Et selvkritisk blikk for et varmere møte

Ordene kommer fra Pernille Lavoll Baade. RVTS Sørs nyansatte spesialrågiver mener det er avgjørende å se på seg selv som en nøkkel når man skal yte hjelp til andre. 

Et godt råd fra professor i pedagogikk Thomas Nordahl har fungert som en bærebjelke og stadig påminner i Pernilles yrkesliv – og privatliv – i mange år:

– Hvis du som hjelper mener at du kan være en del av løsningen for barnet, må du våge å se at du også kan være en del av problemet.
Thomas Nordahl, professor i pedagogikk

– Det er så sterkt! Og det er akkurat der det ligger. Hvis jeg skal få til en endring så må jeg se hva jeg kan gjøre, som hjelper og voksen. Det er fort gjort å legge problemet hos barnet, uten å se sin egen rolle i dette.

– Tenk hvordan de har det, de som er helt på felgen og har mistet troen på seg selv, enten det gjelder barnet eller de voksne rundt. Tenk om de møter en rådgiver som er mer opptatt av å påpeke feil og fokuserer på problemene, i stedet for å bli møtt med forståelse og åpen undring. Hvilken hjelp er det i det?

Historien hun bærer med seg
Pernille har en lang historie som spesialpedagogisk rådgiver, i både PP-tjenesten og Statped. Selv om hun, som hun til stadighet må gjenta, ikke er utdannet til det.
– Jeg er egentlig sosionom, selv om jeg aldri har jobbet som det, sier hun lattermildt.

Når hun nå jobber i RVTS Sør har hun endelig fått kombinert det beste fra to verdener, mener hun selv.
– Det jeg jobbet med tidligere passer som hånd i hanske med det jeg nå jobber med. I alle år har jeg brukt de samme prinsippene som RVTS Sør er kjent for, det samme verdigrunnlaget der det gode menneskemøtet står i fokus. Å begynne å jobbe i RVTS Sør har vært som å komme «hjem» rent faglig.

Gode menneskemøter kan gjøre en verdensforskjell for den som trenger det mest.
Pernille Lavoll Baade

Med et hjerte som slår for de svakeste i samfunnet er hun en ihuga humanist, og tror alltid på det beste i mennesket. Uansett. Hun har selv opplevd en tragisk hendelse som ung, som har vært med på å forme henne til den hun er i dag. Som har forståelse for at livet, det kan være alt. At alle står i noe, og reagerer ulikt på hendelser.
– Far forsvant fem dager før jul. Han var savnet i fire uker før han ble funnet druknet i elva, forteller Pernille.

Hun var 16 år den jula det skjedde. Alle tre søsknene har reagert ulikt på hendelsen, og har båret den med seg på like ulike vis gjennom livet: Alt fra nøktern bearbeidelse til dyp depresjon. Det tok noen år før hun forsto at dette var en traumatisk hendelse.
– Jeg innser i ettertid at jeg har fått et sår, som alltid vil være der. For meg har det for eksempel tatt mange år å bli glad i jula igjen, og jeg har dessverre et litt anstrengt forhold til dype vann fremdeles.
– For min del er denne opplevelsen ferdig bearbeidet, og jeg tar den med meg i livet mitt uten problemer. Men det er ikke til å stikke under en stol at det har vært noen indre kamper. Utad har jeg nok virket sterk og samlet hele tiden, men jeg klarer likevel ikke å unngå å spørre meg selv: Hva har erfaringene fra barndommen gjort med meg og mine livsvalg?

Pernille vender stadig tilbake til dette med gode relasjoner, og betydningen av gode menneskemøter.
– Jeg blir urolig av urolige relasjoner. Jeg plukker ganske lett opp stemninger og atmosfære. Det synes jeg er interessant, både personlig og faglig. Personlig, fordi jeg kjenner hvordan det påvirker meg, faglig fordi jeg vet at et godt miljø åpner for læring og utvikling mens et anstrengt miljø virker motsatt.

Når det er anstrengte forhold mellom mennesker er det også vanskelig å møte hverandre på en god måte.
Pernille Lavoll Baade

Om å sette lys på seg selv
Pernilles spesialfelt er psykisk helse i skolen, og veiledning av de voksne som jobber med barn som strever. Hun mener fokuset på diagnoser kan virke hemmende når man skal prøve å hjelpe barn og unge.
– Jeg er ingen diagnosemotstander. Det viktigste, slik jeg ser det, er å finne ut hva som er hjelpsomt for barna.

Det er avgjørende at barna blir møtt og sett på en måte som ikke er ute etter å sette dem i bås, men at de voksne heller ønsker å forstå dem ut fra hva de har opplevd og hva de trenger for å få det bedre.
Pernille Lavoll Baade

Og det er da budskapet om å våge å sette lys på seg selv og sin påvirkning i møte med barnet blir viktig, mener Pernille.
– Jeg er fullstendig klar over at det kan virke ganske provoserende for mange, hvis jeg begynner å plukke på deres praksis og påvirkning uten at jeg er i posisjon til det. Det forstår jeg. For en hjelper som står midt i en krevende situasjon er det helt andre ting som må på plass før man er klar for å jobbe med seg selv. Da kan det virke mot sin hensikt. Jeg er opptatt av at det jeg gjør ute skal være hjelpsomt, og da må jeg være både kultursensitiv og personsensitiv. Jeg er alltid avventende med når jeg introduserer denne tanken om å våge å se på seg selv, men jeg tror det er helt avgjørende hvis man skal få til en reell endring for barnet, forteller Pernille.

Uansett fagretning, dette er universelt for oss som hjelpere, mener Pernille. Det handler om hvordan vi møter andre mennesker.

Budskapet kan brukes hvor som helst. Vi kan sette inn «du og meg» i stedet for «hjelper og barn». Hvis jeg har en utfordring i relasjonen med deg, så er det kun meg selv som kan gjøre noe med det: Jeg kan jo ikke endre deg.
Pernille Lavoll Baade

Gransker seg selv
Og selvkritisk, det er Pernille. Med en god evne til å se en situasjon fra alles ståsted, er hun ofte den som går i seg selv for å finne ut hvordan hennes væren og vesen kan være utslagsgivende for relasjonen. Som i et notat hun skrev da hun tok etterutdanning i rådgivning og veiledning mens hun jobbet i Statped. Der reflekterer hun over sitt eget ståsted som veileder i møte med andre:

«Det nærmer seg slutten på etterutdanningen. Det beste med studiene har vært å få påfyll på det jeg tenker er det viktigste vi som rådgivere må kunne noe om: Menneskemøtene. Å komme på samling og ha fokus på refleksjon og kommunikasjon – hvem er jeg i møte med den andre – har vært et slags pustehull i arbeidshverdagen. Min erfaring etter mange år i denne bransjen er at det som er det viktigste når alt kommer til alt, er å være god på å møte mennesker.»

«Noe av det mest utviklende jeg har gjort de siste to-tre årene har vært å granske meg selv i ulike menneskemøter. Jeg bestemte meg for å finne ut hvilke elementer som er tilstede når jeg lykkes med relasjonen. Jeg har blitt både forferdet og fascinert over hvor ulikt jeg kan fremstå ut fra hvem jeg er sammen med, og hvordan jeg blir møtt. Og jeg tror at ved å være klar over hvordan jeg selv blir påvirket av andre, så vil det være lettere å forstå hvorfor andre fremstår slik de gjør, og hvorfor noen relasjoner er vanskelige å få på plass. Ved å klare å ta disse ulike perspektivene, så mener jeg det er lettere å komme i posisjon som veileder.»

Ydmyk dialog
– Er du god på å møte mennesker?
– Jeg tror jeg er ganske god på det, men jeg har erfaring med å ikke få det til. Jeg har lært mye av de vanskelige menneskemøtene, og sett at jeg blir en mindre sjarmerende utgave av meg selv. Det er tankevekkende, sier Pernille.

Jeg tror det er viktig å være klar over at menneskemøtekompetanse ikke er en statisk egenskap.

– Jeg er god i noen møter, og blir utfordret i andre. Vi blir til i møte med andre, og ett møte kan framstå – og oppleves – ganske ulikt et annet. Det jeg alltid prøver å huske på, er min egen påvirkningskraft i de ulike møtene.

– Hva mener du er et godt menneskemøte?
– Som hjelpere treffer vi ofte mennesker i en vanskelig situasjon. Jeg mener man må være ydmyk i møte med de som står i utfordringen, og være klar over «makten» vi innehar som hjelper. Vi må prøve å forvalte den asymmetriske relasjonen på en respektfull måte, sier hun.

– Det er ofte et ønske at de som kommer utenfra som hjelpere skal komme med råd og forslag til løsninger. Mitt ønske er at man i fellesskap finner en farbar vei, der man bidrar til at de finner svarene selv. I noen tilfeller vil det handle om å gjøre noe med egen praksis, så man blir en del av løsningen. For det er ingen verktøy som overgår hånden som holder i det.