RVTS Sør

– Vi blir oss selv SAMMEN

–  Det som ofte gjør vondt for mennesker, er når vi ikke klarer å leve. Når vi kommer fram og tar imot hverandre slik at vi kan være oss selv SAMMEN, da er vi på rett vei, sier Odd Kenneth Hillesund, nytilsatt på RVTS Sør.
– Det er ingen direkte oppskrift på et godt menneskemøte, men vi vet når det skjer. Det handler om noe som skjer mellom to personer, sier Odd Kenneth Hillesund. Foto: Siri L. Thorkildsen

Profilbilde

Eva Dønnestad
Fagformidlingsleder

Publisert: 02.02.2018 10:14

– Vi blir oss selv og noe mer enn oss selv – sammen. Mennesker er sammensatte. Vi er flere ting på en gang. Livet er sammensatt, men felles for alle er at vi trenger hverandre for å bli til og kjenne tilhørighet, sier Odd Kenneth.

Med det sier familieterapeuten med sans for menneskemøtene, også noe om sine verdier i arbeidet:  
– Jeg mener ikke at individet alene ikke har identitet og selvverd, men vi klarer oss ikke uten hverandre om vi skal utvikle oss og få gode liv.

Hvem du møter og hvordan menneskemøtene blir, er vesentlig for hvem du blir.

– Mennesker setter spor i hverandre. Dette må få større konsekvenser for hvordan vi tenker hjelp til barn, unge og voksne som sliter.

Det vakre som kan vokse ut av svakhet
– Jeg har i arbeidet med mennesker i ulike livssituasjoner lært mye om sårbarhet og kraften i svakhet. Vi blir noe verdifullt gjennom vår svakhet. Vi tror det er når vi behersker at vi er på vårt beste. Det er ikke alltid slik. Noe fint vokser fram fra sårbarhet. Når vi kan møtes i sårbarhet, skjer det noe i relasjonen som er godt for oss, tror Odd Kenneth.

Han understeker at alle mennesker opplever livssmerte og vanskelige perioder i livet.

Når noe gjør vondt, kan det være uttrykk for et savn. Noen ganger er det smerten som kan lede oss mot det vi trenger.

– Når vi lukker for smerten, vil den følge oss. Smerten vil si oss noe. Vi er vant til å legge lokk på ubehag. Vi tror det forstyrrer. Nødvendige forstyrrelser kan bidra til at vi får det bedre. Det kan være et dypere savn som fører mennesker mot hverandre. Når vi kommer sammen og tåler livet sammen så kan nye mulige veier oppstå.

– Det er ingen kvikk fiks eller snarvei til ny erkjennelse. Men flere ganger har jeg sett hva det gjør med et barn eller en ungdom når noen voksne tar imot deres fortelling. Det å bli møtt, trodd og anerkjent, gjør oss godt.

– Hva er livets egentlige mål?
– Jeg tror det er kjærlighet og fellesskap.

Sammensatt mann, sammensatt bakgrunn
At den nytilsatte familieterapeuten er mange ting på en gang, vises blant annet i reisen fra å ikke like skolen – til å bli bokorm som ikke får lest nok. Gjerne det mer kompliserte og filosofiske. Jobbreisen viser det samme – fra rørlegger, via reisende etterspurt ingeniør med spesialkompetanse, til å bli leder for familieenheten på BUP i Kristiansand. Før han skled inn på RVTS Sør med et smil i fjor høst.
– Ungdomsskolen er ikke for sånne som meg. Den var i hvert fall ikke det, smiler Odd Kenneth.

– Ungdomsskolen var en vanskelig periode, jeg passet ikke inn. Var stresset, kjedet meg, beskyttet meg ved å være stille og morsom. Jeg hadde mange gode venner, fin fritid, men likte ikke skolen. Ville bare vekk.

Og vekk kom han. Det ble rørleggerlinja og fagbrev, så videre til ingeniørstudier med spesialisering på kulde og energiteknikk. Derfra ble det arbeid i konsulentfirma som drev utviklingsarbeid Øst-Europa.

– Jeg reiste mye og var mye i Russland. Det var lærerike år. Jeg ledet pilotprosjekter for å lære russiske ingeniører energisparing. På ett tidspunkt stoppet jeg opp, det ble for mye reising. Det ble vanskelig å kombinere med annet liv. Jeg bodde på den tiden i kollektiv med flere sosionomer. Hvorfor ikke, tenkte jeg, jeg tar det studiet. Og det gjorde jeg.

Livsvalg
Han visste ikke hva det å være sosionom innebar. Han visste at det hadde noe med arbeid med mennesker å gjøre, og han elsket å omgås mennesker.

Når behovet for å ta et livsvalg kommer, da må vi lytte. Da er det kanskje noe bedre som venter, som sammenfaller bedre med den vi er i ferd med å bli.

Han fikk også negative kommentarer på sitt valg om å gå fra å være ingeniør til å ta sosionomstudier: Er du klar over hvor liten prestisje det er å være sosionom? Vil du gå fra vellykket ingeniør til sosionom? Odd Kenneth husker at han gruet seg til å fortelle foreldrene om sitt nye livsvalg. Han hadde lyktes som ingeniør.

– Jeg tok mot til meg: «Nå skal jeg snakke med dere om noe som er vanskelig,» sa jeg. Og foreldrene mine tenkte nok sitt for de så meget betenkte ut. Da jeg sa jeg ville bli sosionom, virket de nærmest lettet, smiler han og siden har de støttet ham i de neste 25 årene.

Han smiler litt når han tenker på overgangen fra tøft mannsmiljø til å sitte på skolebenken på Diakonhjemmet, der han sammen med bare snille mennesker ble bedt om å lage en «collage» av seg selv.

– MEN, der våknet noe i meg som jeg visste jeg hadde, men som ikke var tatt i bruk eller gitt næring: Lysten på å forstå mennesket, verden, hverandre, og relasjonene bedre. Filosofen våknet. Lesehesten vrinsket ivrig. Jeg kastet meg over bøker og deltok i dialoger om noe jeg opplevde som viktig. Hvem vi er i verden, hvordan finne mening, glede, bygge de relasjonene som gjør livet godt, sier han.

Odd Kenneth fikk så smaken på dette at han fortsatte å studere og ble klinisk sosionom med master i familieterapi.

Odd Kenneth har jobbet på akuttmottak for ungdom, en periode på rusinstitusjon. Jobbet med en autistisk gutt et halvt år da han var i praksis på en frivillighetssentral. Arbeidsveien har gått via sosialkontor og familiesenter før han havnet på BUP i Kristiansand. Her arbeidet han i 13 år som behandler, teamleder og etterhvert enhetsleder av Familieenheten, før han begynte ved RVTS Sør.

Vi må gi av oss selv
– Hvordan må voksne være for at barn og unge skal oppleve tillit og få hjelp?
– Barn og unge trenger trygge voksne som kan slappe av meg seg selv. Dette klarer vi ikke alltid. Dermed blir vi ikke heller de beste menneskene å møte for dem som trenger oss.

Universalnøkkelen til gode møter med mennesker er å være ordentlig til stede.

Da oppleves vi anerkjennende. Da bygger vi tillit. Hovedmålet mitt har alltid vært at den andre skal komme fram, samtidig som jeg er til stede. Vi må komme i en situasjon der begge kan være seg selv sammen. Den voksne har ansvar for at det blir sånn.

Den tilbaketrukne menneskemøteren som ikke gir noe av seg selv, er ikke idealet. Noen ganger må vi gi av oss selv for at den andre skal komme fram, understreker den erfarne behandleren. 

Stress og isolasjon
– Med over 13 års fartstid i BUP-systemet. Kan du si noe om hva barn, unge og familier sliter med for tiden?
– Mange sliter med stress. Opplevelse av at det er vanskelig å strekke til på alle arenaer. Mange av de barn og unge som trenger hjelp fra BUP, sliter med skole og presset der. En del opplever det vanskelig å henge med i forhold til venner og aktiviteter. De faller ut av sammenhenger som kan være gode og helende for oss. Blir mer og mer på rommet. Mindre sosiale og ensomme. De prøver så godt de kan å finne veier alene, men det er ikke mulig å lage godt liv alene.

Vi trenger fellesskapene for å heles.

Men når fellesskapene blir prestasjonsarenaer, må vi gjøre noe med kvaliteten på dem. Jeg har møtt stadig flere unge som sier de skal ta det rolig i helgene. Når jeg spør hvorfor, så er det fordi de er helt  utslitt etter stresset på skolen. De orker ikke en gang å treffe andre. De gangene de hadde orket, tør de ikke. Det er så sårbart å ringe noen. De er redde for å bli avvist. De tør ikke å legge ut invitasjon på FB. Det blir så synlig om bare to av 20 vil komme. Og da kommer skammen. Å bli avvist for dem man ER, skaper skamfølelse. Dette er vondt.

Barn og unge trenger de lekne, avslappende treffene med andre. Vi trenger hverandre for å utvikle oss godt og få det vi trenger som mennesker.

– Vil du si at mangel på gode relasjoner og fellesskap er hovedutfordringen for arbeidet med barn og unges psykiske helse?­
– Ja, jeg tror det bunner i frykt for å bli avvist, frykt for å ikke være god nok. Derfor må vi arbeide med å tåle vår egen sårbarhet og våge å feile.

Hvordan skaper vi arenaer som er gode, trygge og utfoldende? Hva MÅ vi gjøre i skolen for å redusere stresset og kravene ungdommene opplever, i familien og venneforhold? Hvilke ansvar har de som bestemmer og er veivisere, trendsettere og beslutningstakere i et samfunn? Nå vil Odd Kenneth i sin nye jobb ved RVTS Sør bruke sine erfaringer fra direkte kontakt med ungdom i arbeidet med å kompetanseheve andre hjelpere.

De som ikke passer inn.
– Jeg har også møtt ungdommer som hopper av en verden av krav de ikke takler, snur døgnet og dropper ut av skolen. De blir tapere ut fra den målestokken samfunnet har. Noen går inn i spillverdener og blir HELTER. Alle gjør hva de kan for å bli sett, mestre på en eller annen måte. Vi undervurderer hva barn og unge har søkt og funnet i spillverdenen. Vi kan ikke ta denne mestringen fra dem uten å legge til rette for mestring andre steder.

Vi voksne omsorgsarbeidere og terapeuter må våge å stille spørsmålet: Hva er det vi ikke klarer å gi barn og unge?

Hva finner de utenfor de systemene vi tror de skal utvikle seg i? Vi trenger blikk, hud, samvær i rom med andre – i tillegg til nettverden. Derfor må vi finne broer ut i livet for dem som ønsker å isolere seg, men også for dem som har bygget hele identiteten sin i alternative virkeligheter som for eksempel spillverdener, mener Hillesund.

Ensomheten er stor i mange unge
– Ofte er det ensomheten som gjør at mennesker føler de går til grunne. De fleste av ungdommene jeg har hatt til behandling – enten det er i grupper eller en og en – kjenner på en ensomhet. Manglende opplevelse av fellesskap og vennskap.

– Selv de som er såkalt populære og har venner, kan de oppleve at de ikke kan være helt den de ønsker overfor vennene. Dermed kan følelsen av ensomhet forsterkes. Andre har båret på så mange vonde krenkelsesfortellinger, eller fortellinger om å ikke ha blitt møtt godt av foreldre og andre, at de føler ingen vet hvem de egentlig er. De er alene med så store deler av livet sitt og viser bare noen sider de tror er akseptable. Det er bra for mennesker å være i mestrende aktiviteter.

– Når skole og fritid blir konkurrerende kravarenaer der en kjenner en ofte ikke er godt nok, trekker en del seg ut av disse eller blir helt utslitt av å være der, understreker han.

De flinke og ulykkelige ungdommene

Odd Kenneth forteller også om ungdommer som søker hjelp. De unge som er veldig flinke. De har venner, de har karakterer i toppsjiktet, ofte mange seksere, veltrente, de har sterk familietilhørighet og er blitt fulgt opp godt. Allikevel kan de være dypt ulykkelige. Flere av dem jeg har hatt til behandling, har ønsket å dø. Hva trenger de da?

– Ja, hva trenger de da?
– Det finnes ikke ett svar for alle, eller noen enkle svar. Men: 

Det går igjen at de flinke og gode ungdommene lengter etter bekreftelse, mer vennlighet og mindre krav. Relasjoner og kontekster der de kan være som de er, også når de ikke fikser eller får til noe.

Kraften i samhandling og samvær
– Jeg tror mer og mer på kraften i samhandling og samvær mellom mennesker. Smilene, vennligheten, undringen og nysgjerrigheten på den andre. Det gjør noe med oss å møte mennesker som vil oss vel. Det er ofte de små møtene som gjør en stor forskjell. Små møter kan bli gode relasjoner, kan bli vennskap.

For den nye spesialrådgiveren ved RVTS Sør blir det viktig å lage broen fra kunnskap og teorier til praksis og menneskemøter. Men det blir også viktig å trekke trådene fra unges virkelighet, til hvordan vi hjelpere og tjenestene må være. Som RVTS Sør sier – kunnskap og verdier må vise seg i praksis – i menneskemøter.

Det er gjennomgripende godt for mennesker å bli møtt på måter som gjør at man opplever seg sett. Kanskje til og med noen klarer å se mer enn man har sett selv?

Da nærmer vi oss et mirakel, smiler Odd Kenneth.
– Slike møter kan vi stoppe opp ved og ta med oss videre. Dette gjelder både privat – vi hjelpere er jo verktøy med den vi er – og i jobbsammenheng i møte med barn og unge som sliter. Det er ingen direkte oppskrift på et godt menneskemøte, men vi vet når det skjer. Det handler om noe som skjer mellom to personer.

Språket kan fange, favne og åpne
Odd Kenneth Hillesund er opptatt av språk. Han viser til Ricour som mener det profesjonelle vitenskapelige språket kan være nyttig, men at det også kan dytte vekk nyanser.

– I hverdagsspråket kan vi møte hverandre på en funksjonell og uforsiktig måte, vi kan både forstå og misforstå, men det fungerer. Ricour mener poesien er den språkform som best favner og uttrykker kompleksiteten i livet – i det å være menneske. Derfor er jeg glad den også er en del av fagformidlingen ved RVTS Sør.
 

Hjelp for meg handler mye om å utvide forståelsesrommet, utvide handlingsrommet for mennesker. Språket er med å åpne for dette – eller lukke. Derfor er språk viktig. Språket kan gi kraft og åpne for andres styrker og muligheter, sårbarheter og feil.

Vi må søke et språk som utvider handlingsrommet til dem vi skal hjelpe.

«Trøkkene» lærer meg noe
Odd Kenneth gir bruddstykker av sin egen fortelling.
– Også gjennom egne liv og erfaringer lærer vi hvordan vi skal møte andre. Jeg har fått noen «trøkker» – fordi jeg sleit på skolen og kjente meg liten, dum og utilstrekkelig. Jeg fikk en opplevelse av at verden var lukket for meg. Hadde jeg ikke hatt familie som støttet meg, vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Jeg ble rørlegger fordi det var det jeg kom inn på, det var ikke noe jeg hadde spesielt lyst til. Noen ganger kommer vi i roller og situasjoner vi ikke ønsker. Jeg måtte bryte noen mønstre for å komme på det sporet jeg ville.

– Hva lærte du som leder?
Jeg lærte at min strategi om å ta alt med det gode, er fin å ha i bunnen: Men noen ganger må man sette grenser både for hvordan mennesker oppfører seg og hva de kan tillate seg å si, dersom en vil ta vare på fellesskapet og de verdiene som er viktige i en arbeidskultur. Med andre ord: Noen ganger måtte jeg si nei til noe, for å ivareta noe annet. Det kan være krevende, for vi vil jo forstå og legge til rette så godt vi kan for alle. Men her lærte jeg noen nyanser. Vi må gi næring til det vi ønsker skal vokse på en arbeidsplass, sier Odd Kenneth.

Stor tro på fellesskapet
– Det er ikke så lett å ta med seg hele livet inn i et rom, enten det er terapirom, klasserom, institusjonsrom eller stua i et fosterhjem. Jeg tror vi mer må tenke at livet er summen av den vi er på mange arenaer. Derfor må hjelpere være opptatt av sammenhengen barn og unge beveger seg i. De er mange lag, de kan ha ulike sider.

Skal vi søke å forstå unges liv, må vi være nysgjerrige på livet utenfor rommene der vi treffer dem.

– Det er i de trygge og gode fellesskapene de heles best. Vi skal lete etter deres krefter slik at de selv takler livene sine. Det er ikke vi som skal takle det for dem. Derfor kan det være fint å lete etter ungdommens verdier, ressurser, drømmer og håp. Det er fine spørsmål å få og søke etter svar på. Det kan være overlevelse i dette, sier han.

Odd Kenneth tror at faget må være kritisk til seg selv.
– Når de vestlige kulturene har laget sine diagnosesystemer, ser det ut som om de får flere syke. Den medisinske modellen er under lupen og det må den være. Om den er med å frata oss handlingsrepertoar, må vi stille spørsmål ved dette.

Når ansatte i BUP føler seg presset til å utrede og diagnostisere, kan hverdagslige beskrivelser av problemer svekkes eller bli borte.

Både lopper i blodet og maur i rompa har blitt utfordret i vår kultur. Denne utviklingen kan svekke troen på at vi kan finne løsninger selv og at problemene våre må ivaretas av profesjonelle.

– Brukerorganisasjonene og brukerne av tjenestene er kritiske til den medisinske modellen, til utredninger, språk og retningslinjer som kan virke fremmedgjørende.

Han tror vi lettere klarer å være i hjelperyrket, om vi har de rette folka rundt oss. Derfor er det viktig å arbeide med gode arbeidskulturer og god kommunikasjon hjelpere imellom. RVTS Sør tar dette på alvor og arbeider både med lederstøtte, kulturen og væremåten til ansatte – alt med det mål å favne og hjelpe dem vi skal møte på en best mulig måte. Odd Kenneth ønsker å bidra både gjennom fagutvikling, kompetanseheving og formidling. Han vil å invitere hjelpere i tjenestene til en reise fra «jeg» til «vi» – slik at de kan invitere barn og unge til heling og utvikling i fellesskapet.


Våre nyheter