RVTS Sør

En link til livet

– Vi trenger ikke flinkere barn. Vi trenger gladere barn. Mange barn og unge kjenner ikke sine egne følelser godt nok. De har ikke kontakt med gleden sin, eller sinnet og skammen. Derfor må livsmestring og folkehelse inn i skolen, nå.
Illustrasjon: Darling Clementine

Profilbilde

Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør

Publisert: 26.01.2018 09:40

Det mener spesialrådgiver i RVTS Sør, Karen Ringereide. RVTS Sør lanserer i disse dager en ny og forbedret utgave av livsmestringsprogrammet «LINK». Programmet skal hjelpe norske skoler med å få livsmestring og folkehelse inn i klasserommene.

Nylig lanserte Folkehelseinstituttet en rapport som viser at andelen tenåringsjenter som sliter psykisk er skremmende høyt. Gutta lider trolig like mye, melder Ringereide.
– Vi ser at det er tre ganger så mange gutter som tar livet sitt. Det er skremmende. Derfor er dette noe vi må ta på ytterste alvor, når vi ser at både jentene og guttene sliter som de gjør.

– Dette er et folkehelseproblem. Samfunnsutviklingen går så fort at vi ikke alltid klarer å møte de behovene som er typiske for den tiden vi lever i.

I dag ser vi at barn og unge ikke blir kjent med sine egne følelser, og de blir ikke kjent med hvem de er. De jobber hardt og lærer å prestere, men de lærer ikke å finne mening i det det gjør.

Vi trenger et barneløft
– Kunnskapsløftet og opplæringsloven sier at skolens oppgave er å sette barn og unge i stand til å håndtere sine liv. Da er det på tide at vi gjør det. I stedet har vi fortapt oss i fagplaner. Tidspress og underbemanning har gjort at lærerne, som gjør en fantastisk jobb, blir overarbeidet og ikke får tid til å følge opp barna på en trygg og god måte som hjelper dem til å takle livet. Det er et faresignal når vi i foreldesamtaler snakker mer om hva barna presterer enn hva hvordan de har det, sier Ringereide.

Før var skolen pedagogenes arena. Slik er det ikke lenger, uansett hva en måtte ønske. Barna har hele verdens kunnskapsbase liggende klar på mobilen, men ingen arenaer der de kan lære å takle sitt eget liv.

– Nå må skolen endres for å hjelpe dem, så de kan håndtere sine liv. Derfor trenger vi et barneløfte, ikke et kunnskapsløfte. Livsmestringsprogrammer som «LINK» kan hjelpe både lærere og elever til dette, forteller hun.

Dette er et samfunnsansvar, ikke bare et læreransvar, mener Ringereide.
– Vi må tenke nytt om skolen. PISA og nasjonale prøver trenger vi ikke mer av.

Vi må gå fra å måle ting til å skape mening i ting.

– Vi må klare å lese, se og høre barna i enda større grad enn før. Vi må være obs på hva som er barn og unges behov. I dag er det lange køer foran sosiallærerkontoret, eller hos helsesøster og miljøarbeidere, men ikke hos faglæreren. Det sier noe om hva som trengs i dag på skolene, sier Ringereide som selv har jobbet som sosiallærer i en årrekke.

– Jeg ser at mange unge i dag har et forvridd inntrykk av hva livet er og skal være. De presenteres for en retusjert virkelighet når de leser om bloggeres liv. Det lar seg vanskelig overføres til deres egen virkelighet, men kanskje de likevel strekker seg etter det uoppnåelige. Det hverdagslige og uperfekte er liksom ikke godt nok. Derfor må de få tilgang til en ansvarlig kanal for å snakke om både det gode og det vanskelige. Virkelige ting. Der er skolen og barnehagen en ekstremt viktig arena, og de må ta sitt ansvar. Mange undersøkelser viser at det er et stort behov for en ekstra satsing for å forebygge psykiske problemer. Skolen må tilpasse innhold og arbeidsmåte etter det samfunnet den er en del av, mener Ringereide.

– Barn og unge er flinke til å spise sunt, trene, gjøre lekser, være med venner og jobbe ved siden av skolen. Men aldri før har vi sett så mye depresjon, selvskading og selvmordstanker- og forsøk hos barn og unge som i dag. De har med andre ord lært mye om hvordan de skal leve livet, men ikke hvordan de skal ta vare på seg selv. De vet ikke hvordan, sier hun.

Selvmordet som endret alt
La oss spole tilbake elleve år tilbake i tid:
– Tidlig på 2000-taller jobbet jeg på en videregående skole i Kristiansand, med elever som trengte ekstra oppfølging. Elever som ikke likte å gå på skolen, eller som hadde det ekstra utfordrende. Etter bare et par dager inn i min nye jobb tok en av elevene livet sitt. Jeg har i mange år jobbet med barn som har det vanskelig, men dette ble en skikkelig oppvåkning for meg, forteller hun.

– Å se hvordan det preget elevgruppa, en gruppe som allerede hadde det vanskelig, bekymret meg: «Når han kan ta livet sitt, kan jo jeg gjøre det samme» var en setning jeg hørte i ulike uttrykksformer. Det at han som tok livet sitt, fikk oppmerksomhet, la jo elevene merke til. Det skremte meg. Det ble nærmest en idolisering av både ham som tok selvmord, og det at han valgte å ende sitt eget liv.

– Når slike tanker og holdninger setter seg hos barn som allerede sliter, kan det ende dårlig. Derfor tok jeg kontakt med RVTS Sør, og de kom og holdt kurs for lærerne om blant annet smitteeffekten ved selvmord.

Sammen med RVTS Sør utarbeidet skolen et opplegg for elevene, med mål om at de skulle se at livet er mulig og verdt å leve, at de var verdifulle og verdsatt.  Et opplegg som ikke bare skulle fokusere på det vonde og det negative, det var de allerede «gode» til, forteller Ringereide.
– Ungdommenes vokabular om følelser rangerte fra «ok» til «dritt», og ikke mye mer enn det. Det de måtte lære var å få noen lysglimt av det som er godt.

De trengte å bli kjent med sin egen, og andres sårbarhet og egenverd. Vi ville styrke livskraften.

Det første opplegget kalte de «GLEDE».
– Vi skulle, sammen med elevene, ta gleden tilbake. Vise at det er lov å være glad. Selv når ting er vanskelig, eller når noen har det vanskelig, er det likevel lov å kjenne på glede, forteller hun.
– Kanskje vi trenger den ekstra mye da.

– Det vi så i møtene etter selvmordet var at noen hadde et umettelig behov for å prate, mens andre følte for å gå. Vi ville skape en arena som møtte alles reaksjoner. Noen trenger å prate og tømme seg, mens andre trenger noe helt annet.

Det var derfor en utfordring i å få noen av elevene til å snakke, men Ringereide ville at alle skulle bli sett og hørt.
– Alle måtte dele noe hyggelig de hadde opplevd på første møte, i starten av møtet. De fikk tydelig følelsen av at deres stemme var verdifull ved å få beskjeden: Her får ingen være passive. Du er altfor viktig til å ikke bli hørt, forteller Ringereide.

– Det å dele en hyggelig opplevelse var uvanlig for dem, men det var utrolig gøy å se smilene som bredde seg over fjesene deres når de begynte å dele. Dette var en gjeng som hadde lite erfaring i å dele følelser. Når de snakket med voksne hadde det ofte en negativ vinkling. 

«Du er verdifull»
Når elevene kom til timen, i et rom som lå ved siden av rektors kontor, fikk de følelsen av å være spesielle. Viktige. De ble møtt med levende lys, musikk og bordkort, og satt i ring så alle kunne se alle. De ble servert Mozell i stettglass, og en liten seigmann ble delt ut når de gikk fra timen. Rutinene, roen og stemningen ga dem trygghet, men også følelsen av at dette var en spesiell time som ga dem noe å se fram til.

Etter fem samlinger skulle de egentlig avslutte, men da svarte elevene at de ville fortsette.
– Dette ga dem så mye, og det ønsket tok vi på alvor, forteller Ringereide.

Vanligvis var det 30% som sluttet i denne gruppa gjennom skoleåret, men dette året var det ingen. Gruppa besto av elever med vanskelige historier, mange slags utfordringer og høy skoletretthet.

Disse samlingene åpnet opp for refleksjoner, og inviterte elevene til å dele sine opplevelser. Det ble en øvelse i å både uttrykke, lytte og respondere. Det var enormt god språktrening og sosial kompetansebygging.

– Det som også var flott, var at de begynte å se hverandre. Da en av elevene sa «Jeg liker å gå på kino», responderte en annen: «Jeg har aldri vært på kino.» «Ja, men da kan jeg jo gå sammen med deg en dag, da?» De ble tryggere på hverandre, men også tryggere på seg selv, forteller Ringereide.

Hun forteller om store endringer i gruppa etter at de var ferdige med programmet. Hun så at de hadde en større følelse av tilhørighet som gruppe, de var sikrere på seg selv, stoltere, og viste en annen innstilling til andre.
– De hadde i mange år prøvd å skjule sin egen sårbarhet, men nå så de at de andre også var sårbare. Det ga dem trygghet, og det var utrolig fint å se.
 
Å høre til i livet

Det vi vet, er at det er god helse i å snakke sammen. Vi må snakke om psykisk helse, og det må vi snakke om på mange arenaer. Ikke bare fagperson til ungdom, men lærere, foreldre, og ungdommen seg imellom.

– Alle har en psykisk helse. Mamma og pappa, læreren, eleven. Alle har det, og alle kan snakke om det, forteller Ringereide engasjert. Det er ikke et tema for fagfolk med spisskompetanse. Det handler om ditt og mitt liv. 

– Vi må relatere det til hverdagslivet, ellers skaper det kun distanse mellom mennesker. Vi må bruke det språket vi bruker til vanlig oss mennesker mellom, når vi snakker om psykisk helse.

RVTS Sør får mange forespørsler fra skoler om undervisning om traumebevisst omsorg. «LINK» er ett av verktøyene som kan brukes inn i skolen.
– Livsmestring og folkehelse må inn i skolen, og LINK blir et konkret verktøy til dette. Det er forebyggende, og oppbyggende. RVTS Sør kan hjelpe de ansatte til å komme i gang med programmet, eller så kan de bare laste ned alle ressursene via LINKs egen nettside. Programmet er enkelt lagt opp, og det er enkelt for læreren å gjennomføre en LINK-time, forteller Ringereide.

«LINK» legger opp til 30 samlinger, men det er opp til hver enkelt lærer om de vil gjennomføre alle samlingene. Mange av aktivitetene i programmet handler om å ha det gøy sammen. Å oppleve at det er godt å være her, selv om elevene noen ganger snakker om ting som kan være vanskelige.
– I begynnelsen er det nok lurt å sette av en time én gang i uka. Så kan man gjøre det annenhver uke, eller en gang i måneden, etter hvert, foreslår Ringereide. I lærerveiledningen ligger det forslag til hvordan skolene kan få dette inn i planene sine. 

 
Lærere ved Kongsgård Skolesenter får opplæring i «LINK», og får kjenne på kroppen at det er mye lek og glede i programmet.

Gode erfaringer
– Vi så at å gjennomføre «LINK» regelmessig hadde en god effekt på klassene våre. Programmet ble først ble møtt med skepsis hos elevene, men de tok det raskt til seg. Det ble så godt tatt i mot, at det ble det ramaskrik hvis det ble avlyst en uke, forteller avdelingsleder på Kongsgård Skolesenter, Gunnhild Nygård.

Hun snakker om erfaringene hun gjorde seg da hun var lærer og rektor ved Grimstad Voksenopplæring. Nå som hun jobber på en ny skole, har hun invitert RVTS Sør dit for å veilede lærerne her til å ta i bruk LINK i sin undervisning.

– Vi har en sammensatt elevgruppe, med mange kulturforskjeller og språkforskjeller. Mange har opplevd mye traumatisk, og mange mangler gode redskap til å snakke med hverandre og ha kjennskap til sine egne følelser, forteller hun.

Dette programmet er et godt verktøy til følelseshåndtering. Det gir elever trygghet og rom for gode opplevelser.
 Gunnhild Nygård, Kongsgård Skolesenter

Lærerstaben hennes møter programmet med interesse, men også mild frykt:
– Tør jeg dette, spør en av lærerne etter å ha gjennomgått en prøvetime med «LINK».
– Kommer det til å dukke opp følelser, tanker og situasjoner jeg ikke klarer å håndtere, undrer han.

– Det vi ser er at mange lærere undervurderer seg selv som mennesker, svarer Ringereide.
– Dere er helter, og dere kjenner elevene deres. Vit at dere ikke står alene i dette, at dere må ha ledelsen med når dere kjører et slikt program. For det som er sikkert, er at dere kan bety en stor forskjell for elevene. Og «LINK» kan hjelpe både dere og dem til å få det bedre. Til å bli glad i livet.

Last ned livsmestringsprogrammet «LINK» her.


Våre nyheter