen frykt kan også stå i veien for et VI, dersom frykten gjør meg mindre åpen for han eller hun jeg snakker med.
Eivind Normann-Eide

– Enkelte psykiske tilstander, som for eksempel psykose eller alvorlig depresjon, er også forbundet med forhøyet selvmordsfare, og dette er tilstander som kan gjøre det vanskelig å etablere et VI, sier han.

Hvor viktig er det at den som skal hjelpe, enten man er i din rolle eller en helt annen rolle, tør å snakke om døden?
– Jeg tror at det er fort gjort å styre unna døden, men en del av min jobb er å utforske selvmordsplanene og alt som inngår i det, inkludert forestillingen om døden. Jeg opplever ofte at de jeg møter kjenner at det er godt at vi snakker om det. Jeg vil tro at mange hjelpere kan være redde for å snakke direkte med andre om døden fordi de er redde for å si eller gjøre feil ting og nærmest bidra til at personen ender opp med å ta sitt eget liv. Dette kan gjøre at hjelperen blir opptatt av å sikre, for eksempel legge personen inn på sykehus eller fjerne farlige midler. En samtale om selvmordsfare bør imidlertid innebære at man både snakker om hva som har skjedd, hva som har foregått i livet som har gjort at det nå oppleves som uutholdelig og at man utforsker forestillingen om døden, sier Normann-Eide.


– Jeg husker godt en av de første samtalene jeg hadde med en pasient som psykolog. Dette var med en kvinne som hadde det vondt og jeg husker at jeg satt og lurte på om hun hadde selvmordstanker, men ikke turte spørre om det fordi jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre dersom hun sa ja. Jeg husker frykten for å gå inn i noe jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere.

– Etter hvert som jeg fikk mer erfaring med slike møter, ble jeg også tryggere på å snakke om det vanskelige. Jeg husker en annen episode noen år senere hvor jeg snakket med en alvorlig deprimert eldre person som følte stor skyldfølelse for dødsfallet til en nær slektning, da jeg spurte om han så for seg å møte denne personen igjen i døden, brøt han sammen. Ingen hadde spurt ham om dette, men han tenkte på det hele tiden fordi han hadde en forestilling om at de skulle være sammen. Dette er selvfølgelig ikke det første jeg spør om, og det tar en stund å komme dit, men for å komme dit må jeg gjøre meg selv tilgjengelig for informasjonen som kommer og romme det følelsesmessige i det. Jeg må være opptatt av hva som har skjedd som gjør at denne personen vurderer å ta sitt eget liv og prøve å forstå det som best jeg kan.

For å forstå personens perspektiv, kanskje han eller hun tenker at ingen vil savne dem og at det er det beste for alle at de dør, kan jeg ikke begynne med å korrigere personens forestilling. Min jobb er å prøve å nærme meg og å ta inn det den andre sier. Dette handler om nærvær, om det å lytte.
Eivind Normann-Eide

Hvor viktig er erfaring i møter med mennesker som tenker på å ta sitt eget liv?
– Man tenker mindre klart når man blir følelsesmessig stressa, det blir vanskeligere å være tilstede hos den andre. Å ha vært innom denne type samtaler og dette følelsesmessige kaoset før gjør at man kanskje klarer å holde seg roligere, tenke klarere og derfor klarer å være til stede hos den andre på en annen måte.

Om man blir for redd, kan det hende at frykten for å gjøre feil blir så sterk at man blir mer opptatt av seg selv enn det man bør være. Man blir selvobserverende og engstelig for å ikke forstå godt nok, dette kan gjøre at oppmerksomheten går mer i retning av seg selv fordi man kanskje er redd for å si noe som setter i gang eller trigger ubehagelige ting hos personen som vurderer å ta sitt eget liv.
Eivind Normann-Eide

– Paradokset er at om man blir veldig fokusert på alt dette, så kan man ende opp med å miste pasienten og det som egentlig har skjedd av syne, det som gjør at pasienten ønsker å ta sitt eget liv.

Kan frykten være til hjelp for hjelperen på noen måte?
– Frykt er naturlig når vi snakker med noen om selvmordsplaner, og den kan henge sammen med tvil knyttet til det vi gjør. Er det jeg sier eller gjør nå riktig? Har jeg forstått hvordan han eller hun virkelig har det? Hva kommer til å skje etter vår samtale? Er det behov for ivaretakelse eller innleggelse på sykehus? Dette er naturlige tanker.

Men tvilen kan også være en fordel dersom den gjør oss mindre forutinntatt og mer undrende. Der vi vurderer vår egen vurdering, og slik får oss til å se eller spørre en gang til. I en slik sammenheng kan det å tvile på sin egen praksis, og være usikker på om man gjør det rette, være av det gode.
Eivind Normann-Eide

Hva trenger du for å være en god hjelper i disse møtene?
– Jeg må ha tid og en ro. Jeg må tørre å stille spørsmål, om hva som har skjedd og om selvmordsplanene, om personen faktisk har et ønske om å dø og om hva personen ser for seg dersom han eller hun dør. Er det opphør av smerten, at man ikke føler noen ting lenger? Hva er det med døden som er attraktivt? Tid og ro er grunnleggende viktig for å få til en samtale hvor den andre er villig til å la meg få innpass i sin verden. Jeg må legge til rette for å bli invitert inn ved å være følelsesmessig inntonet, vise oppriktig nysgjerrighet og at jeg ønsker å forstå deres indre verden, ikke bare skaffe en minimumsinformasjon slik at jeg kan gjøre de rette tiltakene i forhold til sikring.

Hva er det viktigste hjelperen kan gjøre i møte med mennesker som befinner seg i en slik livssituasjon?

Det viktigste er at vi tør å snakke om det. Vi må våge å spørre, men vi må også våge å lytte. Lytte til smerten. Ikke bare gå over på tiltakene med en gang.
Eivind Normann-Eide

– Det er så lett å bli opptatt av å hjelpe personen ut av det vanskelige og smertefulle at vi ikke lytter ordentlig til den smertefulle tilstanden som ligger til grunn. I stedet for å snakke om den følelsesmessige smerten går vi for eksempel og fjerner alle kjøkkenknivene. Problemet når vi har det vanskelig er å tåle følelsene sine, det tåler vi bedre når vi kan dele de med noen andre, når vi opplever at de blir delt. Dette er viktig å være klar over for alle hjelpere, uansett hvilken rolle vi er i.

– Det er mye snakk om åpenhet i vår kultur, men det er ikke så mye snakk om å lytte, om hvordan vi skal oppføre oss som lyttere. Hva vil det si å ta imot historier om psykisk smerte, uavhengig av hvem vi er og hvilken hjelperrolle vi har?

Å lytte handler om nærvær og åpenhet, der vi evner å ta inn det den andre har sagt, der vi også formidler noe av dette tilbake, slik at den andre kan få en erfaring av at vi har forstått. For hjelperen er det viktig å tenke at man ikke nødvendigvis skal finne svar på smerten, men at den først og fremst skal utforskes.
Eivind Normann-Eide

– «Er det omtrent sånn du har det, har jeg forstått det riktig? Opplever du nå at jeg forstår deg?» Hvis vi klarer dette, kan vi kanskje våge oss på å si «men har du lyst til å høre hva jeg tenker?» Dette er litt som en dans hvor vi prøver å utforske og finne noe felles. Hvis vi lykkes, klarer vi kanskje å finne noen felles begreper som bidrar til en delt opplevelse, sier han.

– Hvis en person sier «ingen er glad i meg lenger» eller «nå har jeg ødelagt alt for meg og mine nærmeste», er det lett å si «nei, det er ikke sant, du vet jo at du har mange som er glad i deg». Men når vi sier det, har vi kanskje ikke lyttet til smerten i det hele tatt? Vi kan kanskje si noe sånt litt senere i samtalen, men først må vi prøve å gå rundt bordet og se verden fra deres side og med deres blikk. Vi må altså dempe vår iver etter å dempe smerten hos andre, noe vi gjerne er drevet av fordi smerten er så ubehagelig å stå i. Men som hjelpere må vi være med på å holde ut smerten, avslutter Normann-Eide.