Innsikten jeg fant

Jeg kjenner varmen krype oppover ryggen mens jeg prøver å overbevise meg selv om at det beste er å bli stående akkurat her. Kommer jeg for nærme kan spetakkelet sette i gang igjen, trekker jeg meg tilbake mister jeg det lille jeg har igjen av kontroll på situasjonen.

«Når drar du?», sier han plutselig.
«Ikke før i overmorgen», svarer jeg. «Vi har god tid».

Det blir stille, jeg hører kun de siste restene av den oppjagede pusten hans. Jeg tar rolig opp telefonen og fester blikket på skjermen, det har hjulpet meg før i disse situasjonene. Å være i samme rom og samtidig et helt annet sted, virker som en støtdemper mellom oss i kjølvannet av intense og oppkavede situasjoner.

Hjertet slår fortsatt fort, men jeg har likevel med meg en annen ro nå. Jeg har fått noe å støtte meg til som ikke var der i begynnelsen. Jeg kjenner igjen kaosets rytme og oppbygning, jeg kjenner igjen tvilen og usikkerheten. Og like viktig – jeg har med meg noen kloke stemmer som går på repeat i pannebrasken:

– Først når vi har en grunnleggende forståelse av hvordan barna kan forholde seg til voksne som noe som ikke er til å stole på, noe som ikke er trygt, kan vi bli gode voksne.

– Traumet vil isolasjon, men leges kun i relasjonen.

– Avvisningen må forstås som del av et overlevelsesmønster. Slik sett er det et uttrykk for en ressurs.

– Som miljøterapeut må du være forberedt på å kunne holde ut lange distanser med lite bensin.

– Du er dømt til å mislykkes om du måler din jobb på hva barnet holder på med og hvordan det responderer på deg. Du skal bare konsentrere deg om det du skal få til her og nå.

– Møt barnet med litt distanse, ikke gå for nært, men la barnet registrere at du er til stede og at det har blitt sett.

– I møtet med barnet må du være avslappet, eller oppmerksomt avspent, men samtidig sende ut små signaler som heller mot det lett positive.

– Vi går så raskt på avvisningsbudskapet, men i det øyeblikket vi har bekreftet det barnet da har sendt ut, vil vi forbli en av de mange.

– Barnet skal møte en anstendig voksen som er både glad og lei seg, som har kontroll over seg selv, som forstår at verden ikke er lett og som samtidig har innsikt i den verden av erfaringer barnet bærer med seg.

I en verden hvor det finnes få svar, er dette svarene jeg har funnet i min jakt etter hvordan jeg kan være en best mulig voksen for sårbare og risikoutsatte barn. Disse svarene kommer ikke fra forskerens tastatur. De kommer fra kolleger og andre fagfolk jeg har truffet som miljøterapeut på barnehjemmet. Fra folk som har opplevd øyeblikkets usikkerhet og kjent på følelsen av utilstrekkelighet. Svarene kommer fra folk som vet at man må gå en vei med den man skal hjelpe. Som vet noe om hvordan være en god menneskemøter, og som våger å gå inn i møtene med hele seg og en blanding av undring, nysgjerrighet og tilstedeværelse.

Dette er ikke faste svar, men gir meg noe å holde meg fast i og navigere etter. Noe som gjør at jeg står stødigere i all tvil og usikkerhet jeg kan oppleve i hjelperrollen.